Jeg var en bortkommen sønn

Fortalt av Meros William Sunday

Helt fra jeg var liten, var jeg blitt opplært til å elske Gud, men da jeg ble 18, gjorde jeg opprør og drog hjemmefra. I 13 år levde jeg som den bortkomne sønnen i Jesu lignelse. (Lukas 15: 11—24) Jeg ble narkolanger og ødela nesten livet mitt. La meg fortelle hva det var som fikk meg til å forandre livsstil, og hva som fikk meg til å vende tilbake.

JEG ble født i 1956 av kristne foreldre og var nummer to i en søskenflokk på ni. Vi bodde i Ilesha, en by i det sørvestlige Nigeria. Far var blitt oppdratt som katolikk, men i 1945 fikk han boken Guds Harpe * av onkelen sin. Etter å ha lest den prøvde han å finne Jehovas vitner, og i 1946 ble han døpt. Kort tid senere ble også mor døpt.

Jeg husker fortsatt hvor virkelig Jehova var for meg i barndommen, og hvor ivrig jeg var da jeg var ute i forkynnelsen sammen med foreldrene mine. Det var far som studerte Bibelen med meg, men av og til gjorde Alice Obarah det også. Hun var gift med en reisende tilsynsmann i det området hvor vi bodde. Foreldrene mine ville at jeg skulle bli heltidsforkynner. Men mor mente at jeg først burde få meg en videregående utdanning.

Jeg var 16 år da jeg begynte på videregående, men jeg var likevel uforstandig nok til straks å skaffe meg venner blant skolekamerater som ikke respekterte Bibelens prinsipper. Det var et alvorlig feilgrep! Det gikk ikke lang tid før jeg begynte å røyke og leve et umoralsk liv. Jeg var klar over at min nye livsstil ikke var forenelig med det jeg hadde lært på menighetens møter, så jeg sluttet å gå på møtene og forkynne fra hus til hus. Dette var veldig vondt for foreldrene mine, men jeg brydde meg ikke lenger om hva andre følte.

Jeg flytter hjemmefra

Etter bare to år på videregående flyttet jeg hjemmefra og begynte å bo hos venner i nabolaget. Noen ganger snek jeg meg likevel hjem, tok all den maten jeg kunne finne, og løp min vei. Far, som var svært bekymret for meg, sluttet å betale skolepenger for meg i håp om at jeg skulle forandre meg.

Omtrent på den tiden fikk jeg imidlertid innvilget et stipend. Sponsoren min sendte skolepengene mine fra Skottland, og noen ganger gav han meg også gaver, deriblant penger. I mellomtiden hadde to av brødrene mine også sluttet å komme sammen med Jehovas vitner, noe som alt sammen var til stor sorg for far og mor. Mor prøvde en rekke ganger å appellere til meg med tårer i øynene, men selv om det gikk inn på meg, forandret jeg meg ikke.

I de store byene

I 1977, da jeg gikk ut av skolen, drog jeg til Lagos og fikk meg jobb. Like etterpå skaffet jeg meg penger på ulovlig vis og kjøpte en taxi. Ettersom jeg nå hadde mer penger å rutte med, begynte jeg å bruke  narkotika og tilbringe mye tid på nattklubber og i bordeller. Men jeg ble snart lei av livet i Lagos, så i 1981 flyttet jeg til London. Deretter drog jeg til Belgia, hvor jeg tok fransktimer og fikk meg deltidsarbeid i en restaurant. Men mye av tiden min gikk med til å få sendt av gårde biler og elektronisk utstyr til Nigeria.

Far skrev til Jehovas vitners avdelingskontor i Belgia og spurte om de kunne ta kontakt med meg for å få meg til å ta imot et bibelstudium. Men hver gang vitnene kom på døren, avviste jeg dem. Så begynte jeg å gå i en kirke hvor det var mulig å få mat og drikke og drive med forskjellige sportslige aktiviteter etter gudstjenesten.

Livet som narkolanger

I 1982 skulle jeg sende en dyr luksusbil til Nigeria og gikk selv til havnen for å få den fortollet. Men de nigerianske tollmyndighetene oppdaget at tollpapirene var forfalsket, og jeg ble holdt varetektsfengslet i 40 dager. Far fikk meg løslatt mot kausjon. Ettersom jeg trengte penger for å avslutte rettssaken, drog jeg tilbake til Belgia med noen varer, deriblant flere kilo marihuana. Etter at jeg var blitt frikjent for anklagen om at jeg hadde forfalsket tollpapirene, begynte jeg som narkolanger.

På en av de turene jeg tok i den forbindelse, ble jeg arrestert i Nederland. Immigrasjonsmyndighetene utviste meg og satte meg på et fly til Nigeria. På vei dit traff jeg en annen narkolanger, og vi bestemte oss for å bli kompanjonger. I januar 1984 flyttet jeg til et annet afrikansk land. Siden jeg snakket fransk, som er språket i det landet, klarte jeg raskt å bli venner med politifolk, soldater og immigrasjonsbetjenter. På den måten klarte vi å importere mange tusen kilo marihuana til landet.

Arrestert og fengslet

Så havnet jeg i vanskeligheter igjen. Jeg hadde gjort en avtale med en kaptein i hæren om at han skulle hjelpe meg med å få varene mine gjennom tollen på flyplassen i landet, men han kom for sent, og jeg ble arrestert. Politibetjentene banket meg opp og torturerte meg så fryktelig at jeg mistet bevisstheten. De kjørte meg til et sykehus og forlot meg der i den tro at jeg kom til å dø. Men jeg overlevde og ble senere stilt for retten, dømt og fengslet.

Da jeg slapp ut av fengselet, hadde en venn av meg som skulle se etter huset mitt, solgt alt jeg eide, og stukket av. For å få noe å leve av begynte jeg straks å selge marihuana. Men ti dager senere ble jeg arrestert på nytt og fengslet. Jeg satt tre måneder i fengsel. Da jeg ble løslatt, var jeg så syk at jeg igjen holdt på å dø. Men jeg klarte nå å komme meg hjem til Lagos.

Tilbake til «virksomheten»

I Lagos traff jeg noen av partnerne mine, og vi drog til India, hvor vi kjøpte heroin til en verdi av omkring 3,9 millioner kroner. Fra Bombay (nå Mumbai) drog vi videre til Sveits, så til Portugal og til slutt til Spania. Hver og én av oss hadde tjent ganske mye, og vi kom tilbake til Lagos via forskjellige ruter. I slutten av 1984 solgte jeg et nytt parti med narkotika. Drømmen min var å tjene en million dollar og så slå meg ned i USA.

I 1986 tok jeg alle de pengene jeg hadde, og kjøpte litt ren heroin i Lagos. Jeg tok heroinet med til et annet land, hvor det imidlertid havnet i hendene på en grådig narkolanger som aldri gav meg noen betaling for det. Av frykt for mitt eget liv drog jeg tilbake til Lagos uten å si noe om hva som hadde skjedd. Jeg var helt knekt, både økonomisk og følelsesmessig. For første gang satte jeg meg ned og tenkte over hva som er meningen med livet. «Hvorfor er jeg noen ganger på topp og andre ganger så langt nede?» spurte jeg meg selv.

Jeg vender tilbake til Gud

Kort tid senere bad jeg en kveld til Jehova om at han måtte hjelpe meg. Allerede neste formiddag banket en eldre mann og hans kone på døren min. De var Jehovas vitner. Jeg hørte på hva de hadde å si, og tok imot et blad. «Foreldrene mine er Jehovas vitner,» sa jeg. «Alice Obarah pleide å studere Bibelen med meg.»

Den eldre mannen, P.K. Ogbanefe, svarte: «Vi kjenner godt ekteparet Obarah. De tjener  nå ved avdelingskontoret vårt i Lagos.» Begge oppfordret meg til å ta kontakt med ekteparet Obarah, og det at jeg gjorde det, var til stor oppmuntring for meg. Etter dette startet bror Ogbanefe et bibelstudium med meg, og jeg begynte snart å forandre på min umoralske levemåte. Det var ikke lett, for det var vanskelig å slutte med narkotika etter så lang tids bruk. Jeg var ikke desto mindre fast bestemt på å rydde opp i livet mitt.

Det var likevel mange fristelser og påkjenninger. De såkalte vennene mine kom gang på gang hjem til meg for å gi meg fristende tilbud, noe som førte til at jeg fikk et tilbakefall. En tid både røykte jeg og levde et umoralsk liv igjen. Midt oppi det hele bad jeg inderlig til Gud. Jeg forstod snart at mine verdslige venner ikke kunne hjelpe meg nå; det var jo de som hadde ført meg på avveier. Det gikk opp for meg at jeg måtte forlate Lagos for å kunne gjøre åndelige framskritt. Men jeg skammet meg over å komme hjem til Ilesha. Til slutt skrev jeg imidlertid til far og den eldre broren min og spurte om jeg kunne få komme hjem.

Far forsikret meg om at jeg var velkommen, og broren min sa at han skulle hjelpe meg økonomisk. Ti år etter at jeg hadde forlatt foreldrene mine, vendte jeg altså hjem igjen. Jeg ble tatt imot med åpne armer. «Takk, Jehova!» utbrøt mor. Da far kom hjem den kvelden, sa han: «Jehova vil hjelpe deg.» Hele familien var samlet, og han bad til Jehova om at Han måtte hjelpe meg nå som jeg var kommet hjem igjen for å gjøre Hans vilje.

Jeg tar igjen det forsømte

Jeg gjenopptok mitt studium av Bibelen og gjorde raske framskritt. Den 24. april 1988 ble jeg døpt. Jeg ble med én gang svært aktiv i forkynnelsen. Den 1. november 1989 begynte jeg som pioner, eller heltidsforkynner. I 1995 ble jeg innbudt til å gjennomgå den tiende klassen ved tjenesteopplæringsskolen i Nigeria. Så, i juli 1998, ble jeg utnevnt til reisende tilsynsmann, en oppgave som innebærer at man besøker menigheter av Jehovas vitner. Et år senere var jeg så heldig å treffe Ruth, som ble min kone og reisefelle.

Andre medlemmer av familien min har også gjort åndelige framskritt. Den ene av de to brødrene mine som også sluttet å tjene Jehova, begynte igjen å komme sammen med menigheten og ble døpt. Jeg er glad for at far fikk oppleve å se oss vende tilbake. Han var glad for å kunne tjene som menighetstjener til sin død i 1993. Han var da 75 år gammel. Mor er fortsatt en nidkjær tjener for Jehova i Ilesha.

Jeg drog til i alt 16 land i Europa, Asia og Afrika på jakt etter rikdom. Som følge av det ’gjennomboret jeg meg selv overalt med mange smerter’. (1. Timoteus 6: 9, 10) Når jeg nå ser tilbake, angrer jeg dypt på at jeg kastet bort så mye av mitt unge liv på narkotika og umoral. Jeg er lei for den sorg jeg påførte Jehova Gud og familien min. Likevel er jeg takknemlig for at jeg har fått leve lenge nok til å kunne komme til fornuft. Jeg er fast besluttet på å forbli lojal mot Jehova og tjene ham i all evighet.

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Som opprørsk tenåring

[Bilde på side 15]

På dåpsdagen min

[Bilde på side 15]

Sammen med min kone, Ruth