Kvekernes «hellige eksperiment»

I JULI 1656 ankret skipet «Swallow», som kom fra Barbados i Vestindia, opp i Boston i Massachusetts, som nå er en del av USA. Richard Bellingham, som var viseguvernør i Massachusetts-kolonien, gav ordre om at passasjerene Mary Fisher og Ann Austin skulle holdes om bord. Blant eiendelene deres ble det funnet 100 bøker som det ble sagt inneholdt «fordervende, kjettersk og blasfemisk lære».

Bøkene ble brent på torget. Kvinnene ble deretter satt i fengsel, kledd nakne og undersøkt nøye etter tegn på at de drev med heksekunst. Vinduet til cellen ble dekket til, og i fem uker satt kvinnene i mørket. Den som våget å snakke til dem, risikerte å få fem pund i bot. Omsider ble Mary Fisher og Ann Austin sendt tilbake til Barbados.

En dalevende kronikkforfatter spurte forhørsdommerne: «Hvordan kunne to kvinners ankomst ryste dere så meget, som om en stor hær hadde trengt inn over deres grenser?» Disse to «farlige» kvinnene var i virkeligheten de første kvekermisjonærene som kom til Nord-Amerika. Hvem var kvekerne, og hvorfor ble de regnet som en trussel?

Vennenes Samfunn

Kvekerne, eller trossamfunnet Vennenes Samfunn, oppstod i England på 1600-tallet. Trossamfunnet ble stiftet av George Fox (1624—1691), som var sønn av en vever og født i Leicestershire. Fox hørte angivelig en mirakuløs stemme og trakk deretter den slutning at han kunne kommunisere direkte med Gud og motta innsikt uten å måtte gå via et menneske som fungerte som mellommann. I en bok om religionshistorie sies det at «Vennenes Samfunn vanligvis regnes for å være grunnlagt i 1652». — A Religious History of the American People.

Hvorfor ble Vennene kalt kvekere? «Kveker» kommer fra det engelske ordet «quake», som betyr å «skjelve». En kilde sier at de fikk «skjelvinger før de mottok guddommelige åpenbaringer». En annen sier at de «skalv i ærefrykt for Guds uendelige renhet og majestet». Kvekerne strebet etter å finne religiøs sannhet og å gjenopplive den opprinnelige kristendommen.

De hevdet at de søkte veiledning hos den hellige ånd, Bibelens profeter,  Kristi apostler og «det indre lys» — en indre røst som angivelig overbrakte åndelig sannhet. Møtene var derfor hovedsakelig anledninger da de kom sammen i stillhet og lot hver enkelt søke veiledning fra Gud. Den som mottok et guddommelig budskap, kunne ta ordet. *

Kvekerne trodde på rettferdighet, urokkelig ærlighet, en enkel livsstil og ikkevold. De mente også at alle kristne, kvinner innbefattet, skulle forkynne. Fordi de stilte spørsmål ved de etablerte trossamfunnene, tok avstand fra pomp og prakt og hevdet at de ble ledet av en indre røst, ikke av et presteskap, vakte kvekerne frykt og mistanke. Det som skapte aller mest bekymring, var kvekernes misjonsiver, som framkalte sinne og førte til pøbelangrep og til at myndighetene grep inn.

I England ble kvekere forfulgt og fengslet, og i New England ble de også landsforvist og til og med drept. Mellom 1659 og 1661 ble for eksempel misjonærene Mary Dyer, William Leddra, William Robinson og Marmaduke Stephenson hengt i Boston. Andre ble lagt i jern, brennemerket eller pisket. Noen fikk ørene skåret av. En mann som het William Brend, fikk 117 piskeslag med et tjæret reip på bar rygg. Til tross for slik brutal behandling økte kvekerne i antall.

William Penn og det «hellige eksperiment»

Fra og med 1681 tok kvekernes liv i Nord-Amerika en overraskende vending. William Penn (1644—1718), en ung engelskmann som hadde sluttet seg til Vennenes Samfunn, opprettet da en koloni som bygde på kvekernes idealer og ble styrt av kvekere. Dette er blitt kalt et «hellig eksperiment» i statskunst. Penn var pasifist og sønn av en engelsk admiral, og han hadde selv vært fengslet for å ha forkynt og skrevet om sine synspunkter.

Som betaling for en gjeld som den engelske kronen stod i til Penns far, fikk den unge Penn et stort landområde i Nord-Amerika. Et kongelig privilegium som ble utstedt, gav ham nesten ubegrenset myndighet over den nye kolonien, som til minne om admiral Penn ble kalt Pennsylvania (Penns skoger). Der skulle folk fra alle trossamfunn få nyte religionsfrihet.

Penn sendte først sin fetter William Markham til Amerika for at han på Penns vegne skulle sikre seg lojaliteten til de få europeerne som bodde innenfor den nye koloniens grenser, og kjøpe land av indianerne. I 1682 seilte Penn oppover Delaware-elven og så kolonien sin for første gang. Han inngikk en hederlig avtale med de innfødte i Shackamaxon (som nå heter Kensington og er en del av Philadelphia). Deretter planla han en ny bosetning omkring en kilometer fra Shackamaxon og kalte den  Philadelphia, som betyr «broderkjærlighet». Bosetningen vokste fort.

Penn reiste tilbake til England og reklamerte for den nye kolonien for å oppfordre folk til å flytte dit. Han skrev om god jord, flotte skoger, en majestetisk elv, ville dyr og dyrepelser. Han lovte at den nye ledelsen skulle fremme religiøs toleranse og fredelig sameksistens. Alle var velkomne — handelsmenn og fattigfolk og idealister som ivret etter å bidra til et godt styre.

Ønsket om å slippe de sosiale og politiske problemene i Europa tiltrakk seg kvekere fra England og Nord-Irland. Mennonitter og lignende grupper kom fra områdene rundt Rhinen. Det var absolutt flest kvekere blant de første bosetterne, og Penn kunngjorde at kolonien hadde fått en lovende start. I 1683 skrev han: «Det er blitt holdt to generalforsamlinger, . . . og minst 70 lover ble vedtatt uten én uenighet.» Men den utbredte optimismen skulle ikke vare.

Eksperimentet slår feil

Det privilegiet som var utstedt for Penns koloni, garanterte alle samvittighetsfrihet. At kvekerne var pasifister, ble derfor et problem — som ble større med tiden — da man mente at man måtte ty til fysisk makt for å opprettholde ro og orden. Til å begynne med unngikk Penn problemet ved å utnevne stedfortredere som ikke var kvekere, til, som han sa, å være «strenge med våre medmennesker når det er behov for det». I 1689 ble faren for krig mot Frankrike en ytterligere utfordring for kvekernes samvittighet.

Noe som gjorde problemene enda større, var at skarer av nye kolonister som stort sett ikke var kvekere, kom og tok land fra indianerne. Forholdet til de innfødte ble derfor stadig mer fiendtlig etter hvert som kvekerne ble en minoritet.

Det siste støtet mot kvekernes politiske myndighet kom da guvernøren og hans råd erklærte krig mot delaware- og shawneestammene i 1756. Kvekerne svarte med å trekke seg fra ledelsen, og det ble slutt på kvekernes styresett. Dermed endte Penns «hellige eksperiment» i statskunst, omkring 75 år etter at det hadde begynt.

Med tiden begynte også kvekernes religiøse iver å kjølne etter hvert som deres materielle velstand økte. Kvekeren Samuel Fothergill sa: «Siden ønskene og interessene deres nå var rettet mot denne verden, kunne [kvekerkolonistene] ikke undervise etterkommerne sine i de prinsippene de selv hadde glemt.» Med tiden oppstod det også sekter.

Penn og hans tilhengere kan nok ha hatt edle ambisjoner, og en stund hadde de medgang. Men enten misforstod de eller så ignorerte de Jesu ord om at han og hans disipler ikke er «en del av verden». (Johannes 17: 16) Det vil i prinsippet si at uansett hvor gode hensikter man har, så kan ingen forsøk på å forene religion og verdens politikk ha Guds eller hans Sønns velsignelse. (Jakob 4: 4; 1. Johannes 5: 19) Slike bestrebelser kan derfor ikke lykkes. — Salme 127: 1.

[Fotnote]

[Ramme på side 12]

«MITT RIKE ER IKKE EN DEL AV DENNE VERDEN»

Hvorfor sa Jesus disse ordene, som står i Johannes 18: 36? Svaret blir tydelig når vi forstår hva Guds rike er. Guds rike, som var hovedtemaet i Jesu lære, er i virkeligheten en verdensregjering som står under Jesu Kristi ledelse. (Jesaja 9: 6, 7; Lukas 4: 43) Guds rike hersker ikke gjennom menneskelige styresmakter, men skal tvert imot avskaffe dem og bli den eneste regjeringen på jorden. (Daniel 2: 44; 7: 13, 14) Det var dette Jesus omtalte i sin mønsterbønn da han sa: «La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Matteus 6: 9, 10) Lydige undersåtter av dette riket vil få oppleve en livskvalitet som oppriktige mennesker — som William Penn — aldri har kunnet skape. Guds rikes undersåtter vil få glede seg over fullkommen helse og evig liv i fredelige, paradisiske omgivelser. — Lukas 23: 43; Åpenbaringen 21: 3, 4.

[Bilde på side 10]

Kvekermøte i Philadelphia på 1800-tallet

[Bilde på side 10]

Kvekeren Mary Dyer blir ført av gårde for å bli henrettet i Massachusetts Bay Colony

[Bilde på side 11]

Kvekere forlater England på 1600-tallet

[Bilde på side 11]

William Penn inngår en avtale med indianerne i 1682

[Bilderettigheter på side 10]

Begge bildene: © North Wind Picture Archives

[Bilderettigheter på side 11]

Båtene: © North Wind Picture Archives; avtaleinngåelsen: Brown Brothers