Fjær — enestående mesterverk

MED et nedadgående slag med vingene flyr en måke til værs. Så snart den har kommet opp i luften, kretser den mens den lekende lett stadig stiger oppover på vinden. Fuglen henger nesten ubevegelig i luften; den foretar bare ørsmå justeringer av vingenes og halens vinkel. Hva er det som setter den i stand til å fly med en slik eleganse og fullendt dyktighet? Det er for en stor del dens fjær.

Fugler er de eneste nålevende dyr som har fjær. De fleste fugler har forskjellige slags fjær. De mest synlige er konturfjærene, som overlapper hverandre, og som gir fuglene deres myke, aerodynamiske form. Konturfjærene omfatter vinge- og stjertfjærene, som er svært viktige for fuglens evne til å fly. En kolibri kan ha færre enn 1000 konturfjær, og en svane kan ha mer enn 25 000.

Fjær er enestående mesterverk. Skaftet i midten av fjæren er fleksibelt og forbausende sterkt. Ut fra skaftet er det rader av tettsittende fjærstråler, som danner fjærens myke fane. Fjærstrålene er forbundet med hverandre ved hjelp av flere hundre fine bistråler, som er forsynt med ørsmå hekter som griper inn i hektene på nærliggende bistråler og fungerer omtrent som hektene i en glidelås. Når det blir åpent mellom bistrålene, får fuglen dem på plass igjen ved ganske enkelt å pusse fjærene. Du kan gjøre noe lignende ved forsiktig å stryke en frynsete fjær mellom fingrene dine.

Svingfjærene er asymmetriske — fanen er smalere på utsiden enn på innsiden. Fordi de er konstruert slik, kan hver svingfjær fungere som en liten vinge i seg selv. Og hvis du ser nøye på en større svingfjær, vil du se en langsgående renne på undersiden av skaftet. Dette enkle elementet i konstruksjonen styrker skaftet og gjør at det kan bøyes og vris uten at det knekker.

Fjær har mange funksjoner

Blant konturfjærene hos mange fugler finnes det noen lange, tynne fjær som kalles trådfjær, foruten pudderdun. Man mener at følere i røttene til trådfjærene gjør fuglen oppmerksom på eventuelle forstyrrelser ved dens ytre fjær og kanskje til og med kan hjelpe den til å bedømme sin fart i luften. Pudderdunene er den eneste slags fjær som vokser gjennom hele livet og aldri felles. Strålene på disse dunene brytes ned til et fint pudder som man mener er av betydning for  impregneringen av fuglens fjærdrakt.

I tillegg til de øvrige funksjoner fjærene har, beskytter de fuglen mot hete, kulde og ultrafiolett lys. Dykkanden, for eksempel, klarer seg øyensynlig bra selv når det blåser en bitende kald vind på sjøen. Hvordan er dette mulig? Under andens nesten ugjennomtrengelige drakt av konturfjær ligger et tykt lag av myke, luftige fjær som kalles dun, og det kan være opptil 1,7 centimeter tykt. Dunene dekker mesteparten av kroppen. Naturlig dun er en så effektiv isolator at man hittil ikke har klart å framstille syntetiske materialer som har like god isolasjonsevne.

Fjærene blir etter hvert slitt, og fuglen kvitter seg med de gamle fjærene ved felling, også kalt myting. De gamle fjærene erstattes av nye som vokser fram. De fleste fugler feller sine vinge- og stjertfjær på en forutsigbar, harmonisk måte, slik at fuglene alltid beholder flygeevnen.

«Litt for perfekte»

Trygge fly er resultatet av nøyaktig konstruksjon, omhyggelig ingeniørarbeid og håndverksmessig dyktighet. Hvordan er det med fugler og fjær? I mangel av fossile vitnesbyrd raser debatten blant evolusjonister om hvordan fjær oppstod. «Fundamentalistisk harme», «krass utskjelling» og «paleontologisk forbitrelse» gjennomsyrer debatten, skriver bladet Science News. En evolusjonsbiolog som arrangerte en vitenskapelig konferanse om fjærenes utvikling, sa senere: «Jeg hadde aldri forestilt meg at et vitenskapelig emne kunne bli årsak til så mye dårlig oppførsel og så mye bitterhet.» Hvis det var tydelig at fjær hadde oppstått ved en utviklingsprosess, hvorfor skulle diskusjonene om prosessen da bli så heftige?

«Fjær er litt for perfekte — det er problemet,» står det i Yale-universitetets veiledningsbok for ornitologer. (Manual of Ornithology—Avian Structure and Function) Det er ingenting ved fjær som tyder på at de noen gang har hatt behov for forbedringer. Tvert imot er det slik at den «tidligst kjente fossile fjæren ser så moderne ut at det ikke er mulig å skille den fra fjærene til fugler som  flyr i dag». * Men ifølge evolusjonsteorien må fjær være resultatet av en gradvis, voksende forandring i tidligere utvekster på fuglens hud. Og «fjær kunne ikke ha utviklet seg uten at det på alle de mellomliggende trinn . . . hadde skjedd en troverdig tilpasning til miljøet,» sies det i boken.

For å si det enkelt: Selv i teorien kunne en fjær ikke bli til ved en utvikling hvis ikke hvert trinn i en lang rekke tilfeldige, arvelige forandringer i fjærstrukturen i betydelig grad forbedret dyrets muligheter til å overleve. Selv mange evolusjonister anser det som umulig at noe som er så komplisert og har så perfekt funksjonsevne som en fjær, kan ha oppstått på en slik måte.

Hvis fjær gradvis hadde utviklet seg over en lang periode, burde fossilmaterialet dessuten omfatte overgangsformer. Men man har aldri funnet noen slike — man har bare funnet spor av fullt ferdige fjær. «Uheldigvis for evolusjonsteorien er fjær svært kompliserte,» står det i den tidligere nevnte boken.

Fugler trenger mer enn fjær for å kunne fly

At ’fjær er perfekte’, er bare ett problem fuglen byr på for evolusjonistene, for praktisk talt hver del av den er tilpasset flyging. En fugl har for eksempel lette, hule ben og et usedvanlig effektivt åndedrettssystem foruten spesialiserte muskler som gjør at den kan slå med vingene og regulere dem. Den har til og med en rekke muskler som kan regulere stillingen til de enkelte fjær. Fuglen har også nerver som forbinder hver muskel med den ørlille, men imponerende hjernen, som er forhåndsprogrammert til å styre disse systemene samtidig, automatisk og presist. Ja, alle disse utrolig kompliserte komponentene — ikke bare fjærene — er nødvendige for at fuglen skal kunne fly.

Husk også at hver fugl utvikler seg fra en ørliten celle som inneholder samtlige instruksjoner for fuglens vekst og instinkter, slik at den en dag kan fly. Kan alt dette ha oppstått ved en lang rekke lykketreff? Eller er den enkleste forklaringen også den mest fornuftige og vitenskapelige — nemlig at fuglene og deres fjær vitner om at de er blitt frambrakt av en intelligent Skaper? Kjensgjerningene taler for seg selv. — Romerne 1: 20.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 24]

FORFALSKET «BEVISMATERIALE»

Noe fossilt «bevismateriale» som tidligere er blitt framholdt i vide kretser som bevis for at fugler har utviklet seg fra andre dyr, har senere vist seg å være forfalsket. I 1999, for eksempel, hadde den engelske utgaven av bladet National Geographic en artikkel om et fossil av et fjærkledd dyr som hadde hale som en dinosaur. I bladet ble det hevdet at dyret var «et virkelig manglende mellomledd i den komplekse kjeden som forbinder dinosaurer med fugler». Fossilet viste seg imidlertid å være en forfalskning, en sammensetning av to forskjellige dyr. I virkeligheten er det aldri blitt funnet noe slikt «manglende mellomledd».

[Rettigheter]

O. Louis Mazzatenta/National Geographic Image Collectiocn

[Ramme på side 25]

SETT «I FUGLEPERSPEKTIV»

Fjær har ofte sterke og iriserende farger, som fascinerer mennesker, men som kanskje virker enda mer interessante for fugler. Hos noen fugler har øyet fire slags tapper som skiller farger fra hverandre, mens menneskeøyet bare har tre. Denne ekstra utrustningen gjør det mulig for fugler å oppfatte ultrafiolett lys, som er usynlig for mennesker. Hannen og hunnen hos noen fuglearter ser like ut for mennesker. Men hannens fjær reflekterer ultrafiolett lys på en annen måte enn hunnens. Fuglene kan se forskjellen, og det kan hjelpe dem til å finne en mulig make.

[Illustrasjon på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Fjærstråle

Bistråle

Skaft

[Bilde på side 24]

Konturfjær

[Bilde på side 24]

Trådfjær

[Bilde på side 25]

Pudderdun

[Bilde på side 25]

Dunfjær

[Bilde på sidene 24 og 25]

Sule