Svalbard — landet med de kalde kyster

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I NORGE

VI FLYR midt i et tett skylag og ser ingenting. Plutselig kommer flyet ut av skyene, og et hvitt, arktisk panorama åpenbarer seg under oss. Det er et praktfullt syn! Vi ser fascinert ut over isbreer, lyseblå fjorder og snødekte fjell. Isødet strekker seg så langt øyet kan nå. Dette er Svalbard, en øygruppe som ligger mellom 74 og 81 grader nord, nokså nær Nordpolen, og her kommer vi på besøk!

Navnet Svalbard, som betyr «kald kyst», dukker opp for første gang i 1194 i islandske annaler. Men det var en oppdagelse av landet som ble gjort 400 år senere, i 1596, som satte Svalbard på kartet. Det året seilte en nederlandsk ekspedisjon nordover, ledet av Willem Barents (Barentsz). En dag fikk utkikken øye på ukjent land i horisonten, en takkete rad med fjell. Disse oppdagerne hadde kommet til den nordvestlige delen av Svalbard, og Barents kalte området «Spitsbergen», som betyr «spisse fjell». Dette er nå navnet på den største øya i øygruppen. Barents’ oppdagelse banet veien for en periode med stor aktivitet i Svalbard-området, med fangst av hval, sel og andre dyr, oppdagelsesferder og senere kullgruvedrift, vitenskapelig forskning og turisme. Opp gjennom årene har mange land vært med på denne virksomheten, men siden 1925 har øygruppen vært under norsk suverenitet.

Permafrost og nordlys

Flyet vårt går ned over Isfjorden og lander på Svalbard lufthavn. Vi henter leiebilen vår og kjører til Longyearbyen, som er oppkalt etter John M. Longyear, den amerikanske gruvemagnaten som satte de første kullgruvene i området i drift i 1906. Longyearbyen er den største bosetningen på Svalbard, med omkring 2000 innbyggere. Ja, midt i dette enorme området med praktisk talt uberørt natur finner vi et moderne bysamfunn med  slike vanlige ting som supermarked, postkontor, bank, offentlig bibliotek, skoler, barnehager, hoteller, spisesteder, et sykehus og en lokalavis. Longyearbyen, som ligger på mer enn 78 grader nord, er verdens nordligste samfunn av en slik størrelse.

Vi tar inn på et gjestehus, en stor brakke som tidligere var innkvarteringssted for kullgruvearbeidere. Herfra er det utsikt ned mot Longyearbyen og videre mot det mektige Hiorthfjellet, som troner i bakgrunnen. Det er oktober, og fjellene er dekket av snø. I dalbunnen er det fremdeles snøfritt, men det er frost i bakken. Vi er i permafrostens rike. Bare det øverste jordlaget tiner en kort periode om sommeren. På grunn av gunstige vinder og havstrømmer er det likevel et mildere klima her enn i andre områder på samme breddegrad. Fra der vi er innlosjert, kan vi se at solen skinner på fjellene, mens dalen ligger i en blålig skygge. Omkring Longyearbyen stiger solen ikke opp over horisonten mellom 26. oktober og 16. februar. Til gjengjeld lyser nordlyset ofte opp i vintermørket, og i vår- og sommermånedene er det midnattssol — i Longyearbyen fra 20. april til 23. august.

Planter og dyr

Det er åtte kuldegrader, og det blåser en skarp vind, men himmelen er skyfri. Vi skal ut på tur. Guiden vår skal ta oss med opp på fjellet Sarkofagen og deretter ned igjen over Longyearbreen. Mens vi går oppover den frosne skråningen, forteller han at det vokser mange vakre blomster her om våren og sommeren. Vegetasjonen er faktisk overraskende rik på Svalbard. Blomsterfloraen består av omkring 170 arter. To typiske blomster er den hvite eller gule svalbardvalmuen og den velluktende rødsildren.

Lenger oppe i den snødekte fjellsiden krysser vi noen spor etter svalbardrype, den eneste fuglen som holder til på Svalbard året rundt. Alle de andre fuglene, for eksempel polarlomvi, alkekonge, fjæreplytt og forskjellige måker, er trekkfugler. Rødnebbterna er av spesiell interesse. Mange av disse  ternene trekker helt til den motsatte enden av kloden, til Antarktis.

Vi ser også spor etter den lure polarreven. Den eter åtsler og avfall og fungerer dermed som naturens renovasjonsarbeider, men utvider gjerne menyen med fugleunger og egg. Polarreven er ett av de to egentlige landpattedyrene som er naturlig hjemmehørende på Svalbard. Det andre er den godslige svalbardreinen. Vi får se reinsdyr på nært hold flere ganger i løpet av vårt opphold på Svalbard. Reinen ser rolig på oss og lar oss komme nokså nær for å ta bilder før den trekker seg tilbake. Denne reinen er kortbent og har tykk, varm pels. Nå om høsten er den ganske lubben — det ekstra fettlaget er godt å ha å tære på i løpet av den kalde vinteren.

Isbjørnen, kongen av Arktis, regnes av mange som et sjøpattedyr, siden den stort sett lever på havisen og jakter på sel. Men nesten hvor som helst på Svalbard kan man treffe på enslige, omstreifende bjørner. Vår guide håper at vi ikke får oppleve det. Isbjørnen kan være svært aggressiv, så guiden vår har med seg rifle for sikkerhets skyld. Siden 1973 har all jakt på isbjørn vært forbudt, og hvis noen skyter en isbjørn, vil saken bli etterforsket. Selv om isbjørnbestanden i svalbardområdet nå er nokså stor, er man alvorlig bekymret for framtiden til dette majestetiske dyret. Det arktiske landskapet virker nok hvitt og rent, men forurensende giftstoffer, som PCB, har trengt inn i miljøet. Siden isbjørnene er på toppen av næringskjeden, akkumuleres giftstoffene hos dem, og dette ser ut til å redusere reproduksjonsevnen.

Vi når toppen av Sarkofagen og belønnes med en storslagen utsikt. I det fjerne ser vi en rad av hvite tinder. I sørvest ligger det  imponerende, runde Nordenskiöldfjellet badet i sollys. Langt nedenfor oss ser vi Longyearbyen, og høyt over oss en lyseblå arktisk himmel. Vi føler virkelig at vi står på toppen av globusen. Noen brødskiver og en kopp med solbærtoddi gir nye krefter, og vi er klare for nedstigningen via Longyearbreen.

Kullgruvedrift og truede dyrearter

Et besøk i en gammel kullgruve er en annen interessant opplevelse. En røslig guide som er en erfaren gruvearbeider, viser oss Gruve 3, like utenfor Longyearbyen. Iført kjeledress og hjelm med hodelykt følger vi ham dypt inn i fjellet. Vi får vite at kullgruvedrift har vært hjørnesteinsvirksomheten på Svalbard siden tidlig på 1900-tallet. I mange år jobbet gruvearbeiderne under temmelig barske forhold. De krøp ofte på hender og knær i lange gruveganger, i horisontale kullag som noen steder målte bare omkring 70 centimeter i høyden. Vi får anledning til å prøve selv, og vi misunner virkelig ikke gruvearbeiderne. Arbeidet var hardt, luften var full av kull- og steinstøv, støynivået var høyt, og det var betydelig fare for eksplosjoner og rasulykker. Gruvedriften, som nå foregår med mer moderne metoder, er fortsatt en sentral del av næringsvirksomheten på Svalbard, men i løpet av de siste tiårene er turismen blitt stadig viktigere.

Menneskene har ikke alltid vært like flinke til å ta hensyn til den sårbare arktiske naturen. Fangsten på hval, hvalross, reinsdyr, isbjørn og andre dyr har til tider vært så stor at enkelte arter har vært utrydningstruet på Svalbard. Men vernetiltak har hjulpet flere truede dyrearter på fote igjen.

Et paradis for geologer

Svalbard er blitt beskrevet som et «paradis for geologer». Siden det er sparsomt med vegetasjon, er landskapet som en geologisk billedbok. Vi legger merke til de karakteristiske geologiske strukturene i fjellene, som består av tydelige sjikt og kan minne om enorme lagkaker. Man finner bergarter fra alle epoker i jordens historie. Noen er dannet av sand og leire, andre av organisk materiale. Opp gjennom tidene er mange døde planter og dyr blitt dekket av leire og bevart som fossiler. Man finner faktisk fossiler i bergarter fra alle geologiske perioder.

På Svalbard Museum studerer vi en rekke fossiler av varmekrevende planter og dyr, vitnesbyrd om at klimaet på øygruppen tidligere var mye varmere enn det er i dag. I kullagene, som noen steder er hele fem meter tykke, har man funnet fossile rester av både bartrær og løvtrær. Fossile fotavtrykk av en planteetende dinosaur er et annet vitnesbyrd om at klimaet tidligere var mildere og vegetasjonen rikere.

Hvordan kan disse enorme klimatiske endringene forklares? Vi spør geologen Torfinn Kjærnet, representant for etaten Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard. Han forteller at de fleste geologer mener at hovedårsaken er kontinentaldrift. Geologene sier at Svalbard befinner seg på en tektonisk plate som har drevet nordover i svært lang tid, muligens fra så langt sør som i nærheten av ekvator. Ifølge moderne satellittmålinger beveger Svalbard seg fortsatt nordøstover med et par centimeter i året.

Vi tar av fra Svalbard lufthavn med en følelse av at vårt besøk har gitt oss mye å reflektere over. Det mektige arktiske landskapet og alle de forskjellige dyrene og plantene som er så godt tilpasset de spesielle livsvilkårene, får oss til å tenke på skaperverkets mangfold, menneskets litenhet og dessuten hvordan menneskene har ivaretatt sitt forvalteransvar for jorden. Idet vi flyr sørover, får vi et siste glimt av landet med de kalde kyster, der noen snøkledde fjelltopper stikker opp gjennom skylaget og lyser hvitrosa i ettermiddagssolen.

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

Nordpolen

GRØNLAND

SVALBARD

Longyearbyen

75°N

ISLAND

NORGE

60°N

RUSSLAND

[Bilde på side 25]

Longyearbyen

[Bilde på side 25]

Mange blomsterplanter, for eksempel rødsildre, trives i det barske arktiske klimaet

[Rettigheter]

Knut Erik Weman

[Bilder på side 26]

Svalbardrype og svalbardrein

[Rettigheter]

Knut Erik Weman