Romafolket — gjennom tusen år med glede og sorg

BEGIVENHETEN minner om et stort, tradisjonelt bryllup. Det er rikelig med mat og drikke, og huset gjenlyder av musikk. Slektninger står i kø for å gratulere den sjenerte brudgommen og hans strålende brud. Dette er imidlertid ikke et bryllup, men et forlovelsesselskap, som finner sted kvelden før et bryllup. Det er mer enn 600 gjester til stede. Her gir brudgommens familie en brudepris til brudens foreldre. I morgen vil bruden bli fulgt av brudgommen og hans familie til hans hjem, der selve bryllupet skal stå.

Alle det nye parets slektninger snakker romani — et språk som blir betraktet som fremmed uansett hvor de bor. Dette språket med dets forskjellige dialekter er sammen med mange gamle bryllupsskikker og andre tradisjoner en del av den felles kulturarven til et folk som er spredt over hele kloden, men som ikke gjør krav på noe nasjonalt territorium og heller ikke har et eget nasjonalt styre. Det blir kalt romafolket, og de som tilhører dette folket, blir kalt romaer. *

Hvem er romaene?

En nærmere undersøkelse av romafolkets språklige, kulturelle og genetiske bakgrunn fører oss til det nordlige India og omkring 1000 år tilbake i tiden. Språket — bortsett fra noen uttrykk som har kommet til i nyere tid — er helt klart av indisk opprinnelse. Hvorfor romaene forlot India, er mindre klart. Noen forskere mener at romaenes forfedre kan ha vært håndverkere og underholdningsartister som fulgte med flokker av soldater som forlot sitt hjemland i kjølvannet av militære konflikter. Uansett hvordan det forholder seg, kom romaene  iallfall til Europa før år 1300, etter først å ha vandret gjennom de områdene som i dag utgjør Iran og Tyrkia.

I Europa har man lenge hatt to vanlige, men ytterliggående oppfatninger om romaene. På den ene side er de blitt romantisert, blant annet i romaner og filmer, der de er blitt framstilt som et gjestfritt og bekymringsløst folkeferd, som lever et fritt og omflakkende liv, og som gjennom sang og dans uhemmet gir uttrykk for livets gleder og sorger. På den annen side er de blitt stemplet som upålitelige, mystiske og mistenkelige — som personer som for alltid er fremmede, og som lever atskilt fra samfunnet rundt dem. For bedre å forstå hvordan disse stereotype oppfatningene har oppstått, skal vi nå se nærmere på romafolkets interessante fortid.

En tid med diskriminering

I middelalderen kjente de fleste europeere lite til verden utenfor sin egen landsby eller by. Tenk deg hvilke tanker de må ha gjort seg første gang det kom romafamilier dit. Mye ved de nyankomne må ha vært fascinerende. De hadde mørk hud, mørke øyne og svart hår, og også deres klesdrakt, skikker og språk var helt annerledes. Romaene holdt seg dessuten ofte for seg selv — en skikk som kanskje kan føres tilbake til den tiden da de var en del av det indiske kastesamfunnet. Den nysgjerrigheten europeerne hadde vist dem i begynnelsen, ble i løpet av noen tiår erstattet av mistenksomhet.

Romaene ble bokstavelig talt utstøtt — de fikk bare lov til å slå leir i utkanten av byene og fikk ikke engang komme inn for å kjøpe forsyninger eller dra opp vann. Det gikk rykter om at de stjal barn og til og med spiste dem. Noen steder krevde loven at de laget mat i det fri, slik at alle som ville, kunne undersøke hva de hadde i gryten. Slike undersøkelser foregikk ofte ved at det som skulle ha vært dagens mat, ble helt ut på bakken. Det er ikke overraskende at noen stjal mat for å overleve.

Romaene taklet diskrimineringen ved å ha et tett samhold. I århundrer har de funnet støtte og glede i familielivet. Det er tradisjon for at foreldrene tar godt vare på barna sine, og at barna viser foreldrene stor omsorg og tar seg av dem når de blir gamle. Mange holder også fast ved tradisjonelle normer for oppførsel og anstendighet.

 Livet på veien

Romaene, som sjelden var velkommen noen steder, var stadig på farten. Nomadelivet førte til at de utviklet en rekke ferdigheter som det var behov for, og de ble blant annet flinke til å drive med metallsløyd, handel og underholdning. Ved å tilby sine tjenester på disse områdene var de i det minste i stand til å forsørge familien. Noen av kvinnene drog fordel av at de var kjent for å ha overnaturlige evner; av økonomiske grunner lot de ofte som om de hadde slike evner. Livet på veien reduserte også risikoen for uønsket kulturell og moralsk påvirkning ved for mye kontakt med gadje — romanispråkets ord for «ikke-romaer», «ikke-sigøynere». *

I mellomtiden førte fordommer til forfølgelse. Noen steder i Europa ble romaene utvist. Andre steder ble de holdt som slaver i flere hundre år. Da dette slaveriet ble opphevet i 1860-årene, førte det til at romaene ble spredt enda mer omkring, for store grupper drog til Vest-Europa og til Nord-, Sør- og Mellom-Amerika. Overalt hvor de drog, hadde de med seg sitt språk og sine skikker og talenter.

Selv mens romaene var undertrykt, fant de en viss glede og tilfredshet i sine kunstneriske utfoldelser. I Spania oppstod flamencomusikk og -dans som følge av at romakulturen ble blandet med andre kulturer. I Øst-Europa gjorde musikere som var romaer, en egen vri på lokale folkeviser. Deres ildfulle måte å spille på fikk til og med innflytelse på slike klassiske komponister som Beethoven, Brahms, Dvořák, Haydn, Liszt, Mozart, Rachmaninov, Ravel, Rossini, Saint-Saëns og Sarasate.

Romafolket i vår tid

I dag finnes det anslagsvis mellom to og fem millioner romaer, sigøynere. Ifølge noen kilder er tallet mye høyere. Det lever romaer i nesten alle deler av verden, men de fleste bor i Europa. En god del av dem er ikke lenger konstant på reisefot, og noen er velstående. Men mange steder må romaene fortsatt regnes med blant de fattige og vanskeligstilte; de lever ofte under elendige forhold.

 I kommunisttiden i Øst-Europa skulle alle innbyggere være likestilt. Myndighetene forsøkte med vekslende hell å sette en stopper for romaenes omstreifende levevis ved å gi romaene jobber og gi dem boliger som var bygd av det offentlige. Dette førte i perioder til en viss bedring av helsen og levestandarden. Men det fjernet ikke de negative holdningene som romaer og ikke-romaer hadde hatt til hverandre i hundrevis av år.

De politiske forandringene i Øst-Europa i 1990-årene gav nytt håp, men førte også til at gamle sår ble revet opp. Da sosiale hjelpeprogrammer ble innskrenket og lover mot diskriminering ikke lenger ble håndhevet så strengt som tidligere, fikk mange romaer det igjen vanskelig i sosial og økonomisk henseende.

Noen får et håp og et bedre liv

Slik var forholdene da Andrea, som har helt mørkt hår, gikk på skolen i Øst-Europa. Hun var den eneste i klassen som var av romsk avstamning, det vil si hadde sigøynerbakgrunn. Andrea er psykisk sterk, men klarer ikke å holde tårene tilbake når hun forteller om hvordan hun ble mobbet og avvist. «Når det skulle tas ut lag til ballspill, var det alltid jeg som ble valgt sist,» sier hun. «Jeg hadde lyst til å rømme til India, der ingen ville ta notis av meg. Det var faktisk en som en gang ropte til en av vennene mine: ’Dra tilbake til India!’ Han svarte: ’Det hadde jeg gjort hvis jeg hadde penger til det.’ Vi følte oss ikke hjemme noen steder. Vi var uønsket overalt.» Andrea, som var flink til å danse, drømte om å bli en berømt danser og oppnå anerkjennelse på den måten. Men mens hun var i tenårene, fikk hun et mye bedre framtidshåp.

«En dag fikk vi besøk hjemme av en ung kvinne som het Piroska og var et av Jehovas vitner,» forteller Andrea. «Hun viste meg ut fra Bibelen at Gud ikke bare elsker menneskeheten som helhet, men at han elsker oss som enkeltpersoner. Hun forklarte at jeg kunne få et godt forhold til Gud hvis jeg ønsket det. Dette fikk meg til å føle at det var noen jeg virkelig betydde noe for. Da jeg fikk vite at alle mennesker er like i Guds øyne, fikk jeg større selvaktelse.

Piroska tok meg med på Jehovas vitners møter, der jeg traff både romaer og ikke-romaer og kunne merke den enhet som rådde blant dem. Jeg fikk sanne venner der, blant vitner i begge disse gruppene. Og da jeg hadde studert Bibelen sammen med Piroska i cirka halvannet år, ble jeg selv et vitne for Jehova.» I dag er Andrea og mannen hennes heltidsforkynnere og lærer  andre om Guds store kjærlighet til mennesker av alle folkeslag.

’Tatt imot som en likemann’

En mann som heter Hajro og er rom, sigøyner, forteller om da han var ung: «Jeg havnet stadig i trøbbel på grunn av dårlig omgang med andre gutter som ikke hadde respekt for loven. En gang ble jeg arrestert av politiet fordi jeg hadde stjålet noe mens jeg var sammen med disse guttene. Da politiet fulgte meg hjem, var jeg mer redd for hvordan min mor ville reagere, enn jeg hadde vært for politiet, for som så mange andre som har vokst opp i romafamilier, hadde jeg lært at det er galt å stjele.»

Da Hajro ble eldre, traff han og hans familie også Jehovas vitner. Bibelens løfte om at Guds rike skal befri menneskesamfunnet for problemer, deriblant fordommer og diskriminering, appellerte sterkt til Hajro. «Romaene har aldri hatt en egen regjering som ivaretar deres interesser,» sier han. «Derfor tror jeg at romaer har gode forutsetninger for å verdsette det som Guds rike skal gjøre for alle folkeslag. Jeg ser hvor mye Riket har utrettet allerede nå. Straks jeg kom inn i Rikets sal, følte jeg det på samme måte som apostelen Peter gjorde da han sa: ’Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.’  (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Alle tok imot meg som en likemann. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører da ikke-romaer kalte meg phrala, som betyr ’bror’ på romani.

I begynnelsen var det noen i familien som motarbeidet meg kraftig. De hadde ingen forståelse for de forandringene jeg gjorde for å leve etter Bibelens prinsipper. Men nå har slektningene mine og andre i romasamfunnet sett at det at jeg har holdt fast ved Guds normer, har ført til mye godt og har gitt meg et lykkelig liv. De fleste av dem vil også gjerne leve et bedre liv.» Hajro tjener nå som heltidsforkynner og som eldste i menigheten. Også hans kone, Meghan, som ikke er rom, lærer romaer og andre hvordan Bibelen kan hjelpe dem til å oppnå lykke i livet både nå og i framtiden. «Jeg er blitt fullstendig akseptert i min manns familie og i samfunnet deres,» forteller hun. «De synes det er hyggelig at en som ikke er rom, har interessert seg så mye for dem.»

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 24]

I dag lever det romaer i nesten alle deler av verden

[Ramme/bilder på side 23]

I nazitiden ble anslagsvis minst 400 000 romaer, sigøynere, drept i Hitlers dødsleirer, sammen med jøder, Jehovas vitner og andre. I 1940, allerede før Hitlers utryddelseskampanje var blitt kjent i vide kretser, laget filmmannen Charlie Chaplin — som selv var av romsk avstamning — filmen «Diktatoren», som er en satire over Hitler og nazismen. Blant de mange andre kjente kunstnerne som skal være av romsk avstamning, er skuespilleren Yul Brynner og skuespilleren Rita Hayworth (under), maleren Pablo Picasso (under), jazzmusikeren Django Reinhardt og den makedonske sangeren Esma Redzepova. Og noen romaer er blitt ingeniører, leger, professorer og medlemmer av nasjonalforsamlinger.

[Rettigheter]

AFP/Getty Images

Foto: Tony Vaccaro/Getty Images

[Ramme/bilder på side 26]

Romaer som er Jehovas vitner

Mange romaer, sigøynere, er blitt Jehovas vitner. Noen tjener som eldste i menigheten og som pionerer, heltidsforkynnere. Myndighetspersoner og andre ikke-romaer betrakter dem som eksemplariske. En rom som er et vitne og bor i Slovakia, forteller: «En nabo som ikke er rom, banket på hos oss en dag og fortalte at han hadde store problemer i ekteskapet. Så sa han: ’Men jeg vet at dere kan hjelpe oss.’ Vi spurte: ’Hvorfor tror du vi kan hjelpe dere?’ Han svarte: ’Hvis den Gud dere tilber, kan hjelpe dere romaer til å leve et bedre liv, så kan han kanskje hjelpe oss også.’ Vi gav ham en bok om familielivet som er basert på Bibelen og utgitt av Jehovas vitner.

Senere banket hans kone på i samme ærend, uten å vite at mannen allerede hadde vært hos oss. ’Det er ingen andre her i blokken som kan hjelpe oss,’ sa hun. Vi gav henne et eksemplar av den samme boken. Begge to bad oss om ikke å fortelle den andre om besøket hos oss. Halvannen måned senere begynte vi å studere Bibelen med dette paret. Det at vi lever i harmoni med sannheten fra Bibelen, har gitt folk et så godt inntrykk av oss at de kommer til oss for å få åndelig hjelp.»

[Bilder]

Narbonne, Frankrike

Granada, Spania

«Romaer har gode forutsetninger for å verdsette det som Guds rike skal gjøre for alle folkeslag.» — Hajro

[Bilde på side 22]

Polen

[Rettigheter]

© Clive Shirley/Panos Pictures

[Bilde på side 22]

Romaer i England i 1911

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av University of Liverpool Library

[Bilde på sidene 22 og 23]

Slovakia

[Bilde på side 23]

Makedonia

[Rettigheter]

© Mikkel Ostergaard/Panos Pictures

[Bilde på side 24]

Romania

[Bilde på side 24]

Makedonia

[Bilde på sidene 24 og 25]

Tsjekkia

[Bilde på side 24]

Spania

[Bilde på side 25]

Andrea drømte om å bli en berømt danser og oppnå anerkjennelse på den måten

[Bilderettigheter på side 24]

Romania: © Karen Robinson/Panos Pictures; Makedonia: © Mikkel Ostergaard/Panos Pictures; Tsjekkia: © Julie Denesha/Panos Pictures