Utfridd av alle mine trengsler

Fortalt av Jean-Claude François

Fordi jeg alltid har villet følge min samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, har jeg sittet i en rekke fengsler i til sammen sju år. Trass i mange lidelser synes jeg selv at jeg har vært heldig. La meg forklare hvorfor.

JEG ble født i byen Alger i Algerie den 9. januar 1937. Den gangen var Algerie en del av Frankrike, og far var offiser i den franske hær. Arbeidet hans medførte at han var i Egypt, Irak, Libanon og Syria i flere måneder av gangen, så han fikk ikke mye tid til overs for de fem barna sine.

Jeg elsket å gå på skole og fikk gode karakterer. Men jeg funderte på slike spørsmål som: Hvorfor dør vi, og hvorfor skjer det så mye vondt hvis Gud er allmektig og god? Jeg fikk aldri tilfredsstillende svar. Jeg hadde også et inderlig ønske om å få vite hvordan livet oppstod. Jeg anså Darwins evolusjonsteori for å være den eneste holdbare forklaringen, så jeg ble med tiden ateist.

Svar til slutt!

Georges, en venn av meg som var blitt et av Jehovas vitner, gav meg i 1954 brosjyren Utviklingslæren kontra den nye verden. * Jeg formelig slukte den. Den pekte ikke bare på svakhetene ved evolusjonsteorien, men viste også at fossilmaterialet bekrefter beretningen i 1. Mosebok, som forteller at Gud skapte alle levende skapninger «etter deres slag». (1. Mosebok 1: 12, 25) Spørsmålet om det ondes eksistens opptok meg imidlertid fortsatt.

Georges var pioner, eller heltidsforkynner, og brukte mye av sin tid til å undervise andre ut fra Bibelen, en bok jeg aldri hadde lest i. Kunne han svare på spørsmålene mine? Jeg oppsøkte ham i den lille leiligheten hvor han bodde sammen med andre pionerer, og jeg fikk svar på mange av spørsmålene mine. Deretter tok jeg fatt på et systematisk og glederikt studium av Bibelen. Siden da er jeg aldri blitt lei av å grave etter trosstyrkende skatter i Guds Ord. — Ordspråkene 2: 1—5.

Jeg begynte også å overvære kristne møter. De ble holdt i underetasjen på en restaurant i Alger sentrum. Forkynnerne der ønsket meg hjertelig velkommen, og med tiden begynte jeg å komme regelmessig på møtene. Det ble opplyst at det skulle holdes et møte i en bestemt gate, så jeg bestemte meg for å gå dit. Da jeg kom fram, fikk jeg vite at vitnene var samlet der for å gå fra hus til hus og forkynne. (Apostlenes gjerninger 20: 20) Jeg ble likevel med på møtet, og det var slik jeg fikk innføring i det offentlige forkynnelsesarbeidet.

Den tredje gangen jeg var ute i forkynnelsen, snakket jeg med beboerne selv. På én dør klarte jeg ikke å finne et skriftsted jeg hadde sitert etter hukommelsen. «Unge mann,» sa beboeren, «du må vente med å undervise andre til du blir i stand til det.» Så lukket han døren. Frustrert som jeg var, satte jeg meg på en benk for å lete etter det skriftstedet jeg ikke hadde funnet. Jeg fant det noen minutter senere og gikk tilbake til mannen for å vise ham det.

Jeg ble døpt som symbol på min innvielse til Gud den 4. mars 1956. Seks måneder senere måtte jeg treffe en viktig avgjørelse. Skulle  jeg tjene som alminnelig pioner, eller skulle jeg ta imot en jobb som skolelærer i det indre av Algerie og bruke mindre tid i tjenesten? Jeg bestemte meg for å begynne som pioner.

Far ble rasende som følge av den avgjørelsen jeg hadde truffet, og holdt en kniv mot strupen min og forlangte at jeg skulle komme hjem hver kveld. Selv om jeg var fast bestemt på å betale alle mine utgifter, sa han også at jeg ikke lenger kunne regne med å spise hjemme. Derfor måtte jeg gå sulten hjemmefra om morgenen, spise lunsj sammen med de andre pionerene og spise et smørbrød om kvelden før jeg gikk hjem.

Jeg unngår bomber og snikskyttere

Den gangen var Algerie midt oppe i frigjøringskrigen mot Frankrike, og Alger ble utsatt for bombeangrep og voldsomme gjengjeldelsesaksjoner. Én måned var det over 100 eksplosjoner. Det ble plassert bomber i busser, på barer og på stadioner. Forkynnelsen var en utfordring. Folk var redde for å åpne døren, og det var ofte portforbud, identitetskontroller og ransakinger.

Den 30. september 1956, mens jeg og flere andre pionerer ryddet opp i møtelokalet vårt, eksploderte en bombe i restauranten ovenpå, og det var mange som enten ble drept eller lemlestet. Heldigvis var det ingen av oss i etasjen under som ble skadet. I desember var en søster og jeg ute på en travel gate og forkynte da en bil kom farende forbi. Gjennom de åpne vinduene på bilen ble det avfyrt skudd mot folkemengden. Vi styrtet inn en døråpning. Jeg dyttet søsteren ned på gulvet og fikk så kastet meg selv ned. Kulene rikosjetterte over hodet på oss. Etter dette var vi alle mye forsiktigere når vi var ute i forkynnelsen.

Jeg nekter å bære våpen

Den 1. mars 1957 ble jeg innkalt til militærtjeneste. Ettersom min kristne samvittighet ikke tillot meg å bære våpen, bad jeg til Gud om å få styrke til å klare å forsvare meg overfor myndighetene. Jeg bad også om hjelp til å unngå en konfrontasjon med far. Til min lettelse fikk jeg beskjed om å melde meg i byen Lille i Frankrike, langt hjemmefra.

Seks dager senere kom jeg til citadellet i Lille, en del av en festning som skriver seg fra 1600-tallet, fra kong Ludvig XIVs tid. Jeg brukte Bibelen for å forklare mitt nøytrale standpunkt for offiserene. De kastet meg imidlertid i fengsel. En morgen drog vaktene meg ut av cellen, ransaket meg og fant en liten bibel. Så tvang de meg til å ligge med ansiktet ned i snøen, de kastet bibelen ut i snøen ved siden av meg og presset en geværkolbe mot bakhodet mitt. Slik lot de meg ligge i omkring 30 minutter. Etterpå fikk jeg heldigvis beholde bibelen, og den står i bokhyllen min den dag i dag. Men den mishandlingen jeg ble utsatt for den dagen, gjorde at jeg slet med magekramper i flere år etterpå.

Noen dager senere leste kommandanten for meg fra et brev han hadde fått fra far. «Han må tvinges til å gi etter. Knekk ham om nødvendig,» stod det. Fordi jeg ikke ville inngå kompromiss, satte offiseren meg i en mørk celle, hvor jeg sov på gulvet med et lite teppe over meg. Det var ikke noe toalett der, så jeg gjorde mitt fornødne i et hjørne i cellen. Jeg kunne verken vaske meg, pusse tennene eller vaske tallerkenen min. To uker senere ble jeg sendt til Fresnes fengsel utenfor Paris.

I løpet av de seks neste årene fikk jeg fire dommer og satt i 14 forskjellige fengsler. Én vinter satt jeg fengslet i Fontevrault, et kloster i Loiredalen fra 1100-tallet som ble brukt som fengsel. Eiendelene mine ble beslaglagt da jeg kom. Fordi jeg stadig spurte etter bibelen min, plasserte vaktene meg på enecelle, hvor jeg satt en hel måned. Der vendte min andre fiende, kulden, tilbake for fullt, og jeg begynte å kaste opp blod.

Jeg ble så overført til et mer humant fengsel — Château de Turquant, i nærheten av byen Saumur — hvor fanger fikk utføre husarbeid for pensjonerte forhørsdommere. En av de innsatte der var Ahmed Ben Bella, som senere ble president i republikken Algerie. Jeg forkynte for ham i flere måneder. «Du er fra Alger,» sa han en gang til meg, «og så er du her fordi du har nektet å gripe til våpen mot algerierne.» Han respekterte meg for mitt standpunkt.

 Styrket gjennom flere prøvelser

Helsetilstanden min forverret seg, og jeg fikk diagnosen tuberkulose. Jeg ble derfor sendt til et sanatorium i Sør-Frankrike, hvor jeg var sengeliggende i flere måneder. Legen min anbefalte meg å få operert bort den angrepne lungen, noe jeg sa jeg kunne gå med på så sant det ble mulig for meg å ’avholde meg fra blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 29) Legen ble sint og nektet å operere meg. Det var nå det sjette året jeg satt fengslet.

Jeg måtte forlate sanatoriet midtvinters, og de eneste klærne jeg hadde, var dem jeg stod og gikk i. Men akkurat som Jehova sendte Onesiforos for å hjelpe Paulus, sendte han bror Adolphe Garatoni for å hjelpe meg. Denne broren gav meg husly og viste seg å være «en styrkende hjelp» for meg. (Kolosserne 4: 11; 2. Timoteus 1: 16—18) Takket være Adolphe og en lege i Sør-Frankrike ble helsen min gradvis bedre.

På denne tiden hadde jeg store utgifter og trengte midler for å dekke dem. Jeg var usikker på hvordan det skulle gå. Men en dag fikk jeg besøk av en fremmed kvinne. «Jeg er advokat,» sa hun. «Algeries president, Ben Bella, har sendt meg for å gi deg denne.» Hun gav meg en konvolutt med mer enn nok penger til å dekke utgiftene mine. Jeg takket Jehova, ’han som hører bønner’, av hele mitt hjerte. — Salme 65: 2.

Enestående privilegier og en nydelig ektefelle

Nå som jeg var blitt løslatt fra fengselet, begynte jeg i heltidstjenesten igjen. I Melun menighet, i nærheten av Paris, traff jeg en 35 år gammel enke, Andrée Morel. Hennes første ektemann hadde også vært et av Jehovas vitner, men han hadde omkommet i en bilulykke. Vi giftet oss den 26. september 1964. Den 1. august 1965 ble vi utnevnt til å tjene som spesialpionerer. Til tross for dårlig helse klarte Andrée å være i heltidstjenesten i 28 år!

I 1967 ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann, en reisende tilsynsmann som besøker og oppmuntrer menigheter av Jehovas vitner. Vi tjente menigheter i Sør-Frankrike, fra Bordeaux til Monaco, og i Paris, hvor vi var i ett år. På grunn av sviktende helse var det ikke så enkelt å være i reisetjenesten, men med Jehovas hjelp klarte vi å tjene brødrene i 20 år, helt til 1986. Da begynte vi som spesialpionerer igjen.

Mitt liv i dag

Jeg er nå nesten 70 år og har gang på gang erfart at Jehova alltid gir sine tjenere styrke til å utholde prøvelser. Noe av den styrken kan vi som kjent få ved å studere hans inspirerte Ord, Bibelen, som jeg hvert år prøver å lese fra perm til perm. — Jesaja 40: 28—31; Romerne 15: 4; 2. Timoteus 3: 16.

Andrée og jeg synes det er oppmuntrende å se at mennesker reagerer positivt på det gode budskap og innvier sitt liv til Jehova. Ja, i årenes løp har vi sett 70 av dem vi har studert Bibelen med, gjøre nettopp dette, og det er noe som bringer oss stor og varig glede. Når jeg tenker tilbake på det livet vi har levd, føler jeg at salmisten kunne ha skrevet disse ordene på våre vegne: «Denne nødstilte ropte, og Jehova selv hørte. Og av alle hans trengsler frelste Han ham.» — Salme 34: 6.

[Fotnote]

[Bilde på side 21]

I fengsel i Château de Turquant, i nærheten av Saumur

[Bilder på side 23]

Sammen med min kone i 1967 og i dag