Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Transfusjonsmedisin — er framtiden lys?

Transfusjonsmedisin — er framtiden lys?

Transfusjonsmedisin — er framtiden lys?

«Transfusjonsmedisin vil også i tiden framover ligne litt på det å vandre gjennom en tropisk regnskog, der man må se seg godt for, selv om man går på ryddede stier, og der nye og uoppdagede farer fremdeles kan lure rundt neste sving og fange den uforsiktige i en felle.» — Ian M. Franklin, professor i transfusjonsmedisin.

ETTER at den verdensomspennende aidsepidemien brakte blod fram i rampelyset i 1980-årene, har man økt innsatsen for å fjerne de ’uoppdagede farene’ som følger med bruken av blod. Det gjenstår likevel enorme hindringer. I juni 2005 erkjente Verdens helseorganisasjon: «Sjansen for å få en trygg transfusjon . . . varierer sterkt fra land til land.» Hvorfor er det slik?

I mange land finnes det ingen nasjonalt koordinerte programmer som skal sikre at tapping, testing og transport av blod og blodprodukter oppfyller visse sikkerhetsforskrifter. Noen ganger blir blod oppbevart på uforsvarlige måter — i dårlig vedlikeholdte husholdningskjøleskap og i kjølebager. Når det ikke finnes noen sikkerhetsforskrifter, kan pasienter ta skade av å få tilført blod som kommer fra noen som bor hundrevis — om ikke tusenvis — av kilometer unna.

Smittefritt blod — stadig nye hindringer

Noen land hevder at deres blodforsyning aldri har vært tryggere. Likevel er det grunn til å være på vakt. I et rundskriv som tre amerikanske helseorganisasjoner har utarbeidet i fellesskap, sies det på første side: «ADVARSEL: Fordi fullblod og blodbestanddeler kommer fra menneskeblod, kan det være en risiko for at disse produktene overfører smittestoffer, f.eks. virus. . . . Nøye utvelgelse av giverne og bruk av tilgjengelige laboratorietester fjerner ikke risikoen.»

Det er ikke uten grunn at Peter Carolan i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger sier: «Man kan aldri gi en absolutt garanti når det gjelder blodforsyningen.» Han tilføyer: «Det vil alltid oppstå nye infeksjoner som der og da ikke lar seg påvise i en test.»

Hva om det skulle dukke opp et nytt smittestoff — et som i likhet med hivviruset kan være til stede hos en smittebærer i lang tid uten at det lar seg påvise, og som lett kan overføres via blod? På en legekongress i Praha i april 2005 sa dr. Harvey G. Klein i det amerikanske forskningsrådet National Institutes of Health at denne muligheten maner til ettertanke. Han tilføyde: «De som framstiller blodbestanddeler, vil ikke være særlig mer beredt på å hindre en transfusjonsoverført epidemi enn de var i begynnelsen av aidsepidemien.»

Menneskelig svikt og transfusjonsreaksjoner

Hva er de alvorligste transfusjonsrelaterte truslene mot pasienter i industrilandene? Menneskelig svikt og immunologiske reaksjoner. I en omtale av en kanadisk undersøkelse i 2001 meldte avisen The Globe and Mail at tusener av blodoverføringer var forbundet med nestenulykker fordi «det ble tatt blodprøver av feil pasient, blodprøver ble merket feil, og det ble bestilt blod til feil pasient». Slik menneskelig svikt førte til at minst 441 amerikanere mistet livet mellom 1995 og 2001.

De som mottar blod fra et annet menneske, blir utsatt for omtrent de samme risikoene som de som gjennomgår en organtransplantasjon. Immunsystemet er tilbøyelig til å avvise fremmed vev. Men blodoverføring kan i noen tilfeller hindre naturlige immunreaksjoner. Når immunsystemet blir hemmet på denne måten, blir pasienten sårbar for infeksjoner etter en operasjon og for virus som tidligere har vært uvirksomme. Det er ikke så rart at professor Ian M. Franklin, som ble sitert i innledningen til denne artikkelen, oppfordrer leger til å «tenke seg om én, to og tre ganger før de gir pasienter blodoverføring».

Fagfolk tar bladet fra munnen

På grunn av denne kunnskapen er det stadig flere helsearbeidere som stiller seg mer skeptisk til transfusjonsmedisin. Oppslagsverket Dailey’s Notes on Blood sier: «Noen leger hevder at allogent blod [blod fra et annet menneske] er et farlig legemiddel, og at bruken av det ville ha blitt forbudt hvis det var blitt vurdert ut fra de samme kriterier som andre legemidler.»

I slutten av 2004 sa professor Bruce Spiess følgende om det å overføre en av blodets hovedbestanddeler til pasienter som gjennomgår en hjerteoperasjon: «Det er få [medisinske] artikler, om overhodet noen, som viser at en transfusjon faktisk bedrer utfallet for pasienten.» Dr. Spiess skriver at mange slike transfusjoner tvert imot «kan gjøre mer skade enn gagn i praktisk talt alle tilfeller unntatt traumebehandling» fordi de øker «risikoen for lungebetennelse, infeksjoner, hjerteinfarkt og hjerneslag».

Mange blir overrasket når de får vite at kriteriene for å gi blodoverføring ikke på langt nær er så ensartede som man skulle forvente. Dr. Gabriel Pedraza minnet nylig sine kolleger i Chile om at «transfusjon er en dårlig regulert praksis», slik at det er «vanskelig å . . . følge allment aksepterte retningslinjer». Det er ikke så rart at Brian McClelland, som har en administrativ stilling i transfusjonstjenesten i Skottland, ber leger om å «huske at en transfusjon er en transplantasjon og dermed ikke en triviell avgjørelse». Han anbefaler legene å tenke over spørsmålet: «Hvis det gjaldt meg selv eller mitt barn, ville jeg da gå med på en transfusjon?»

Det er i virkeligheten ikke så rent få helsearbeidere som er enig i det en hematolog uttalte til Våkn opp!: «Vi spesialister i transfusjonsmedisin liker ikke å motta eller å gi blod.» Hvis det er slik enkelte velutdannede helsearbeidere ser det, hva skal da pasientene mene?

Vil det skje en forandring på det medisinske område?

Du tenker kanskje: «Hvis transfusjonsmedisin er forbundet med så mange farer, hvorfor bruker man da fortsatt blod i så stor utstrekning, enda det finnes alternativer?» Én grunn er at mange leger simpelthen ikke har lyst til å forandre metoder eller ikke kjenner til behandlinger som nå for tiden blir brukt som alternativer til transfusjon. En artikkel i bladet Transfusion sier at «leger treffer avgjørelser om transfusjon basert på det de tidligere har lært, den kultur de har tilegnet seg, og sin egen ’kliniske vurdering’».

En kirurgs ferdigheter spiller også inn. Dr. Beverley Hunt i London skriver at «blodtapet varierer mye fra kirurg til kirurg, og det er økende interesse for å lære opp kirurger til å bruke passende teknikker for å stanse blødninger». Andre hevder at kostnadene ved bruk av alternativer til transfusjon er for høye, selv om det nå kommer rapporter som viser det motsatte. Men mange leger vil si seg enig med sjeflegen Michael Rose, som uttaler: «Enhver pasient som blir behandlet uten bruk av blod, får i bunn og grunn den beste behandlingen som er tilgjengelig.» *

Den beste behandlingen som er tilgjengelig — er det ikke det du ønsker å få? I så fall har du noe til felles med dem som gav deg dette bladet. Vi oppfordrer deg til å lese videre for å lære om deres klare standpunkt til blodtransfusjon.

[Fotnote]

^ avsn. 19 Se rammen «Alternativer til transfusjon» på side 8.

[Uthevet tekst på side 6]

Leger bør «tenke seg om én, to og tre ganger før de gir pasienter blodoverføring». — Professor Ian M. Franklin

[Uthevet tekst på side 6]

«Hvis det gjaldt meg selv eller mitt barn, ville jeg da gå med på en transfusjon?» — Brian McClelland

[Ramme/bilde på side 7]

Dødsfall på grunn av TRALI

Transfusjonsrelatert akutt lungeskade (TRALI), som først ble omtalt i begynnelsen av 1990-årene, er en livstruende immunreaksjon som inntreffer etter en blodoverføring. Det er nå kjent at TRALI forårsaker hundrevis av dødsfall hvert år. Enkelte fagfolk antar imidlertid at tallene er mye høyere, ettersom mange helsearbeidere ikke gjenkjenner symptomene. Det er ikke klart hva som utløser reaksjonen, men ifølge bladet New Scientist ser det ut til at det blodet som forårsaker den, «hovedsakelig kommer fra personer som er blitt eksponert for flere forskjellige blodgrupper tidligere, for eksempel . . . personer som har fått flere transfusjoner». Det meldes at TRALI nå er en av de viktigste årsakene til transfusjonsrelaterte dødsfall i USA og Storbritannia, noe som gjør dette til «et større problem for blodbankene enn slike høyprofilerte sykdommer som aids».

[Ramme/illustrasjon på sidene 8 og 9]

Blodets sammensetning

Blodgivere gir som regel fullblod. Men i mange tilfeller gir de plasma. Mens man i noen land transfunderer fullblod, er det mer vanlig å skille blodet i dets hovedbestanddeler før det blir testet og brukt i transfusjonsmedisin. Her følger en oversikt over hvilke fire hovedbestanddeler blodet består av, hvilken funksjon de har, og hvor mye av det totale blodvolumet hver av dem utgjør.

PLASMA utgjør mellom 52 og 62 prosent av fullblod. Det er en gulaktig væske som blodceller, proteiner og andre stoffer flyter i.

Plasmaet inneholder 91,5 prosent vann. Det inneholder også 7 prosent proteiner, som det utvinnes plasmafraksjoner av. Blant proteinene er albuminer, som utgjør omkring 4 prosent av plasmaet, globuliner, som utgjør omkring 3 prosent, og fibrinogen, som utgjør mindre enn én prosent. De resterende 1,5 prosentene av plasmaet består av andre stoffer, for eksempel næringsstoffer, hormoner, respirasjonsgasser, elektrolytter, vitaminer og nitrogenholdige avfallsstoffer.

HVITE BLODCELLER (leukocytter) utgjør mindre enn én prosent av fullblod. De angriper og ødelegger potensielt skadelige fremmede stoffer.

BLODPLATER (trombocytter) utgjør mindre enn én prosent av fullblod. De danner koagler, som hindrer blodet i å lekke ut av sår.

RØDE BLODCELLER (erytrocytter) utgjør mellom 38 og 48 prosent av fullblod. Disse cellene holder vevet i live ved å transportere oksygen til det og føre karbondioksid bort fra det.

Akkurat som plasma kan være en kilde til forskjellige fraksjoner, kan man også framstille mindre deler, eller fraksjoner, av de andre hovedbestanddelene. For eksempel er hemoglobin en fraksjon av røde blodceller.

[Illustrasjon]

PLASMA

VANN 91,5 %

PROTEINER 7 %

ALBUMINER

GLOBULINER

FIBRINOGEN

ANDRE STOFFER 1,5 %

NÆRINGSSTOFFER

HORMONER

RESPIRASJONSGASSER

ELEKTROLYTTER

VITAMINER

NITROGENHOLDIGE AVFALLSSTOFFER

[Rettigheter]

Side 9: Blodkomponenter i sirkler: Følgende engelske tekst er tatt med for å oppfylle amerikanske juridiske krav: This project has been funded in whole or in part with federal funds from the National Cancer Institute, National Institutes of Health, under contract N01-CO-12400. The content of this publication does not necessarily reflect the views or policies of the Department of Health and Human Services, nor does mention of trade names, commercial products, or organizations imply endorsement by the U.S. Government

[Ramme/bilde på side 8]

Alternativer til transfusjon

De siste seks årene har Jehovas vitners sykehuskontaktutvalg verden over distribuert titusener av eksemplarer av videofilmen «Alternativer til transfusjon — enkle, trygge, effektive» på omkring 25 språk til folk i helsesektoren. * I filmen forteller verdenskjente leger om effektive metoder som blir brukt for å behandle pasienter uten å gi dem blod. Budskapet i filmen blir lagt merke til. Etter at representanter for den nasjonale blodtjenesten i Storbritannia hadde sett filmen i slutten av 2001, sendte de ut et brev med et eksemplar av denne filmen til alle ledere for blodbanker og til alle spesialister i hematologi i landet. Mottakerne ble oppfordret til å se filmen fordi «det blir stadig mer akseptert at et av målene for god helsehjelp er å unngå blodoverføring, så sant det er mulig». I brevet ble det sagt at «det generelle budskapet [i filmen] er prisverdig og er et som den nasjonale blodtjenesten i høy grad støtter».

[Fotnote]

^ avsn. 57 Denne filmen inngår i DVD-programmet «Alternativer til transfusjon — dokumentarserie», utgitt av Jehovas vitner. Du kan kontakte et av Jehovas vitner for å få se denne DVD-en.

[Ramme/bilde på side 9]

Fraksjonering — Bruken av mindre blodfraksjoner i medisinsk behandling

Vitenskapelige og teknologiske framskritt har gjort det mulig å identifisere og utvinne deler av blodet ved en prosess som kalles fraksjonering. Det kan illustreres slik: Sjøvann, som inneholder 96,5 prosent vann, kan deles opp ved hjelp av fraksjoneringsprosesser, slik at man kan utvinne de andre stoffene, for eksempel magnesium, brom og, selvfølgelig, salt. Plasma, som utgjør over halvparten av fullblodets volum, inneholder over 90 prosent vann og kan på lignende måte deles opp, slik at man kan utvinne fraksjoner som albumin, fibrinogen og forskjellige globuliner.

Som et ledd i medisinsk behandling kan en lege anbefale at det blir brukt konsentrerte mengder av en plasmafraksjon. Et eksempel på det er proteinrikt kryopresipitat, som man utvinner ved å fryse og deretter tine plasma. Denne uoppløselige plasmadelen er rik på koagulasjonsfaktorer og blir vanligvis gitt til pasienter for å stanse blødning. Andre behandlinger kan innbefatte bruken av et produkt som inneholder en blodfraksjon, enten i ørsmå mengder eller som en hovedingrediens. * Noen plasmaproteiner inngår i injeksjoner som rutinemessig blir gitt for å styrke immunforsvaret hos personer som er blitt eksponert for smittestoffer. Nesten alle blodfraksjoner som blir brukt i medisinsk behandling, består av de proteinene som finnes i blodplasma.

Ifølge bladet Science News har forskere «identifisert bare noen hundre av de anslagsvis flere tusen proteinene som finnes i et menneskes blodbane». Etter hvert som kunnskapen om blod øker i tiden framover, kan det dukke opp nye produkter som blir utvunnet av disse proteinene.

[Fotnote]

^ avsn. 63 Fraksjoner fra dyreblod blir også brukt i noen produkter.

[Bilde på sidene 6 og 7]

Mange helsearbeidere er svært forsiktige med å komme i kontakt med blod