Jeg skal «klatre som en hjort»

FORTALT AV FRANCESCO ABBATEMARCO

«Hvorfor lot Gud dette skje? Hvorfor akkurat meg?» Hvor ofte hadde jeg ikke stilt disse spørsmålene! Jeg hatet tanken på at jeg skulle tilbringe livet i en rullestol, uten å kunne bruke verken armer eller ben.

LIVET mitt tok nesten slutt den dagen det begynte — i 1962 i en liten by i regionen Basilicata i Italia. Mor hadde en vanskelig fødsel, og legen gav meg medisiner som hadde alvorlige bivirkninger. Tre dager senere fikk jeg krampeanfall som fikk den lille kroppen min til å riste noe voldsomt. Armene og bena ble lammet, og stemmebåndene ble skadet.

Da jeg ble voksen, ble jeg overmannet av frustrasjon over min helsetilstand. Jeg ble irritabel og var ofte oppfarende overfor folk rundt meg. Jeg følte at jeg var utestengt fra hele verden, og det var ikke noe som gav livet mitt noen mening. Da jeg var 25, følte jeg meg fullstendig utslått. Ettersom jeg ikke forstod hvorfor Gud tillot at jeg led så mye, trakk jeg den konklusjon som jeg syntes var mest sannsynlig — at det ikke fantes noen Gud.

Et nytt syn på tilværelsen

En formiddag i slutten av 1987 satt jeg utenfor huset i rullestol da to velkledde unge menn henvendte seg til meg. Jeg gikk ut fra at de ville snakke med broren min, og med stort besvær fikk jeg fortalt dem at han ikke var hjemme. «Men det er deg vi vil snakke med,» sa de. Det kom som en overraskelse på meg, for det var nesten ingen som var interessert i å snakke med meg.

«Tror du på Gud?» spurte de. «Hvordan kan jeg det, i min situasjon?» svarte jeg bryskt. Vi begynte å snakke sammen, og jeg ble klar over at de var Jehovas vitner. De tilbød meg en bok som het «Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?» *, som jeg litt motvillig tok imot. De sa at de skulle komme tilbake, noe jeg håpet at de ikke gjorde.

De to unge mennene kom imidlertid tilbake slik de hadde lovt, og vi fortsatte samtalen. Jeg husker de versene de leste for meg fra Bibelen, Jesaja 35: 5 og 6: «Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører skal lukkes opp. Da skal den halte klatre som en hjort, og den stummes tunge skal rope av glede.» En vakker beskrivelse, men så forskjellig fra min virkelighet! Jeg kunne ikke engang stå på bena og langt mindre klatre som en hjort. Jeg gikk likevel med på å studere Bibelen sammen med dem, men jeg trodde ikke at Bibelen kunne hjelpe meg med problemene mine da. Det virket urealistisk å håpe på at jeg en dag skulle bli kvitt skavankene mine.

Etter en stund inviterte de meg med på et møte i Jehovas vitners lokale Rikets sal. Jeg husker ikke hva det bibelske foredraget handlet om, men jeg kommer aldri til å glemme den varmen og den kjærligheten som vitnene der viste meg. Istedenfor å se på meg med medlidenhet, fikk de meg til å føle meg velkommen. Den søndagen forstod jeg at jeg hørte hjemme i Rikets sal, og jeg begynte å komme regelmessig på møtene.

 En fjellignende hindring

Mitt studium av Bibelen hadde en utrolig virkning på hjertet mitt. Det var som om det begynte å komme sevje i et uttørket tre igjen. Jeg oppdaget at jeg hadde følelser som jeg hadde trodd var døde og begravet. Det var vidunderlig å føle at jeg levde igjen! Jeg hadde lyst til å fortelle andre om det enestående håpet jeg selv var i ferd med å få. (Matteus 24: 14) Men hvordan kunne jeg begynne å forkynne? Jeg bad inderlig til Jehova om at han måtte vise meg en måte jeg kunne gjøre det på.

I september 1991 kom det en pioner (en heltidsforkynner) til menigheten. En gang jeg var hjemme hos ham, fortalte jeg ham om mitt ønske om å forkynne. Det var vanskelig for meg å snakke normalt, så vi snakket om hvorvidt det ville være mulig for meg å skrive brev ved hjelp av en skrivemaskin. De lamme armene mine utgjorde en hindring. Med pionerens hjelp prøvde jeg mange metoder. Jeg prøvde å holde en blyant med tennene og trykke på tastene med den. Så prøvde jeg å bruke en hjelm hvor det var festet en pinne, og jeg prøvde å trykke på tastene med pinnen ved å bevege hodet. Men det så ikke ut til at noe fungerte.

Da vi senere en gang snakket om problemet, sa pioneren spøkefullt: «Du har en veldig fin nese.» Jeg prøvde straks å trykke på tastene med nesen, og det virket faktisk. Endelig klarte jeg å skrive. Det var imidlertid ganske strevsomt å rette skrivefeil med nesen! Vi fant derfor snart ut at det ville være mye enklere å bruke en datamaskin. Men hvordan skulle jeg få penger til det? Jeg ventet til det rette øyeblikk og snakket med foreldrene mine. Kort tid etter begynte jeg å skrive brev på datamaskin.

Ønsket mitt blir oppfylt

Først skrev jeg til venner og slektninger, og så skrev jeg til folk som bodde i min egen by og i omkringliggende byer. Snart skrev jeg med folk over hele Italia. Det er vanskelig å beskrive den glede jeg følte hver gang jeg fikk svar på et brev. I desember 1991 ble jeg godkjent som udøpt forkynner av det gode budskap. Jeg ble også tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen, en skole som holdes hver uke i Jehovas vitners menigheter. Når jeg fikk et elevoppdrag, forberedte jeg det nøye hjemme ved hjelp av datamaskinen min. På møtet gikk en av vennene mine opp på podiet og leste det jeg hadde skrevet.

Jeg var dypt takknemlig for den kjærlighet som Jehova viste meg, og jeg visste at det jeg nå måtte gjøre for å utvikle meg videre åndelig sett, var å innvie meg til Gud og bli døpt. Jeg tok mot til meg og snakket med foreldrene mine om den avgjørelsen jeg hadde truffet. De var ikke særlig begeistret, men mitt ønske om å bli døpt var sterkere enn frykten. Med hjelp fra Jehova og mine trosfeller ble jeg døpt i august 1992. Broren min og svigerinnen min var til stede da jeg ble døpt, og det var jeg naturligvis veldig glad for.

En ny måte å tenke på

Etter hvert som prinsippene i Guds Ord ble klarere for meg, innså jeg at jeg måtte forandre på visse negative personlighetstrekk. Jeg forstod at jeg som følge av min helsetilstand var blitt dominerende og egoistisk. Jeg kjempet hardt for å overvinne disse svakhetene. Jeg måtte bli mer ydmyk og bekjempe min vedvarende frustrasjon over at jeg alltid var avhengig av andre.

 Jeg prøvde også å slutte å synes synd på meg selv og se på meg selv som et offer. Jeg begynte å se det komiske i visse situasjoner. En gang jeg forkynte fra hus til hus, var det en liten jente som åpnet døren. Den ene av de to forkynnerne som var sammen med meg, spurte henne om foreldrene var hjemme. Den lille jenta ropte: «Mamma, det er to menn og en syk mann utenfor.» Da moren så meg, ble hun så flau at hun ikke visste hva hun skulle si. En av vennene mine sa: «Vi er faktisk to syke menn og én frisk.» Alle sammen smilte, og det endte med at vi fikk en hyggelig samtale.

Mitt ønske om å tjene i større utstrekning

Etter at jeg ble døpt, var jeg hjelpepioner i ni måneder. Det vil si at jeg brukte 60 timer i forkynnelsesarbeidet hver måned. Men jeg ønsket å gjøre mer. Snart begynte jeg å tjene som alminnelig pioner, og jeg brukte enda mer tid i forkynnelsesarbeidet. De første månedene i pionertjenesten var harde. Mange trodde jeg ringte på for å be om penger, noe både jeg og de som var med meg, syntes var flaut.

Dessuten var det mange i menigheten som hadde problemer med å forstå hva jeg sa, og de var ikke helt sikker på hvordan de best kunne hjelpe meg. Men med hjelp fra Jehova og mine åndelige brødre og søstre gikk dette etter hvert mye bedre. Nå tenker ikke folk på meg bare som en mann i rullestol, men som et av Jehovas vitner som prøver å hjelpe andre til å lære om Guds hensikter.

I juli 1994 fikk jeg mulighet til å overvære et toukers kurs for pionerer. Der gjennomgikk vi de bibelske prinsippene som har å gjøre med forkynnelsen og arbeidet med å gjøre disipler. Vi fikk også praktisk opplæring i tjenesten. Jeg måtte overvinne hindringer for å kunne være til stede, for kurset ble holdt omkring seks mil unna der jeg bor. Det var umulig for meg å bo hjemmefra, så andre pionerer byttet på å hente meg til kurset om morgenen og kjøre meg hjem igjen om kvelden. I spisepausen bar en av dem meg opp i andre etasje, hvor vi alle spiste.

Et stort ansvar

I mars 2003 ble jeg utnevnt til eldste i menigheten. Den utnevnelsen har betydd at jeg har måttet arbeide hardt for andre. Nå forstår jeg bedre hva Jesus mente da han sa: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apostlenes gjerninger 20: 35) Jeg samarbeider med et enestående eldsteråd som har hjulpet meg til å fungere som eldste. Jeg føler at hele menigheten setter pris på meg — særlig de unge — og de tar meg med på sine aktiviteter. De ser at jeg har overvunnet hindringer for å tjene Jehova, og mange spør meg om hjelp når de selv står overfor problemer.

Jeg har lært at det ikke er en persons fysiske tilstand som avgjør om han eller hun er lykkelig. Det som teller, er at vedkommende har Jehovas godkjennelse og gjør hans vilje. Jeg er spesielt takknemlig mot ham for det enestående håp at jeg snart skal bli kvitt rullestolen. Ja, jeg ser fram til å «klatre som en hjort» og få tjene den sanne Gud i all evighet. — Jesaja 35: 5, 6.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 22]

Nå tenker ikke folk på meg bare som en mann i rullestol, men som et av Jehovas vitner som prøver å hjelpe andre til å lære om Guds hensikter

[Bilde på side 21]

Jeg forbereder meg til et menighetsmøte ved å skrive ved hjelp av nesen