Vadefugler — verdens fremste trekkfugler

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SPANIA

TENK deg at du tilbrakte to måneder om sommeren på den arktiske tundraen, der solen ikke går ned. Og når vinteren nærmet seg, satte du kursen mot Sør-Amerika, Australia eller Sør-Afrika. Resten av året fartet du jorden rundt og finkjemmet kystene på jakt etter delikatesser. Dette er et typisk levesett for mange av verdens vadefugler.

Vadefugler er — som navnet antyder — fugler som ofte finner føde i våtmarksområder. * I den kalde årstiden på den nordlige halvkule samler vadefuglene seg på steder med få mennesker, som ved gjørmete elvemunninger, på strender og mudderbanker og langs klippekyster. Om sommeren, når turistene strømmer til strendene, trekker de fleste vadefuglene til arktiske eller subarktiske områder, der den korte sommeren gir dem den ro og overflod av mat som de trenger for å fø opp ungene sine.

Vadefuglene har ikke spesielt sterke farger, men deres storslagne flukt og tydelige tegninger på vingene vekker beundring hos utallige iakttakere. I en bok om vadefugler (Shorebirds—Beautiful Beachcombers) sies det: «[Vadefugler] kan fly mens vingespissene deres berører vannflaten, og de kan fly i en høyde av 6000 meter over havet eller mer. De er i sannhet luftens og vindens herrer.»

Jo flere, jo bedre

Vadefuglene samler seg ofte i store flokker på steder der det er rikelig med mat. Det ser ut til at de synes det er trygt å være mange sammen. Rovfugler, for eksempel vandrefalker, jakter helst på enslige fugler. Synet av en tett flokk kan ta fra dem lysten til å angripe. Tusenvis av vaktsomme øyne øker dessuten sannsynligheten for at en fiende skal bli oppdaget i tide. For å oppnå denne ekstra beskyttelsen slutter mange vadefugler seg sammen i flokker som består av flere arter.

Når en flokk vadefugler tar til vingene, er det litt av et syn! Flere hundre eller til og med flere tusen fugler flyr tett i tett mens de snur og forandrer retning, stiger og faller, som om de ledes av en usynlig hånd. «At tusener av fugler som flyr sammen i høy hastighet, er i stand til å utføre plutselige og nøyaktig koordinerte  manøvrer, er et under i seg selv,» sier boken Handbook of the Birds of the World. Ornitologer som har studert myrsniper ved hjelp av opptak gjort med høyhastighetsfilm, har kommet fram til at en eneste fugl kan innlede en manøver som raskt sprer seg til resten av flokken.

Hele verden som tumleplass

Noen vadefugler reiser virkelig verden rundt. Polarsniper og sandløpere hekker for eksempel lenger nord enn praktisk talt alle andre fugler. Vadefugler kan dukke opp på kyster over nesten hele jorden, og på sine årlige lange trekk kan de tilbakelegge omkring 32 000 kilometer.

Mange vadere må under trekket krysse hav uten verken å kunne svømme eller hvile på vannet. De må derfor ha med seg betydelige energireserver — i forhold til størrelsen mer enn det en jumbojet har med. Ved takeoff er omkring 40 prosent av flyets totalvekt drivstoff. Hvor får vadefuglene all energien fra?

«[Energien] lagres i form av fett, og de beiter så grådig på strandflatene at de på noen uker nesten fordobler [sin] vekt,» forklarer David Attenborough i boken Fuglenes verden. «Reservene er enda større enn tallene forteller, for mange av deres indre organer, som hjerne og tarmer, skrumper inn for å gi plass til energidepotene og spare vekt.»

Én imponerende trekkfugl er sibirloen, som trekker fra Alaska til Hawaii-øyene. At fuglen har den utholdenhet som trengs for å fly de 4500 kilometerne nonstop, er imponerende, men det at den greier å finne Hawaii midt ute i havet, viser at dens evne til å navigere virkelig er et under. En sibirlo som ble sporet under trekket, tilbakela turen på under fire dager. Og en eldre fugl har fullført rundreisen over 20 ganger!

 Når disse tøffe trekkfuglene omsider begynner å komme til de arktiske hekkeplassene, venter det dem et hektisk liv. I løpet av to uker må de finne en make, etablere territorium og bygge rede. Så har de omkring tre uker til å klekke ut eggene og deretter tre uker til å fø opp ungene. I slutten av juli setter de så kursen sørover igjen.

Farer under trekket

Under vadefuglenes lange trekk utsettes de for mange farer. Én stor trussel kommer fra menneskene. På 1800-tallet fortalte naturforskeren John James Audubon at et jaktlag hadde skutt 48 000 kanadaloer på én dag. I dag har den totale bestanden av denne arten tatt seg noe opp, men bestanden er antageligvis fortsatt lavere enn det antall fugler som ble drept den ene dagen.

En enda større trussel mot vadefuglene er det at våtmarksområder forsvinner. Fuglene kan ikke så lett tilpasse seg det at våtmark går tapt. «Vadefuglenes mønstre for hvor de hekker, trekker og overvintrer, er blitt utviklet gjennom mange tusen år, og det er altfor lett for mennesker å forandre eller ødelegge deres tilholdssteder,» sier en bok om vadefugler. (Shorebirds—An Identification Guide to the Waders of the World) Millioner av vadefuglers fortsatte eksistens avhenger av at noen få viktige rasteplasser blir vernet.

Et godt eksempel er Delaware Bay, som ligger ved kysten sørvest i delstaten New Jersey i USA. Der samler rundt 100 000 polarsniper seg om våren for å meske seg med egg fra dolkhaler. Fuglene er skrubbsultne, ettersom de akkurat har fullført «en av fugleverdenens lengste direkte flygninger». (Handbook of the Birds of the World) På to uker har de fløyet 8000 kilometer fra sørøst i Brasil til Delaware Bay, og på turen har de halvert kroppsvekten.

Naturverneres innsats kan bidra til å sikre at slike viktige rasteplasser for vadefugler forblir urørt. Kanskje det er et slikt område i nærheten av der du bor. Når man først har sett en flokk vadefugler fly fram og tilbake over bølgene, eller har hørt lyden av skrikene deres, er det noe man sent glemmer.

Som naturforskeren Arthur Morris skriver: «Alle som observerer vadefugler, har en opplevelse felles: vi har alle utallige ganger stått på øde strender eller sletter og betraktet en snipeflokk som skinner i mørke og lyse farger idet fuglene snur og dreier i synkronisert flukt. Og hver gang det skjer, fylles vi med en følelse av ærefrykt og undring.»

[Fotnote]

[Ramme/bilder på side 18]

Erfarne globetrottere

Polarsniper kunne fått en pris som langdistansetrekkere. De som hekker lengst nord i Canada, overvintrer som oftest enten i Vest-Europa eller på spissen av Sør-Amerika (omkring 10 000 kilometer av gårde)

[Rettigheter]

KK Hui

Flokker på nesten en million myrsniper er blitt observert i Nederland og Mauritania

Lappspover sprer seg vidt omkring fra hekkeplassene i Sibir. De drar til De britiske øyer, Sør-Afrika, Midtøsten, Australia og New Zealand

Sandløpere kan man se løpe på strender praktisk talt over hele verden. Noen hekker mindre enn 950 kilometer fra Nordpolen

[Bilder på sidene 16 og 17]

Vadefugler må bygge opp store fettreserver, for mange av dem må krysse enorme hav uten å kunne hvile på vannet

[Bilde på sidene 16 og 17]

Sandløpere — jo flere, jo bedre, for det gir trygghet

[Bilde på side 17]

Tjeld

[Bilde på side 17]

En sotsnipe leter etter mat i en våtmark

[Bilderettigheter på side 16]

Foto av fugleflokker øverst og nederst: © Richard Crossley/VIREO