«Jehova, vær så snill og la meg få tjene deg»

FORTALT AV DANIELLE HALL

Da jeg var liten, likte jeg veldig godt å besøke bestemor, som jeg kalte «nanna», og som bodde i huset ved siden av. Hver dag tok hun seg en ettermiddagslur. Hvis jeg tilfeldigvis kom på den tiden, pleide vi å sette oss opp i sengen hennes, og hun leste fortellinger fra Bibelen for meg. Hun sa ofte til meg: «Du må aldri glemme at Jehova er glad i deg. Og hvis du er glad i ham, vil han alltid passe på deg.» Disse ordene har brent seg fast i mitt sinn og hjerte.

NANNA døde i 1977, da jeg var fire år. Hun var et av Jehovas vitner, og det var også alle de andre slektningene til pappa i hjembyen vår, Moe, i delstaten Victoria i Australia. Foreldrene mine var ikke Jehovas vitner, men pappa var positivt innstilt til dem. Senere flyttet familien vår til Tintenbar, en småby nær kysten i delstaten New South Wales. Mens vi bodde der, hendte det at broren min, Jamie, som er eldre enn meg, og jeg gikk på vitnenes møter sammen med pappa.

Da jeg var åtte år, ble foreldrene mine separert. Pappa flyttet tilbake til Moe, mens Jamie og jeg ble boende hos mamma. Hun var ikke interessert i Bibelen og ville ikke at vi skulle gå på Jehovas  vitners møter. Jeg ble veldig lei meg for det. Jeg tenkte sånn på det nanna hadde sagt, ord som jeg hadde bevart innerst inne i hjertet mitt. Jeg visste at jeg var glad i Jehova! Og jeg ville tjene ham. Så jeg bad til ham og fortalte ham at jeg også var et av hans vitner. Jamie følte det på samme måte.

Vanskeligheter på skolen

Kort tid senere bad en av lærerne på skolen alle barna i klassen vår om å si høyt hvilken religion de hadde, så han kunne føre det inn i en protokoll. Da turen kom til Jamie, svarte han med høy og klar stemme: «Jehovas vitne.» Læreren stoppet opp og bad ham gjenta det han hadde sagt, og det gjorde han. «Det tror jeg ikke, men jeg skal komme tilbake til deg senere,» sa læreren. Da det ble min tur, sa jeg også høyt: «Jehovas vitne.» Læreren ble tydelig forvirret over dette og tilkalte rektor.

«Jeg har innskrivningspapirene deres foran meg, og foreldrene deres har ikke skrevet dere inn som Jehovas vitner,» sa rektor bestemt. «Men det er den religionen vi følger,» svarte vi respektfullt. Verken han eller læreren tok opp spørsmålet igjen.

På skolen prøvde jeg å fortelle de andre barna om det lille jeg visste ut fra Bibelen. Noen ganger tok jeg med meg Min bok med fortellinger fra Bibelen og fikk lest fortellinger for en jente som trodde på Gud. * Men fordi jeg prøvde å leve etter kristne normer, ble jeg aldri særlig populær, og noen ganger følte jeg meg veldig ensom.

Jeg bad til Jehova så ofte og inderlig at han ble min nærmeste venn. Hver dag etter skoletid satte jeg meg på sengen og fortalte Jehova om det som hadde skjedd i løpet av dagen, og hoppet ikke over en eneste detalj. Jeg gråt ofte. Mens tårene rant nedover kinnene, bad jeg: «Jehova, vær så snill og la meg få tjene deg sammen med ditt folk.» Etter at jeg hadde bedt, følte jeg meg alltid mye bedre.

Et brev som gav meg styrke

Da jeg var ti år, flyttet Jamie tilbake til Moe for å bo hos pappa. Nå var jeg enda mer isolert åndelig sett. En dag, da jeg var på besøk hos en nabo, fant jeg så noen blad som var utgitt av Jehovas vitner. Jeg ble utrolig glad og pugget adressen til det australske avdelingskontoret og skyndte meg hjem for å skrive den ned. I et inderlig brev til avdelingskontoret forklarte jeg min situasjon og bad om åndelig hjelp. Jeg fikk et rørende svar på to sider som var skrevet bare til meg, og jeg fikk tårer i øynene da jeg leste det. Her hadde jeg et bevis for at jeg var dyrebar i Jehovas øyne!

Brevet oppfordret meg til å etterligne troen til den lille israelittiske jenta som ble tjener hos Na’aman, en syrisk hærfører som levde i bibelsk tid. Selv om hun var i fangenskap og bodde langt fra hjemlandet sitt, holdt hun seg nær til sin Gud, Jehova. Og ved frimodig å fortelle andre om sin tro viste hun at hun var et sant vitne for ham. — 2. Kongebok 5: 1—4.

Videre i brevet fra avdelingskontoret stod det: «Som ung jente bør du tjene Jehova ved å være lydig mot foreldrene dine og ta skolearbeidet alvorlig. Du bør også holde deg nær til Jehova ved å be og studere.» Til slutt stod det: «Danielle, husk at uansett hvor vi måtte bo, er Jehova alltid nær oss. Vi vet at du er overbevist om det.» (Romerne 8: 35—39) Dette brevet, som nå er gammelt og slitt, har jeg fortsatt liggende foran i bibelen min. Jeg har lest det mange ganger i årenes løp, men ikke én gang uten tårer.

Kort tid senere fikk jeg et brev til. Der stod det at faren min hadde ordnet det slik at jeg kunne få bladene Vakttårnet og Våkn opp! i posten. Jeg ble overlykkelig! Nå fikk jeg åndelig føde regelmessig. Hver gang det kom et nytt nummer, leste jeg hele bladet fra begynnelse til  slutt. Jeg har fremdeles de aller første av disse dyrebare bladene jeg fikk den gangen. Omtrent på denne tiden begynte en eldste i den lokale menigheten å besøke meg. Selv om besøkene var korte, var de alltid veldig oppmuntrende.

Forandringer fører til framskritt

Selv om jeg nå var i en bedre situasjon åndelig sett, lengtet jeg fortsatt etter å tilbe Jehova på en fri måte. Så da jeg ble 13 år, spurte jeg mamma om jeg kunne få bo hos pappa. Jeg var inderlig glad i mamma, og hun i meg, men jeg var bestemt på at jeg skulle tjene Gud. Hun gikk med på at jeg flyttet til Moe igjen. Noen i menigheten der begynte å studere Bibelen med meg, og med pappas tillatelse gikk Jamie og jeg også på alle møtene. Vitnene gjorde alt de kunne for å hjelpe oss. Jamie og jeg gjorde raskt åndelige framskritt og ble etter en tid døpt med bare noen måneders mellomrom. Ja, min barndoms bønn var blitt besvart. Jeg tjente Jehova sammen med hans folk!

I mellomtiden fikk jeg et spesielt forhold til min onkel og tante, Philip og Lorraine Taylor, som også gikk i Moe menighet. De behandlet meg som en datter. Så skulle de flytte til øya Bougainville, som tilhører Papua Ny-Guinea, for å tjene et sted hvor det var større behov for forkynnere av Riket. Da de spurte om jeg ville bli med, var jeg ikke sen med å svare ja. Jeg var bare 15 år, men foreldrene mine lot meg få dra.

På Bougainville fortsatte jeg skolegangen pr. brev. Ellers brukte jeg det meste av tiden til å forkynne. Så stor glede det gav meg å samarbeide med misjonærer og pionerer! Lokalbefolkningen var så avgjort de mest ydmyke menneskene jeg noen gang hadde truffet, og mange av dem var ivrige etter å studere Bibelen.

Senere det året brøt det ut politiske stridigheter, og det ble for farlig for meg å bli værende. Det var vondt å reise fra denne lille øya med de skjønne menneskene. Da småflyet tok av, så jeg onkel Philip stå på rullebanen og vinke farvel. Mens jeg satt der og hulket, bønnfalt jeg Jehova i en stille bønn om at han en dag måtte la meg få bli misjonær i et fremmed land.

Flere bønner blir besvart

Da jeg kom tilbake til Australia, fullførte jeg skolegangen og ble så kontorlærling i et advokatfirma. I mellomtiden hadde pappa giftet seg igjen og hadde fått en stor stefamilie å ta seg av. Jamie bodde hos mamma. I en periode flyttet jeg fram og tilbake mellom begge foreldrene mine. Livet virket komplisert. Jeg trengte å forenkle livet og fokusere på åndelige mål. Så i 1994 begynte jeg som pioner, heltidsforkynner, i Moe.

Jeg var lykkelig igjen. Vennene mine var åndeligsinnete ungdommer i menigheten, og de ble en god støtte for meg. I 1996 giftet jeg meg med en av dem — Will — en vennlig, god og ydmyk mann, som var en stor velsignelse fra Jehova.

Vi tilpasset oss livet som gifte, og det virket som om vi ikke kunne bli lykkeligere. En dag da Will kom hjem etter å ha samarbeidet med den reisende tilsynsmannen som besøkte menigheten vår og andre menigheter i nærheten, bad han meg sette meg, og så spurte han: «Kunne du tenke deg å flytte for å hjelpe en annen menighet?» Inni meg sa jeg ja med én gang. Men jeg spurte spøkefullt: «Hvor hen? Vanuatu? Fiji?» Da Will svarte «Morwell», brast det ut av meg: «Men det er jo like borti her!» Vi lo begge to, og vi var straks enige om at vi gjerne ville flytte til nabomenigheten for å være pionerer der.

Vi hadde tre lykkelige og produktive år i Morwell. Så fikk vi en ny overraskelse. Jehovas vitners australske avdelingskontor spurte om vi ville bli spesialpionerer. Hvor skulle vi tjene? I Øst-Timor, et lite land på den østligste av de indonesiske øyene. * Jeg fikk tårer i øynene. Jeg takket Jehova for at han hadde besvart alle bønnene mine. Han hadde ikke bare godtatt meg som sin tjener, men nå kunne også mannen min og jeg tjene i et fremmed land.

 Tjeneste utenlands

Vi kom til Dili, hovedstaden, i juli 2003. Dili menighet — den eneste i hele landet — bestod av 13 spesialpionerer fra Australia og en håndfull timoresiske vitner. De timoresiske brødrene og søstrene var veldig fattige. De fleste av dem hadde mistet eiendeler og familiemedlemmer i den 24 år lange borgerkrigen som sluttet i 1999. Mange av dem hadde også utholdt sterk motstand fra familien på grunn av sin nye tro. Men til tross for sin trengsel og fattigdom var de åndelig rike og lykkelige. — Åpenbaringen 2: 8, 9.

Vi fant ut at de fleste timoresere var gudfryktige og hadde respekt for Bibelen. Snart hadde vi faktisk flere bibelstudier enn vi klarte å ta oss av! Etter hvert ble noen av de første vi studerte med, våre døpte brødre og søstre som vi samarbeidet med i tjenesten. Det var en stor glede å se de åndelige framskrittene de gjorde.

Så, i 2006, ble det igjen kaotiske tilstander i Dili. Den spente situasjonen mellom forskjellige etniske grupper eksploderte i en storkonflikt. Mange hjem ble plyndret eller brent ned til grunnen, og timoresiske vitner søkte ly hjemme hos spesialpionerene. Huset vårt og hagen ble forvandlet til en midlertidig flyktningleir, og på et tidspunkt var det nesten hundre som bodde hos oss! Den store carporten vår ble kjøkken, spisesal og en midlertidig Rikets sal.

Selv om det var skyting i nærheten og granater som eksploderte, var pionerhjemmet vårt et fredelig tilfluktssted. Vi følte alle at Jehova holdt sin beskyttende hånd over oss. Hver dag begynte med en gruppedrøftelse av en bibeltekst. Møtene ble holdt som normalt. Vi ledet også bibelstudier med interesserte.

Etter hvert som ukene gikk, ble det tydelig at det ville være farlig for brødre som var født øst i landet, å bli værende i Dili. De ansvarlige brødrene bestemte derfor at det skulle opprettes en gruppe i Baucau, den nest største byen, som ligger tre timer øst for Dili. Dermed fikk Will og jeg et nytt oppdrag.

Vi kom til Baucau i juli 2006, nesten på dagen tre år etter at vi hadde kommet til Øst-Timor. Den nye gruppen vår bestod av fire spesialpionerer og seks timoresiske vitner. De timoresiske brødrene og søstrene hadde forlatt alt de eide og hadde, i Dili, men de hadde ikke mistet de store smilene sine. Vi beundret virkelig den lojale, selvoppofrende innstillingen deres!

Will og jeg tjener fortsatt i Baucau. Vi stortrives her og betrakter oppdraget vårt som enda en velsignelse fra Jehova. Når jeg ser tilbake, ser jeg at nanna hadde rett. Jehova har trofast tatt seg av meg i årenes løp. Jeg takker ham ofte for at han har latt meg få det privilegium å tjene ham sammen med hans folk. Og jeg gleder meg veldig til å treffe nanna igjen i oppstandelsen. Da kan jeg takke henne for at hun gav meg den nøkkelen som åpnet døren til et virkelig lykkelig og meningsfylt liv.

[Fotnoter]

[Bilde på side 26]

Nanna og jeg

[Bilde på sidene 28 og 29]

Sammen med Will, mannen min