Hun satte stor pris på det hun lærte

FOR ikke lenge siden ble det funnet et brev som en kvinne hadde skrevet like før hun døde av kreft i mai 2004. Hun var ikke blitt ferdig med brevet, tydeligvis fordi det plutselig begynte å gå raskt nedover med helsen hennes. Men de som senere leste dette brevet, som ikke var blitt postet, ble rørt til tårer, og deres tro på Gud ble styrket.

Brevskriveren, Susan, skrev at hun var i begynnelsen av tenårene da hun første gang ringte til en kristen eldste i en av Jehovas vitners menigheter i Connecticut i USA. Hun beskrev videre den situasjonen hun befant seg i da hun var i tenårene. Det var sent i fjor at Susans mor fikk dette gripende brevet og sendte en kopi av det til Jehovas vitners hovedkontor i New York.

Susan skrev at hun hadde funnet telefonnummeret til det vitnet hun ringte til i Connecticut, i en telefonkatalog i 1973. «Det var det året, da jeg var 14,» fortalte hun, «at jeg ut fra det jeg hadde lest i bladene Vakttårnet og Våkn opp!, kom fram til at dette måtte være sannheten. Jeg hadde aldri truffet noen Jehovas vitner før, så jeg lette etter dem i telefonkatalogen og valgte det nummeret som hadde det samme retningsnummeret som det jeg hadde. Da bror Genrich svarte, ble han overrasket over å få vite at jeg aldri hadde snakket med vitnene før.» *

Store problemer

Susan fortalte i brevet at da hun var ti år, ble hun sendt til morens søster i Connecticut for å bo der. Meningen var at hun skulle være der midlertidig, men etter en stund sa Susan til moren, som bodde alene i Florida, at hun ville bli hos sin tante. Susan skrev at hennes situasjon minnet om «det som kalles Stockholm-syndromet, en tilstand hvor en person knytter bånd til sine undertrykkere». * Hun ble veldig dårlig behandlet.

«Min tante og hennes venn gav meg ekstremt dårlig behandling,» skrev Susan. «Det var dessuten få utenforstående som noen gang kom inn i huset. De gangene jeg fikk lov til å gå på skolen, fikk jeg ingen matpakke med meg, og jeg fikk ikke gå i skikkelige skoleklær, enda mor sendte rikelig med penger. Jeg hadde bare ett sett undertøy, mens min tantes to døtre, som var noen år yngre enn meg, hadde alt.» Hun fortalte dette for å forklare hvorfor hun visste at hun kom til å få store problemer når tanten fant ut at hun var interessert i å lære mer om Bibelen.

Hvordan Susan fikk større bibelkunnskap

«Bror Genrich presenterte meg for Laura,  en moden kristen søster,» skrev Susan. «Hun brukte mye tid på å besvare de mange bibelske spørsmålene jeg hadde, og ofte møtte hun meg på et vaskeri.» Susan fortalte at hun fram til da aldri hadde tatt en eneste selvstendig avgjørelse, men at hun etter disse drøftelsene og etter å ha lest slike bibelske publikasjoner som boken Den sannhet som fører til evig liv, tok en avgjørelse på egen hånd.

«Det var en fredag kveld,» fortsatte Susan, «da jeg fortalte min tante at jeg hadde snakket med vitnene. Hun tvang meg til å være oppe hele den natten, og jeg måtte stå midt på kjøkkengulvet. Etterpå var jeg mer bestemt enn noen gang på at jeg skulle bli et av Jehovas vitner.»

Fra da av sørget bror Genrich for at Susan stadig fikk litteratur som hjalp henne til å forstå Bibelen. Jehovas vitners årbok for 1974 (på engelsk) er en bok «jeg husker spesielt godt,» skrev Susan, «for den fortalte om hvordan vitnene i Nazi-Tyskland utholdt forfølgelse før og under den annen verdenskrig. . . . Det var på den tiden jeg bad bror Genrich om å gjøre opptak av Rikets sanger, slik at jeg kunne lære meg dem. Før det hadde gått et år, kunne jeg synge alle de 119 sangene i sangboken ’Syng og akkompagner dere selv med musikk i deres hjerter’ i rekkefølge.

I mellomtiden gav bror Genrich meg også kassetter med bibelske foredrag, skuespill og stevneprogrammer. Han la dem fra seg ved en bestemt vei ved en bestemt telefonstolpe, hvor jeg hentet dem. . . . Situasjonen begynte nå å gjøre meg frustrert, for jeg hadde gjort så mange framskritt som det var mulig å gjøre uten å gå på et eneste møte. Så jeg mistet vel antageligvis piffen».

Susan sa at de neste par årene var veldig vanskelige. Hun hadde brutt all kontakt med de to eneste vitnene hun kjente. Men så sa hun at det at hun hadde lært alle sangene, «ble en forferdelig plage». Hvorfor? «Det hendte rett som det var, at ordene i en sang dukket opp i tankene mine, for eksempel ’Stridsmenn for Jah tar det ikke lett i dag. Nei, aldri vil de være verden til behag’. Jeg visste at disse ordene var blitt skrevet av et vitne i en tysk konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig, og det fikk meg til å føle meg enda mer elendig. Jeg følte meg feig og trodde at Jehova hadde gitt meg opp.» *

Endelig fri

«Vendepunktet kom den dagen jeg fylte 18. Ingen Jehovas vitner hadde ringt på hos oss på mange år, for vi stod oppført som slike som ’ikke ønsker besøk’. Men denne dagen kom det en kvinne fra en annen menighet til huset vårt, og fordi det ikke var noen andre hjemme, fikk jeg sjansen til å snakke med henne. Etter det jeg kan huske, var dette første gang jeg var hjemme alene en lørdag. Jeg så på dette som et bevis for at Jehova ikke hadde gitt meg opp. Så jeg ringte til bror Genrich, som jeg først hadde kontaktet, fortalte ham at jeg var klar til å flytte fra tanten min, og spurte ham om han hadde noen forslag til hva jeg skulle gjøre. Etter hvert fikk jeg hjelp til å flytte ut.»

Susan flyttet til et annet sted i april 1977. I brevet sa hun videre: «I året som fulgte, ble det endelig mulig for meg å gå på alle møtene og stevnene, og jeg begynte å delta i forkynnelsen. Jeg fikk kontakt med moren min igjen. Hun hadde ikke vært klar over hvor forferdelig jeg var blitt behandlet i alle disse årene, og hun ble helt ute av seg. Hun trådte til øyeblikkelig og forsikret seg om at jeg hadde alt jeg trengte. Mor hadde flyttet til Alaska noen år tidligere. Siden hun viste stor interesse for Bibelens sannhet, flyttet jeg til Alaska i 1978 for å være sammen med henne. Med tiden ble hun et av Jehovas vitner, og hun har vært trofast helt til denne dag.

Etter at jeg hadde begynt å gå på møtene, planla bror Genrich en gruppereise til Jehovas  vitners hovedkontor i Brooklyn i New York, og han inviterte meg med. Dette var en av de gavene som jeg har hatt lengst glede av, for helt siden det besøket har jeg følt dyp verdsettelse av Jehovas organisasjon. Vel, det var det hele. Jeg har bare tatt med det viktigste, for jeg ville gjerne bli ferdig i tide.»

Det som står ovenfor, er faktisk bare utdrag av et tettskrevet brev på seks og en halv side. I slutten av brevet skrev Susan: «Jeg ble plutselig veldig mye dårligere på sykehuset forrige måned og var sikker på at jeg kom til å dø . . . Jeg bad til Jehova om at hvis jeg kunne få bare to uker til med bra helse, så kunne jeg ha fått ordnet forskjellige ting. . . . Jeg forventer ikke at jeg kommer til å leve så mye lenger, men jeg må få sagt at disse årene i sannheten har vært så fantastiske, det beste liv man kunne håpe på.»

Det var ingen avslutningsord eller underskrift, og brevet ble heller aldri sendt. De som fant det, visste ikke hvem de skulle gi det til. Men som nevnt tidligere ble brevet til slutt sendt til Susans mor.

Flere opplysninger om Susan

Etter Susans dåp den 14. april 1979 reiste moren hennes tilbake til Florida. Susan ble boende i Alaska, for hun hadde knyttet nære bånd til dem som gikk i North Pole menighet. Hun begynte i heltidstjenesten som pioner kort tid etterpå. Med tiden flyttet hun til Florida, og i 1991 giftet hun seg med en kristen eldste som også var pioner. Han døde kort tid etter at Susan var død.

Susan og mannen hennes var et avholdt ektepar som var opptatt i heltidstjenesten sammen helt til sykdommen hennes gjorde det umulig for dem å fortsette. Alt i alt var hun over 20 år i heltidstjenesten. Begravelsesseremonien i Florida ble overført via telefon til North Pole menighet.

Susans brev kan hjelpe oss til å sette enda større pris på de åndelige velsignelsene de som tjener Jehova, og som har det enestående håpet om oppstandelsen, nyter godt av. (Apostlenes gjerninger 24: 15) Denne livshistorien viser også tydelig at Gud er nær hos alle som nærmer seg ham! — Jakob 4: 7, 8.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 23]

«Disse årene i sannheten har vært så fantastiske, det beste liv man kunne håpe på»

[Bilde på side 21]

Susan som tiåring

[Bilde på side 23]

Susan sammen med sin mann, James Seymour