Musikken, livet og Bibelen har gitt meg stor glede

Fortalt av Boris N. Gulasjevskij

Se for deg en blind mann i 60-årene som har hatt hjerteinfarkt to ganger. Han takker Gud med tårer i øynene fordi Han har gjort seg kjent for ham. Slik var min situasjon for bare elleve år siden.

JEG ble født i 1930 i den ukrainske byen Tsibulev i Tsjerkassy-området. I 1937 ble far arrestert under en av Stalins rassiaer og dømt som «en fiende av staten». Leiligheten vår ble konfiskert, og de fleste av våre bekjente unngikk oss. Snart ble også mange av dem arrestert. Tiden var preget av utbredt mistro, angiveri og frykt.

To måneder etter at far ble arrestert, ble min søster, Lena, født. Mor, Lena, min bror, Nikolaj, og jeg tilbrakte vinteren i et lite rom som verken hadde vinduer eller ovn. Senere flyttet vi til min farfar. Nikolaj og jeg arbeidet i huset, kløvde ved og gjorde reparasjoner. Jeg likte å arbeide med hendene. Jeg laget sko og snekret. Jeg var også glad i musikk, så jeg laget meg en balalaika av kryssfinér og lærte meg å spille på den. Senere begynte jeg å spille gitar og mandolin.

Jeg var blitt døpt i den katolske kirke som femåring, men jeg forstod ikke kirkens lære og skikker og fant derfor etter hvert mer mening i ateistiske synspunkter. Etter den annen verdenskrig sluttet jeg meg til Komsomol (et kommunistisk ungdomsforbund), og når anledningen bød seg, hadde jeg og andre medlemmer diskusjoner med slike som trodde på Gud, og vi forsøkte å bevise at det ikke finnes noen Gud.

 Hvordan jeg mistet synet

Etter at Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i 1941, havnet vår landsby i løpet av krigen flere ganger midt i slaglinjen. Den 16. mars 1944 ble jeg skadet i et bombeangrep, og det førte til at jeg mistet synet. Jeg ble grepet av fortvilelse og håpløshet og hadde dessuten fysiske smerter.

Da fronten trakk vestover og tyskerne ble drevet tilbake, hendte det at jeg ruslet i hagen og hørte på fuglesangen. Mor syntes synd på meg og gav meg vodka, og folk i nabolaget inviterte meg til sine selskaper og lot meg stå for musikken. Jeg røykte, og jeg druknet min fortvilelse i alkohol. Det varte ikke lenge før jeg forstod at dette ikke ville løse mine problemer.

Min tante, som var lærer, fikk kjennskap til at det fantes blindeskoler, og hun fikk overtalt mor til å skrive meg inn på en av dem. I 1946 begynte jeg så min skolegang på et sted som nå heter Kamjanets-Podilskij, og jeg var en lærevillig elev. Jeg lærte å lese og skrive brailleskrift og fikk også musikkundervisning. Jeg øvde time etter time for å lære kunsten å spille konsertina, et lite, sekskantet trekkspill. Da undervisningsinspektøren la merke til hvor ivrig jeg var, lot han meg få bruke trekkspillet sitt. Jeg lærte også å spille piano.

Jeg får mitt eget hjem

I 1948 giftet jeg meg med en av lærerne på skolen, en som hadde hjulpet meg med skolearbeidet. Mannen hennes hadde dødd under krigen, og hun satt igjen med to små døtre. Da jeg var ferdig med skolen, flyttet jeg inn hos henne. Jeg gjorde mitt beste for å være en god ektemann og far og tjente til livets opphold som musiker. I 1952 fikk vi en sønn.

Nå sørget jeg for å få bygd et hus til familien. Jeg leide inn andre til å bygge grunnmuren og ytterveggene, men gjorde også en god del av arbeidet selv. Jeg følte meg fram og brukte fantasien og klarte på den måten å kompensere for at jeg ikke kunne se. Jeg kunne holde et trestykke i hånden og kjenne på det og forestille meg hvordan det så ut. Deretter kunne jeg forme det til redskaper og andre gjenstander. Redskaper av stål bestilte jeg fra en fabrikk. Jeg murte også opp en ovn og laget møbler og andre ting.

Et fløyteorkester

Jeg utdannet meg videre innen musikk og ble profesjonell musiker. Da jeg hadde lært å mestre forskjellige instrumenter, lærte jeg også å spille fløyte. En gang reparerte jeg en liten fløyte som var laget av bambus. Etter hvert lærte jeg også å lage fløyter selv. På den tiden trodde ikke ekspertene at det var mulig å lage fløyter som man kunne spille lave basstoner på, siden slike fløyter måtte ha vært så store at lyden ville bli for svak. Derfor fantes det heller ingen fløyteorkestre.

 Jeg klarte likevel å konstruere en fløyte med en spesiell resonator som forsterket lyden. Dette gjorde det mulig å lage fløyter som man kunne spille lave basstoner på uten at det gikk ut over lydstyrken. Etter hvert begynte jeg å lage hele familier med fløyter i forskjellige størrelser, som det var mulig å frambringe kompliserte harmonier med.

Tidligere hadde jeg satt sammen orkestre med musikere som spilte tradisjonelle instrumenter. I ett av orkestrene var det bare blinde musikere. I 1960 organiserte jeg så et orkester som bestod av bare fløytister — det eneste av sitt slag i Sovjetunionen, og kanskje i hele verden.

Ny lærdom — og tvil

I 1960 fikk jeg reparert noen musikkinstrumenter hos en ekspert som begynte å snakke med meg om religion. Som vanlig tok jeg til motmæle og hevdet at det ikke finnes noen Gud. Han foreslo at jeg ganske enkelt skulle høre på det han leste fra Bibelen. Siden jeg aldri hadde lest Bibelen, bestemte jeg meg for å høre på ham.

Jeg ble rørt da jeg hørte beretningen om Jakob som arbeidet hardt for å forsørge familien sin. Tårene kom da jeg hørte beretningen om Josef som ble solgt av brødrene sine og gjort til slave, om de prøvelsene han møtte, og om hvordan det gikk til at han senere tilgav brødrene. (1. Mosebok, kapitlene 37, 39—45) Jeg likte også den gylne regel, som jo går ut på at vi skal behandle andre slik vi vil at de skal behandle oss. (Matteus 7: 12) På denne måten ble jeg kjent med Bibelen, og jeg ble glad i den.

Jeg begynte å gå på møter hos baptistene sammen med min venn, og jeg skaffet meg «Det nye testamente» i brailleskrift og begynte å lese det grundig. Jeg la imidlertid merke til at noe av det baptistene lærte, var i strid med det jeg leste. For å nevne et eksempel: Som Bibelen viser, er Gud og Jesus to forskjellige individer, og Gud er større enn Jesus. (Matteus 3: 16, 17; Johannes 14: 28; Apostlenes gjerninger 2: 32) Men baptistene hevder at Gud og Jesus er like store og inngår i en treenighet. Jeg leste nytestamentet mitt mange ganger og fikk bokstavelig talt hvert ord inn gjennom fingertuppene, og jeg var sikker på at denne læren ikke finnes i Bibelen.

I den bibeloversettelsen vi hadde, ble ordet «helvete» brukt. Jeg forsøkte å forestille meg helvete slik det ble beskrevet av baptistene — som et sted med evig pine. Dette gav meg en uhyggelig følelse. Bibelen sier at Gud er kjærlighet, og jeg kunne ikke forestille meg at han ville kunne skape et slikt sted. (1. Johannes 4: 8) Etter som tiden gikk, tvilte jeg mer og mer på læren om helvete og andre punkter i baptistenes lære.

Store forandringer

I 1968 hadde mine stedøtre giftet seg og fått egne barn. Forholdet mellom min kone og meg begynte da å bli svært konfliktfylt. Når jeg nå tenker tilbake på den tiden, angrer jeg på at vi ikke viste hverandre tilstrekkelig kjærlighet og tålmodighet. Vi ble skilt, og mine to neste ekteskap endte også med skilsmisse.

I 1981 flyttet jeg fra Kamjanets-Podilskij, hvor jeg hadde bodd i 35 år, til Josjkar-Ola, som ligger omkring 600 kilometer øst for Moskva. Der fortsatte jeg min skapende virksomhet. I et av mine orkestre, som hadde 45 medlemmer, ble det spilt på mange forskjellige fløyter, alt fra en 20 centimeter lang overtonefløyte med en diameter på en centimeter og til en nesten tre meter lang kontrabassfløyte med en diameter på 20 centimeter. Våre konserter ble kringkastet over radio og fjernsyn, og vi opptrådte over hele landet.

Etter en landsomfattende konkurranse i 1986 mellom forskjellige grupper av musikere fra hele Sovjetunionen, fikk jeg diplom og medalje som en anerkjennelse for mitt bidrag til å utvikle fløytespillkunsten. Flere år senere ble det laget en dokumentarfilm som het «Solo for fløyte, eller eventyret om en musiker». I avisen Marijskaja Pravda stod det i den forbindelse: «Boris Nikolajevitsj Gulasjevskij, som denne filmen dreier seg om, fikk et spesielt diplom for å ha dannet et fløyteorkester som er det eneste i sitt slag i Russland.»

 Min søken etter sannheten

Da jeg flyttet til Josjkar-Ola, skaffet jeg meg lånekort på biblioteket, hvor det fantes mye lesestoff for blinde. Jeg gjorde meg kjent med katolikkenes, pinsevennenes og metodistenes lære og gikk dessuten på møter i den ortodokse kirke. Til min overraskelse fant jeg ut at de alle lærte det samme som jeg hadde hørt i baptistkirken, og jeg visste jo allerede at det ikke var basert på Bibelen.

En ortodoks prest, Aleksander Men, skrev at Gud har et personlig navn — Jahve. Han opplyste også at jødene en gang praktiserte ren tilbedelse, som senere ble fordervet av hedensk lære og avgudsdyrkelse. Hans skrifter gjorde et dypt inntrykk på meg og forsterket mitt ønske om å søke etter sannheten.

En styrket besluttsomhet

I et av mine orkestre var det en musiker som het Lisa. Hun er så svaksynt at hun regnes som blind. Vi giftet oss i 1990, og hun ble også interessert i åndelige spørsmål. Samme år reiste jeg for å besøke mor, som bodde sammen med min søster, Lena, i Baranovitsji i Hviterussland. Fordi mor bad meg om det, ble jeg med til den katolske kirke, hvor jeg deltok i nattverden. Dette var i perestrojka-tiden i Sovjetunionen, og prestens tale dreide seg hovedsakelig om de politiske forandringene. På nytt ble jeg sikker på at det ikke var dette jeg hadde behov for.

I 1994 fikk jeg hjerteinfarkt to ganger og ble alvorlig syk. Samme år døde mor. Trass i alt dette fortsatte jeg å lese i Bibelen. Jeg hadde allerede lest «Det nye testamente» 25 ganger, og deretter kom jeg ut av tellingen. Men jeg fortsatte å lese og følte stadig trang til å stille flere spørsmål. Jeg skjønte at jeg ikke kunne forstå Bibelens sannheter ved egen hjelp.

Lyset går opp for meg

I 1996 banket Jehovas vitner på døren vår i Josjkar-Ola. Jeg reagerte med mistenksomhet, siden avisene hadde sagt at Jehovas vitner var en farlig sekt. Men så tenkte jeg: «Hvordan kan de skade meg?» Det første jeg spurte dem om, var hva de mente om treenigheten. De svarte at verken selve ordet eller den læren som ordet refererer til, finnes i Bibelen. Jeg ble inderlig glad, siden jeg hadde kommet til den samme konklusjonen selv.

Da jeg leste 2. Mosebok 6: 3 i den russiske synodaloversettelsen av Bibelen, hvor Guds navn, Jehova, forekommer, hoppet hjertet i brystet på meg. Jeg ble overrasket over det bedrag som mange religionssamfunn gjør seg skyldig i ved å holde dette navnet skjult for folk. Det gjorde inntrykk på meg at Jehovas vitner bærer Skaperens navn og gjør det kjent for andre. — Jesaja 43: 10.

Jeg bombarderte vitnene med spørsmål. For eksempel: «Hvorfor står det om helvete i Bibelen? Hvorfor står det i den utbredte russiske synodaloversettelsen at jorden skal brennes opp?» Jeg kom med det ene spørsmålet etter det andre, men da jeg fikk svar som var basert på Bibelen, forstod jeg at jeg hadde funnet den religionen jeg hadde lengtet etter i årevis. Med gledestårer i øynene falt jeg på mine knær og takket Gud.

Vitnene begynte snart å ta meg med på sine møter. Jeg merket meg at forsamlingen fulgte godt med, for etter hvert som taleren redegjorde for sitt emne, hørte jeg at det raslet i papir når tilhørerne slo opp i sine egne bibler. Jeg hadde aldri opplevd noe slikt før. Under det første møtet jeg var på, sang vitnene en sang som er basert på Jesaja 35: 5, og som begynner med ordene: «Når blindes øyne atter ser.»

Det var en glede for meg å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner opptil fire ganger i uken. Jeg lærte snart hvorfor Gud tillater problemer og kriger, og hva han skal gjøre med følgene av slike vanskeligheter. Det gjorde spesielt inntrykk på meg å høre om Guds kjærlige  løfte om det riket han skal benytte til å gjennomføre sin vilje og gjøre det mulig for mennesker som adlyder ham, å oppnå evig liv på en paradisisk jord. (1. Mosebok 1: 28; Jesaja 65: 17—25; Åpenbaringen 21: 1—5) Bibelens sannheter ble stadig klarere for meg, og den 16. november 1997 ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Gud.

Forent i tjenesten for Gud

Like etter at jeg var blitt døpt, begynte også Lisa å studere Bibelen. Selv om hun hadde enkelte lammelser, gjorde hun raske framskritt åndelig sett, og hun ble døpt i 1998. Hun måtte bæres til dåpsbassenget, men var fast besluttet på å tjene Gud av hele sin sjel. Vi søkte hjelp hos en massør, og Lisa gjorde øvelser. Etter hvert forsvant lammelsene. Nå er hun ikke bare til stede ved alle møtene, men hun deltar også i forkynnelsen fra dør til dør og kan reise langt av gårde for å utføre slik tjeneste.

Hver gang jeg går ut for å forkynne, ber jeg om å få det nødvendige mot. Når jeg har bedt, tar jeg stokken min og forlater huset og går langs kjente veier til bussholdeplassen. Når jeg hører at noen nærmer seg, begynner jeg å snakke med dem om Bibelen. Når jeg kommer inn på bussen, setter jeg meg omtrent midt i den og snakker med folk og leverer dem litteratur. Hvis noen viser interesse, utveksler vi telefonnumre.

For ikke lenge siden var jeg på et kursted hvor jeg fikk anledning til å snakke med en musikklærer. Han var forundret over den visdom Bibelen inneholder. Da denne mannen kom hjem, begynte han å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Ved det samme kurstedet traff jeg også en fabrikkdirektør som har en blind sønn. Jeg fortalte ham om mitt håp, og han ble interessert og satte pris på de bibelske sannhetene han fikk høre.

Fra jeg ble døpt og til nå har jeg hjulpet åtte mennesker til å bli forkynnere av Riket, og jeg har også studert Bibelen med mange andre. Jehova fortsetter å gi min kone og meg god støtte gjennom våre kristne brødre og søstre. De leser for oss, og vi snakker sammen om publikasjoner som er basert på Bibelen. De gjør også opptak for oss av taler som blir holdt på stevner og menighetsmøter. Alt dette har hjulpet oss til å innprente bibelske sannheter i vårt hjerte og til å bringe disse sannhetene videre til andre. På denne måten er menigheten blitt «en styrkende hjelp» for oss. — Kolosserne 4: 11.

Jeg har viet mange år til musikken, og nå har jeg glede av å synge Rikets sanger. Nesten alle de sangene som står i den russiske utgaven av sangboken Syng lovsanger for Jehova, har jeg derfor lært meg utenat. Jeg tror at Jehova har funnet meg i denne onde verden og hjulpet meg til å finne veien ut av det åndelige mørke. Derfor er jeg overbevist om at han en dag også vil utfri meg fra det bokstavelige mørke jeg befinner meg i.

[Bilde på side 19]

Jeg spiller på en av fløytene mine

[Bilde på side 20]

Jeg spiller trekkspill i 1960

[Bilde på sidene 20 og 21]

Et fløyteorkester

[Bilde på side 23]

Lisa og jeg i dag