Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Livet i Death Valley

Livet i Death Valley

Livet i Death Valley

I 1848 var det blitt funnet gull i Sacramento i California, som senere ble en av Amerikas forente stater. Året etter hadde omkring 80 000 lykkejegere strømmet til California i håp om å bli rike i en fart. Den 25. desember 1849 var en gruppe på omkring 100 prærievogner på vei vestover fra Salt Lake City. De drog inn i det som nå er kjent som Death Valley (Dødsdalen), i håp om at denne solsvidde ørkensenkningen ved grensen mellom California og Nevada ville være en snarvei.

Det var kjølig i dalen på den tiden av året, men terrenget var ugjestmildt. Gruppen delte seg inn i flere mindre flokker, som hver fulgte forskjellige ruter. Én flokk, der det også var med kvinner og barn, forsøkte forgjeves å finne en vei over fjellene i vest for å komme ut av dalen. De var slitne og hadde lite mat igjen da de slo leir ved en kilde i nærheten av det som nå heter Furnace Creek, og så drog videre til et vannhull som senere fikk navnet Bennett’s Well. Derfra drog 20-åringene William Manly og John Rogers av sted for å få hjelp. De øvrige ble på stedet.

Manly og Rogers regnet med å nå fram til Los Angeles i løpet av få dager. De hadde ingen anelse om at byen lå omkring 300 kilometer mot sørvest. De hadde gått i nesten to uker da de kom fram til San Fernando Valley nord for byen. Etter å ha fått tak i forsyninger der begynte de straks på tilbaketuren.

Da de kom tilbake til leirstedet etter å ha vært borte i 25 dager, så de ingen tegn til liv. Manly avfyrte et skudd, og en mann som hadde ligget under en vogn, dukket fram. Manly skrev senere: «Han strakte armene i været og ropte: ’Guttene har kommet! Guttene har kommet!’» Det var også andre som kom til syne, og de var så overveldet av følelser at de ikke fikk fram et ord. Takket være Manly og Rogers overlevde alle på nær én mann — han hadde forlatt leiren for å gå ut av dalen alene. Da flokken av nybyggere drog ut av dalen, skal en av kvinnene ha sett seg tilbake og sagt: «Good-bye, Death Valley!» (Farvel, Dødsdalen!) Og Death Valley ble dalens navn.

Et område der forholdene er ekstreme

Death Valley — som er omkring 225 kilometer lang og mellom 8 og 24 kilometer bred — er det tørreste, varmeste og laveste stedet i Nord-Amerika. Lufttemperaturen ved Furnace Creek er blitt målt til 57 grader celsius, mens temperaturen på bakken har kommet opp i hele 94 grader — 6 grader under vannets kokepunkt. *

I gjennomsnitt faller det mindre enn fem centimeter nedbør i året, og enkelte år regner det ikke i det hele tatt. Det laveste punktet på hele den vestlige halvkule er 86 meter under havet og ligger i denne dalen, i nærheten av en saltholdig dam ved Badwater. Bare 140 kilometer unna ligger fjellet Mount Whitney, som er 4418 meter høyt og er det høyeste punktet i USA sør for Alaska.

I 1850 var det blitt funnet små forekomster av gull i dalen, ved et sted som ble kalt Salt Spring. De som drog dit for å lete etter mer gull, fant også sølv, kobber og bly i området. Over hele dalen ble det raskt dannet gruvebyer med slike fargerike navn som Bullfrog (Oksefrosk) og Greenwater (Grønt vann). Men når man hadde utnyttet funnene, ble de nye byene spøkelsesbyer. I 1880 ble det imidlertid funnet boraks i dalen. Boraks er en hvit krystallinsk forbindelse som brukes i framstillingen av såpe og andre produkter. Dette funnet dannet opptakten til den mest framgangsrike perioden for gruvedriften i Death Valley. Fram til 1888 ble boraksen fraktet på vogner hele 270 kilometer bort til byen Mojave. Hver vogn var fem meter lang og ble trukket av 18 muldyr og 2 hester. Men mellom juni og september ble frakten innstilt; da var heten for intens, både for dyr og mennesker.

I 1933 ble dalen fredet som Death Valley National Monument. Siden er grensene gradvis blitt utvidet, slik at det fredede området nå er på 13 000 kvadratkilometer. I 1994 fikk området status som nasjonalpark — Death Valley National Park — og dette er en av de største nasjonalparkene i USA.

Dødsdalen yrer av liv

Det er ikke rart om noen har tenkt på Death Valley som et livløst landskap. Men det er hundrevis av dyrearter som holder til i dalen eller vandrer gjennom den. På grunn av heten er mange av dyrene nattaktive. Det største pattedyret er den majestetiske tykkhornsauen, som holder til i de omkringliggende fjellene og av og til våger seg inn i dalen. Det finnes også grevlinger, flaggermus, rødgauper, prærieulver, katterever, kengurumus, pumaer, trepinnsvin, kaniner, skunker, villesler, øgler, slanger og skilpadder. Av fugler kan nevnes sothøner, hauker, hegrer, fasaner, ravner, sniper og gribber, og i tillegg finnes det hundrevis av andre arter.

Kengurumusene er noen av de mest hardføre av alle disse skapningene. De kan leve et helt liv uten å ta til seg en dråpe vann! I en artikkel om dem sies det at «alt det vannet de trenger for å overleve, kan kroppen deres oppta fra stivelse og fettstoffer i de tørre frøene de spiser». Og nyrene deres kan konsentrere opp til fem ganger så mye urin som menneskets nyrer kan. Disse små gnagerne gjemmer seg mens det er stekende varmt på dagtid, og bruker så natten på å lete etter mat.

Det finnes mer enn tusen plantearter i dalen. Shoshoniene, noen indianere som har bodd der i over tusen år, har funnet planter som er spiselige, og planter som de har laget redskaper av. De sier at hvis du vet hva du skal se etter, kan du finne mye spiselig i Death Valley.

Når ørkenen blomstrer

En gang iblant er Death Valley kledd i et imponerende skrud av ville blomster. De vokser opp fra de utallige frøene som ligger i jordsmonnet — av og til i flere tiår — og venter på akkurat den rette kombinasjonen av regn og ideelle temperaturforhold for å kunne spire fram. «Det er mange år da vi ikke ser noen blomster i det hele tatt,» sier botanikeren Tim Croissant, som arbeider i National Park Service, en etat som fører tilsyn med USAs nasjonalparker.

Men vinteren 2004/05 var nedbørmengden i Death Valley over tre ganger så stor som normalt — og større enn man hadde registrert noen gang tidligere. Den store nedbørmengden førte til at mer enn 50 plantearter plutselig sprang ut i full blomst. Blant disse var riddersporer, syriner, orkideer, valmuer, solsikker, nøkleblom og jernurt. En besøkende sa at dalen duftet som en blomsterbutikk. Og blomster tiltrekker jo bier og andre insekter, så når Death Valley blomstrer, høres summingen fra utallige små vinger.

Hvis du vil besøke denne dalen, der forholdene er ekstreme, bør du passe på at kjøretøyet ditt er i god stand, og at du har med rikelig med vann. Og hvis du kommer når ørkenen blomstrer, så husk også fotoapparat. Familie og venner hjemme kommer til å bli overrasket når de ser bilder av de mange livsformene som trives i Death Valley.

[Fotnote]

^ avsn. 7 Den nåværende verdensrekorden på 58 grader celsius ble målt i 1922 i Libya i Nord-Afrika. Men når det gjelder sommertemperaturer generelt, ser det ut til at Death Valley er det varmeste stedet på jorden.

[Uthevet tekst på side 15]

Det tørreste, varmeste og laveste stedet i Nord-Amerika

[Ramme/bilder på side 17]

Fisk i ørkenen!

Fire arter av en forunderlig liten fisk, en tannkarpe som kalles «desert pupfish», lever i Death Valley. Om vinteren ligger disse seks centimeter lange sølvfargede skapningene i dvale i gjørmen på bunnen av bekker og dammer. Når så vårsolen varmer opp vannet, blir fiskene aktive og formerer seg. Hannene skifter farge — de blir blå og får regnbueglans. Og de forsvarer energisk sitt område mot andre hanner. Men sommerens brennende hete tørker snart opp mesteparten av vannet, og da dør en mengde av fiskene. De som overlever, må klare seg i vann som kan bli svært saltholdig og opptil 44 grader varmt.

[Rettigheter]

Fisk, øverst: © Neil Mishalov--www.mishalov.com; fisk, nederst: Donald W. Sada, Desert Research Institute

[Kart på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

Amerikas forente stater

California

Death Valley National Park

[Bilderettigheter på side 15]

Muldyr: Gjengitt med tillatelse av The Bancroft Library/University of California, Berkeley

[Bilderettigheter på side 16]

Esler: ©Joseph C. Dovala/age fotostock; panorama, øverst: © Neil Mishalov--www.mishalov.com; blomster: Foto: David McNew/Getty Images