Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Noe som varer lenger enn kunst

Noe som varer lenger enn kunst

Noe som varer lenger enn kunst

Fortalt av Rakel Koivisto

I 1950 vant jeg en nasjonal konkurranse med mitt utkast til et minnesmerke over dem som hadde falt i den annen verdenskrig. Da mitt store granittmonument et år senere ble avduket under en høytidelig seremoni i Tuusula, var jeg ikke til stede. La meg forklare hvorfor.

JEG ble født i 1917 som den yngste i en søskenflokk på åtte. Familien vår bodde i en bygd i Sør-Finland. Vi levde i trange kår, men jeg følte meg trygg og tilfreds. Foreldrene mine var trauste og gudfryktige, og de lærte oss å sette pris på åndelige verdier. Far hadde anskaffet en bibel, en bok familien hadde stor respekt for.

Da jeg var barn, pleide jeg å skjære ut små figurer i tre. Flere av slektningene mine mente at det jeg presterte, var usedvanlig bra, og de oppfordret meg til å studere kunst. I sin tid ble jeg opptatt som student ved kunstindustrihøyskolen i Helsinki. Det var stort for en liten landsens jente å komme til dette anerkjente læresetet, kunstens høyborg i Finland, og jeg ble helt oppslukt av virksomheten der. Da jeg tok eksamen i 1947, mente jeg at jeg var i stand til å skape noe av varig verdi i denne verden.

Et vendepunkt

Så fikk jeg helt andre mål i livet. Min søster Aune kom en dag til meg og sa med begeistring: «Jeg har funnet sannheten!» Hun hadde fått boken «Gud er sanndru», som Jehovas vitner hadde utgitt. Dette gjorde ikke noe særlig inntrykk på meg. Ikke lenge etterpå la jeg merke til at en jente som jeg hadde gått sammen med på høyskolen, hadde den samme boken. Da jeg kom med en nedlatende bemerkning om den, sa hun: «Dette er ikke noe å le av! Denne boken kan hjelpe deg til å forstå Bibelen.» Jeg skaffet meg boken og leste den fra perm til perm praktisk talt i ett strekk. Jeg lo ikke lenger, men ble faktisk overbevist om at Jehovas vitner har sannheten. Jeg forstod også at Jehova Gud kunne gi meg noe som kunsten ikke kan gi — evig liv.

I den første tiden etter at jeg ble kjent med Jehovas vitner, inviterte de meg ikke til møtene sine. Jeg trodde derfor at møtene var forbeholdt medlemmer, men spurte likevel om jeg kunne få bli med. Jeg ble glad da jeg fikk vite at alle er velkommen til Jehovas vitners møter. Det styrket min tro å overvære møtene, og jeg besluttet meg for å innvie mitt liv til Jehova. Jeg gav offentlig uttrykk for denne beslutningen den 19. november 1950, da både jeg og søsteren min ble døpt. Til vår store glede ble etter hvert også de fire andre søstrene våre og våre kjære foreldre Jehovas vitner.

Hvilken karriere skulle jeg velge?

Mens jeg studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, hadde jeg også framgang i min kunstneriske karriere. Etter at jeg hadde tatt eksamen på kunstskolen, arbeidet jeg som assistent for en professor i billedhoggerkunst. Som nevnt vant jeg så en landsomfattende konkurranse med mitt utkast til minnesmerke over dem som hadde falt i den annen verdenskrig. Jeg kalte utkastet «De som ikke kom tilbake», en tittel som var farget av mitt reviderte syn på krigføring. (Jesaja 2: 4; Matteus 26: 52) Da den over fem meter høye statuen ble avduket, var jeg ikke til stede, siden seremonien var patriotisk og ikke harmonerte med min bibelske overbevisning.

Jeg ble stadig mer anerkjent som kunstner, og etter hvert som jeg ble godt kjent, fikk jeg også lovende tilbud om nye oppdrag. Samtidig vurderte jeg hvordan jeg skulle prioritere. Jeg elsket arbeidet mitt, men mitt ønske om å hjelpe andre i åndelig forstand betydde enda mer for meg. I 1953 begynte jeg derfor som pioner, en betegnelse Jehovas vitner bruker om sine heltidsforkynnere.

Av og til fikk jeg høre at jeg kastet bort mitt talent. Men jeg forstod at det jeg eventuelt kunne komme til å prestere som billedhogger, bare ville være av midlertidig verdi. Til og med granittskulpturer forvitrer i tidens løp. Som pioner kunne jeg derimot bruke det meste av tiden min til å hjelpe andre til å komme inn på veien til evig liv. (Johannes 17: 3) Likevel forlot jeg ikke skulpturarbeidet fullstendig. Av og til laget jeg fortsatt små figurer for fornøyelsens skyld og for å selge dem så jeg kunne tjene til livets opphold.

Jeg flytter til et landdistrikt

I 1957, da jeg hadde vært pioner i Helsinki i fire år, ble jeg spurt av Jehovas vitners avdelingskontor i Finland om jeg ville virke i Jalasjärvi, en landlig kommune i den sørlige delen av Österbotten. Der skulle jeg samarbeide med Anja Keto, som var 17 år yngre enn meg. Selv om jeg ikke kjente Anja, tok jeg med glede imot oppdraget og flyttet til henne. Hun og jeg var de eneste Jehovas vitner i dette området, så vi samarbeidet nesten alltid i tjenesten. Vi ble snart uatskillelige venner.

Da jeg flyttet til Jalasjärvi, kom jeg tilbake til slike landsens forhold som jeg hadde forlatt da jeg ble en del av kunstnermiljøet i hovedstaden 20 år tidligere. Vintrene var spesielt harde, og noen ganger måtte vi vasse i snø som nådde oss til hoftene. Vi bodde i en liten hytte som var alt annet enn luksuriøs. Vi hentet vann i en kilde i nærheten, og det hendte at det i løpet av natten ble et islag på det vannet vi hadde båret inn. Men vi hadde det vi trengte. (1. Timoteus 6: 8) Det var en glederik tid full av virksomhet.

Travelt opptatt i givende virksomhet

I begynnelsen lot det ikke til at våre anstrengelser gav så store resultater, for lokalbefolkningen hadde fordommer mot oss. For å hjelpe dem til å forstå hva arbeidet vårt gikk ut på, arrangerte vi møter hvor vi viste filmer som var produsert av Jehovas vitner, for eksempel «Den nye verdens samfunn i virksomhet» og «Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær». Gjennom disse filmene ble de kjent med oss og vår organisasjon og den positive virkningen vår virksomhet har på folk over hele verden. Det var mange som møtte opp til disse framvisningene.

En av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn, Eero Muurainen, viste en gang filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» i et samfunnshus. Lokalet ble så overfylt at jeg med nød og neppe fant meg en plass i et hjørne aller bakerst. Jeg måtte stå på ett ben med ryggen mot veggen, for det var ikke plass på gulvet til den andre foten. Da filmen var ferdig, kom mange bort til oss og spurte om vi kunne besøke dem.

Vi gjorde også bruk av en stor båndspiller og spilte opptak av bibelske foredrag på gårder rundt omkring. En gang hadde vi avtalt å spille et slikt foredrag klokken sju om kvelden hjemme hos en familie, og vi hadde invitert hele grenda til å komme sammen der. Den dagen syklet vi av gårde tidlig om morgenen for å forkynne på et sted 25 kilometer lenger vekk og mente at vi ville rekke det før kvelden kom. Men da vi drog derfra, viste det seg at regnet hadde forvandlet veien til bare gjørme.

Syklene våre ble etter hvert så tilklint av gjørme at hjulene ikke gikk rundt, og vi måtte bære syklene hjem. Det førte til at vi ikke kom oss av gårde til det planlagte møtet før sent på kvelden. Vi bar med oss den tunge båndspilleren og kom fram klokken ti. Vi følte oss ganske sikker på at alle da ville ha dratt hjem, men til vår store overraskelse var huset fullt av folk som fremdeles ventet på oss! Etter foredraget ble det en livlig drøftelse. Da vi endelig kom hjem langt ut på morgensiden, var vi ekstremt trette og slitne, men svært lykkelige!

Avstandene i distriktet var så store at våre trosfeller i dette området hjalp oss til å få kjøpt en bil — en gammel en av russisk fabrikat. Dette var til stor hjelp for oss i forkynnelsesarbeidet. Bilen ble senere berømt, for da biskopen var på visitas, sa han til sognebarna at de ikke måtte slippe oss inn hjemme hos seg. Han snakket om to damer med en blå bil. Advarselen fikk straks sin virkning på folk. De ville gjerne vite hvem disse to damene var, og hvorfor de skulle være så farlige! Deres nysgjerrighet førte til mange fine samtaler om Bibelen. Det er sant som Jesaja sa: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang.» — Jesaja 54: 17.

Med tiden gav arbeidet vårt resultater. Vi begynte å holde ukentlige møter med en liten gruppe interesserte. Gruppen ble større etter hvert, og i 1962 ble det opprettet en menighet med 18 Jehovas vitner, for det meste kvinner. To år senere ble Anja og jeg overført til kommunen Ylistaro på samme kant av landet.

Inspirerende omgivelser

Vi gledet oss over de vakre og fredelige omgivelsene på det nye stedet, men først og fremst gledet vi oss over menneskene som bodde der. De var stort sett gjestfrie og vennlige. Mange var nok også dypt religiøse og patriotiske, og det hendte at de var sinte og avviste oss, men andre viste at de hadde dyp respekt for Bibelen. Når vi tok fram Bibelen, pleide ofte kvinnene å ta en pause i husarbeidet, mens mennene tok av seg hatten — som ellers lot til å være fastlimt på hodet deres. Noen ganger når vi studerte Bibelen, kom hele familien og til og med naboer inn for å være med på studiet.

De ærlige og oppriktige menneskene jeg traff når jeg var ute i tjenesten, inspirerte meg som kunstner. Når jeg hadde tid, fant jeg gjerne fram litt leire og begynte å arbeide med den. Siden jeg alltid har vært fascinert av sjarmerende og artige menneskelige trekk, laget jeg nesten bare figurer som forestilte mennesker. Mange av dem forestilte kvinner som var opptatt med husarbeid. I en artikkel i et blad ble mine skulpturer omtalt slik: «De utstråler en jordnær varme og fred og humor og en avslappet likevekt . . . En varm hengivenhet for mennesker og stor kunstnerisk dyktighet og kreativitet ligger bak disse figurene.» Jeg passet likevel på at jeg ikke la for stor vekt på kunsten, men holdt fast ved min beslutning om å tjene Jehova på heltid.

I 1973 fikk jeg et jobbtilbud jeg ikke kunne tenke meg å si nei til. Jeg ble bedt om å forme et stort relieff i leire til den nye vestibylen ved Jehovas vitners avdelingskontor i Vantaa. Salme 96: 11—13 ble valgt som tema for dette arbeidet. Det var en stor glede for meg å bruke mine evner til å prise Jehova på denne måten.

Mens jeg har vært pioner, har det stort sett vært for min egen fornøyelses skyld jeg har formet kunstverk, og jeg ble derfor overrasket da jeg i slutten av 1970-årene ble tilkjent kunstnerpensjon. Jeg satte selvfølgelig pris på den økonomiske støtten, men jeg tenkte likevel for meg selv: «Er dette alt jeg ville ha oppnådd hvis jeg hadde viet hele mitt liv til kunsten? Litt mer penger i kassen som kunne gi meg større økonomisk trygghet i pensjonisttilværelsen?» Hvor lite dette var i forhold til den belønningen som består i evig liv! — 1. Timoteus 6: 12.

Tilbake til byen

I 1974 skjedde det en stor forandring i vårt liv og vår tjeneste. Vi ble da bedt om å flytte til Turku, som er en stor by. På den tiden ble det bygd mange nye boligblokker der, og på grunn av den store tilflytningen var det behov for flere forkynnere. Til å begynne med var vi ikke særlig begeistret over å skulle virke i en stor by. Vi fikk inntrykk av at det var vanskeligere å forkynne for byfolk, siden mange av dem reagerte med likegyldighet. Men etter hvert ble vi vant til det nye distriktet, og vi fant mange som satte pris på å lære Bibelens sannheter å kjenne.

I årenes løp har Anja og jeg hatt det privilegium å hjelpe over 40 mennesker til å komme så langt at de har innviet livet sitt til Jehova. Disse åndelige barna er til inderlig glede for oss. (3. Johannes 4) I de senere årene har jeg slitt mer og mer med helsen, men jeg har i enda høyere grad enn tidligere følt at Jehova har støttet meg, at menigheten har vist meg kjærlig omsorg, og at Anja, min kjære pionerpartner, har vært «en styrkende hjelp» for meg. (Kolosserne 4: 11; Salme 55: 22) Da jeg traff Anja for første gang for nesten 50 år siden, kunne nok ingen av oss forestille seg at vårt samarbeid som pionerer skulle vare hele livet.

Det blir ofte sagt at livet er kort, mens kunsten er lang, eller varer evig. Men dette har ikke vært mitt motto. Jeg er enig i det apostelen Paulus sier i 2. Korinter 4: 18: «De synlige ting er midlertidige, men de usynlige er evige.» Alle de gleder jeg har erfart som kunstner — gleder ved «de synlige ting» — har vært midlertidige. De kan på ingen måte komme opp mot all den glede jeg har erfart i tjenesten for Jehova, og de kan ikke gi evig liv. Jeg er dypt takknemlig for at jeg har viet livet mitt til «de usynlige» ting, ting som varer lenger enn kunst!

[Bilde på side 19]

Jeg arbeider med mitt granittmonument

[Bilde på side 21]

Anja (til venstre) og jeg i 1957

[Bilde på side 22]

Anja (til høyre) og jeg i dag