De overlevde terrorangrepet i Mumbai

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I INDIA

BYEN Mumbai, tidligere kalt Bombay, har en raskt voksende befolkning på over 18 millioner. Daglig reiser seks—sju millioner av disse innbyggerne med hurtiggående forstadstog til arbeidsplassene sine, til skoler, universiteter, shoppingsentre eller lokale severdigheter. Disse ni-vogners togene, som har hyppige avganger, har en normal kapasitet på 1710 passasjerer, men i rushtiden er de overfylt og transporterer gjerne omkring 5000 passasjerer. Det var i en slik rushtid den 11. juli 2006 at terrorister slo til mot flere tog i Mumbai. I løpet av mindre enn et kvarter eksploderte sju bomber på forskjellige tog langs Western Railway og forårsaket at over 200 døde og 800 ble skadet.

I de 22 menighetene av Jehovas vitner som finnes i Mumbai og forstedene til byen, er det ganske mange som reiser regelmessig med disse togene, og som også var passasjerer på de togene som ble angrepet. Heldigvis mistet ingen av dem livet, men flere ble skadet. Anita var på vei hjem fra jobb. Hun befant seg i kupeen på første klasse. Ettersom toget var fylt til trengsel, stod hun nær døren for lettere å komme ut. Da toget var kommet opp i fart, oppstod det plutselig en voldsom eksplosjon, og den kupeen hun befant seg i, ble fylt med svart røyk. Da hun lente seg ut av døren og så til høyre, oppdaget hun at nabovognens side av metall var blitt flerret opp og hang i en 45 graders vinkel ut fra selve skroget. Til sin store forskrekkelse så hun kropper og kroppsdeler fare ut av åpningen og ned på jernbanesporet. Etter det som for henne virket som en evighet — men som i virkeligheten bare var noen sekunder — stoppet toget. Hun og andre passasjerer hoppet ut på jernbanesporet og løp langt bort fra toget. Anita hadde mobiltelefon og ringte til sin mann, John. Hun kom heldigvis igjennom; i løpet av noen minutter var hele byens  telefonanlegg overbelastet på grunn av engstelige pårørende. Hun hadde forholdt seg forholdsvis rolig fram til hun fikk snakke med sin mann. Da brøt hun sammen og brast i gråt. Hun fortalte ham hva som hadde skjedd, og bad ham om å hente henne. Mens hun ventet på ham, begynte regnet å plaske ned, og dermed ble mange av de bevisene som kunne ha hjulpet etterforskerne, vasket bort.

Claudius, som også er et av Jehovas vitner, drog fra kontoret tidligere enn vanlig. Han tok det toget som gikk klokken 17.18 fra Churchgate stasjon, endestasjonen til Western Railway, og gikk inn i en kupé på første klasse. Da han så seg om etter en plass å sitte under den timelange turen til Bhayandar stasjon, fikk han øye på Joseph, som tilhørte en av nabomenighetene av Jehovas vitner. Tiden gikk fort etter hvert som de to utvekslet nyheter. Etter en stund duppet Joseph av, sliten etter dagens arbeid. Ettersom toget var fullpakket, reiste Claudius seg da toget stanset på stasjonen før han skulle stige av, for å gjøre seg klar til å ta seg fram til døren. Mens han stod der, våknet Joseph og lente seg over seteryggen for å si adjø til ham. Claudius holdt seg i et håndtak på setet og lente seg over for å snakke med Joseph. Det reddet trolig livet til Claudius. Plutselig hørtes en kraftig lyd. Kupeen ristet voldsomt, ble fylt med røyk og fullstendig mørklagt. Claudius ble kastet ned på gulvet mellom seteradene, og bortsett fra at han kunne høre en ringelyd i ørene, virket det som om han hadde mistet hørselen. Der han tidligere hadde stått, var det bare et gapende hull. De passasjerene som hadde stått ved siden av ham, var enten blitt kastet ut på jernbanesporet, eller de lå døde på gulvet. Han hadde overlevd den femte av i alt sju eksplosjoner som rystet jernbanesystemet denne skjebnesvangre tirsdagen.

Claudius ble fraktet til sykehus med masse blod på klærne. Men det stammet hovedsakelig fra andre, mindre heldige passasjerer. Selv hadde han ikke så store skader — en sprengt trommehinne, brannsår på den ene hånden og svidd hår. På sykehuset traff han Joseph og hans kone, Angela. Hun hadde sittet i nabokupeen, som var reservert for kvinner, og var uskadd. Joseph hadde fått et blått øye og nedsatt hørsel. Disse tre vitnene takket Jehova for at de var i live. Claudius bemerket at det første han tenkte da han kom til seg selv, var: «Så meningsløst det er å jage etter penger og materiell vinning i denne tingenes ordning når livet kan ta slutt på et øyeblikk!» Han var glad for at han hadde gjort sitt forhold til sin Gud, Jehova, til det viktigste i livet.

I løpet av kort tid var byen Mumbai blitt utsatt for store oversvømmelser, opptøyer og så bombeeksplosjonene. Ikke desto mindre har de over 1700 vitnene der en fin, nidkjær innstilling. De gjør regelmessig sine medmennesker kjent med det enestående håpet om en ny verden, hvor all vold er noe som vil høre fortiden til. — Åpenbaringen 21: 1—4.

[Uthevet tekst på side 23]

Der han tidligere hadde stått, var det bare et gapende hull

[Bilde på side 23]

Anita

[Bilde på side 23]

Claudius

[Bilde på side 23]

Joseph og Angela

[Bilderettigheter på side 22]

Sebastian D’Souza/AFP/Getty Images