Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvorfor så mange fattige i en rik verden?

Hvorfor så mange fattige i en rik verden?

Hvorfor så mange fattige i en rik verden?

I DET første århundre sa Jesus Kristus: «De fattige har dere . . . alltid hos dere.» (Matteus 26: 11) Fra Jesu tid og fram til i dag har det alltid vært mange fattige. Men hvorfor blir så mange rammet av fattigdom i en verden med så stor velstand?

Noen mener at folk blir fattige fordi de treffer ukloke avgjørelser. Det stemmer kanskje i noen tilfeller. De som velger å tilfredsstille sin sterke trang til alkohol eller til narkotika, eller som spiller om penger, kan lett komme til å miste sine materielle midler. Men ikke alle som er fattige, blir fattige på grunn av sin egen dårlige dømmekraft.

Mange har mistet jobben som følge av forandringer innen industrien. Mange arbeidere har sett sparepengene sine gå med til å dekke skyhøye utgifter til medisinsk behandling. Og av de flere hundre millioner fattige i utviklingslandene er de fleste ikke selv skyld i at de er fattige. Årsakene til fattigdom ligger ofte utenfor ofrenes kontroll, noe det nedenstående viser.

Den store depresjonen

I begynnelsen av 1930-årene ble verden kastet ut i den økonomiske katastrofen som senere ble kjent som den store depresjonen. I ett land mistet millioner jobben, og flere hundre tusen familier mistet hjemmene sine. Men samtidig som mange sultet, kvittet bøndene seg med enorme mengder melk, og myndighetspersoner tvang dem til å avlive millioner av husdyr.

Hvorfor gjorde de dette? Det økonomiske systemet forutsatte at landsbruksprodukter og andre varer ble solgt med fortjeneste. For de fattige var melk, kjøtt og korn verdifulle fødevarer, men hvis disse produktene ikke kunne selges med fortjeneste, ble de ansett som verdiløse og måtte kastes.

I mange byer brøt det ut opptøyer på grunn av matmangelen. Noen innbyggere, som ikke hadde nok penger til å kjøpe mat til familien sin, truet til seg det de trengte, med våpen i hånd. Andre sultet. Dette skjedde i USA. Tidlig under den store depresjonen sviktet landets mektige økonomiske system dem som hadde lavest inntekt. Dette systemet prioriterte ikke alle innbyggeres behov for mat, husly og arbeid. Man anså slike behov for å være av underordnet betydning sammenlignet med utsiktene til å tjene gode penger.

Forholdene i dag

Verdensøkonomien kom seg på fote igjen etter den store depresjonen, og mange mennesker ser nå ut til å være rikere og ha større økonomisk sikkerhet enn noen gang. Men selv i en tid da det er så stor overflod, har de fattige ofte liten mulighet til å forbedre sin lodd i livet. Det kommer så mange rapporter om sult og fattigdom i utviklingslandene at mange blir lei av å lese dem. Når flyktninger blir tvunget til å lide sult på grunn av krig, når matvarelagre råtner som følge av politisk manipulering, og når markedskreftene er årsak til at levekostnadene blir så høye at de fattige ikke kan dekke dem, ser vi resultatene av et system som ikke er i stand til å ivareta våre mest sårbare borgeres interesser. Slik verdens økonomiske struktur er, blir millioner av fattige mennesker forsømt.

Det er faktisk ikke noe økonomisk system som mennesker har stått bak, som har kunnet dekke hele menneskehetens materielle behov på en tilfredsstillende måte. For omkring 3000 år siden trakk en skarp iakttaker av menneskenes liv denne konklusjonen: «Jeg vendte tilbake for at jeg skulle kunne betrakte alle de undertrykkende handlinger som blir begått under solen, og se, de undertryktes tårer — men de hadde ikke noen som trøstet dem; og på deres undertrykkeres side fantes det makt, slik at de ikke hadde noen som trøstet dem.» (Forkynneren 4: 1) I en tid med stor materiell overflod finner slik økonomisk undertrykkelse fortsatt sted.

Millioner av nålevende mennesker har små muligheter til å komme seg ut av fattigdommens avgrunn. Likevel er det mange som har lært å takle sine økonomiske problemer på en god måte og også fått håp om å oppnå et bedre liv i framtiden.

[Ramme på side 5]

Kampen for tilværelsen

I sin bok The Working Poor—Invisible in America gir forfatteren og journalisten David K. Shipler oss et innblikk i hvordan noen i USA som lever på randen av fattigdom, har det: «En nedslitt leilighet kan forverre et barns astma, slik at det blir nødvendig for moren å tilkalle en ambulanse, noe som kan ende med legeregninger og utgifter til medisiner som hun ikke kan betale, noe som igjen kan ødelegge hennes kredittverdighet, noe som i sin tur får renten på et billån til å skyte i været, noe som tvinger henne til å kjøpe en bruktbil hun ikke kan stole på, noe som setter hennes punktlighet på jobben i fare, noe som minsker hennes muligheter for å bli forfremmet og få lønnsøkning, noe som igjen gjør det umulig for henne å komme seg bort fra de elendige boforholdene.» Denne moren og hennes barn lever med trusselen om en katastrofe hengende over seg, og det til tross for at de lever i verdens rikeste land.

[Ramme på side 6]

Er gode intensjoner nok?

I november 1993 var noen representanter for myndighetene samlet i en offentlig bygning i Washington, D.C., for å løse et alvorlig problem. De hadde flere hundre millioner dollar til disposisjon, og de ønsket at pengene skulle komme hjemløse mennesker i USA til gode. Mens de snakket, samlet det seg politimenn, brannmenn og ambulansefolk på en bussholdeplass på den andre siden av gaten. Ambulansefolkene var der for å hente liket av en hjemløs kvinne. Hun hadde dødd rett utenfor det amerikanske bolig- og byplanleggingsdepartementet (HUD), det departementet som er ansvarlig for å hjelpe hjemløse mennesker.

En journalist i The New York Times intervjuet senere en HUD-ansatt som kommenterte det store oppbud av hjelpemannskaper og utrykningskjøretøyer: «Det er bare så merkelig at det brukes så store ressurser på folk etter at de er døde — ikke en brøkdel av dette brukes mens de lever.»

[Bilde på sidene 4 og 5]

En fattig mor med tre av barna sine under den store depresjonen i 1930-årene

[Rettigheter]

Dorothea Lange, FSA Collection, Library of Congress

[Bilde på sidene 6 og 7]

Arbeiderne på slike fabrikker som dette tjener gjennomsnittlig rundt 90 kroner i måneden, og de kan bli tvunget til å arbeide 70 timer i uken

[Rettigheter]

© Fernando Moleres/Panos Pictures