Brasils indianere — er de utrydningstruet?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I BRASIL

XINGU nasjonalpark i den brasilianske delstaten Mato Grosso er hjemsted for omkring 3600 indianere som tilhører 14 etniske grupper. Parken dekker 27 000 kvadratkilometer — et område som er nesten like stort som Belgia. Den er som en frodig, grønn øy midt i det som på satellittbilder ser ut som et gigantisk biljardbord. De omkringliggende skogene er nemlig enten blitt avsvidd for å gi tømmerhoggere atkomst til trær som kan utnyttes kommersielt, eller gjort om til beitemarker for store kvegflokker.

I 1960-årene begynte de brasilianske myndighetene å opprette reservater for indianerne. De fleste reservatene ligger i Amazonasområdet og dekker nå omkring tolv prosent av Brasils landområde. Opprettelsen av disse reservatene har bidratt til en overraskende forandring: Brasils indianske befolkning vokser — for første gang på de siste 500 årene! Man anslår at den nå teller omkring 300 000. Dette er imidlertid bare en liten brøkdel av de anslagsvis mellom to og seks millioner som utgjorde den indianske befolkningen i år 1500.

En forfatter skriver at «en rystende demografisk tragedie av store dimensjoner har funnet sted» de siste 500 årene. Hva var det som førte til at den indianske befolkningen ble så drastisk redusert? Betyr de senere årenes vekst at Brasils indianere endelig kan føle seg trygge på at de ikke kommer til å bli utryddet?

Hvordan koloniseringen begynte

I de 30 første årene etter at Portugal hadde gjort krav på Brasil i 1500, dreide kolonimaktens interesser seg om brasiltreet — et løvtre som avgir et rødt fargestoff. Brasil har fått navn etter dette treet. Trevirket ble høyt verdsatt i Europa, og europeerne byttet det til seg mot billige smykker og pyntegjenstander.

Snart oppdaget man at sukkerrør trives i det brasilianske klimaet. Men det var en ulempe ved dette. Dyrkingen av sukkerrør var arbeidskrevende. Etterspørselen etter slavearbeidere begynte å tilta. Og kolonistene behøvde ikke å dra langt for å finne slaver! Det fantes rikelig med arbeidskraft — landets urbefolkning.

Hvordan oppstod slaveriet?

Indianerne var vant til å dyrke bare det de trengte til livets opphold. Mennene var stort sett opptatt med jakt og fiske. De tok seg også av skogrydding, som var tungt arbeid. Kvinnene plantet og sådde, høstet inn og tilberedte maten. I intellektuelle kretser i Europa ble indianernes manglende griskhet og tilsynelatende likegyldige holdning til rikdom lovprist i høye toner. På den annen side var det mange av kolonistene som mente at indianerne rett og slett var late.

Vennligsinnete indianere ble oppfordret til å flytte nærmere de stedene hvor portugiserne bosatte seg, for å arbeide for kolonistene og beskytte dem. I mange tilfeller medvirket jesuittene og andre religiøse ordener til dette. De hadde nok liten anelse om hvor ufordelaktig denne kontakten skulle komme til å bli for indianerne. Selv om loven garanterte indianerne frihet og rett til egen jord, ble de i praksis tvunget til å arbeide som slaver for kolonistene. De fikk sjelden betaling eller mulighet til å dyrke noe til seg selv.

 Forsøk fra den portugisiske krones side på å forby slaveriet hadde bare begrenset suksess. Kolonistene klarte som oftest å omgå de lovene som forbød slaveriet. Det ble stort sett regnet som moralsk akseptabelt å gjøre indianere til slaver eller å selge dem som slaver når de angivelig var fiender og var blitt tatt til fange i «rettferdige kriger». Indianere som ble holdt som fanger av andre stammer, kunne også kjøpes, eller «løskjøpes», og holdes som slaver.

Når alt kommer til alt, var det sukkerindustrien som var årsaken til at denne kolonien ble så verdifull. Og sukkerindustrien på den tiden var avhengig av slavearbeid. Den portugisiske krone måtte derfor ofte døyve sin samvittighet av hensyn til fortjenesten.

Rivaliserende kolonimakter — Portugal mot Frankrike og Nederland

Det var indianerne som i første rekke ble ofrene i konfliktene mellom kolonimaktene. Frankrike og Nederland ville ta Brasil fra Portugal. Alle disse tre kolonimaktene prøvde å få indianerne over på sin side. Indianerne forstod ikke at det de fremmede maktene egentlig var ute etter, var å ta landet deres. De så disse konfliktene som en mulighet til å hevne seg på sine egne fiender — andre indianerstammer — og lot seg villig engasjere i de fremmede maktenes stridigheter.

Vi kan nevne et eksempel. Den 10. november 1555 gikk den franske adelsmannen Nicholas de Villegaignon i land i Guanabarabukta (hvor Rio de Janeiro nå ligger) og bygde en festning der. Han allierte seg med de lokale tamoio-indianerne. Portugiserne slo seg sammen med tupinamba-indianere fra Baía, og i mars 1560 angrep de det som man hadde trodd var en uinntagelig festning. Franskmennene flyktet, men fortsatte å drive handel med tamoioene og provosere dem til å angripe portugiserne. Etter en rekke kamper ble tamoioene omsider slått. Bare i ett slag skal 10 000 ha blitt drept og 20 000 gjort til slaver.

Avskyelige sykdommer fra Europa

De menneskene som portugiserne først kom i kontakt med, virket bemerkelsesverdig sunne og friske. De første oppdagelsesreisende som kom hit, mente at mange av de eldre indianerne var over hundre år gamle. Men indianerne hadde ingen motstandskraft mot europeiske og afrikanske sykdommer. Det var trolig denne faktoren mer enn noen annen som førte til at de nesten ble utryddet.

Portugisiske opptegnelser er fulle av grusomme meldinger om epidemier som reduserte den indianske befolkningen drastisk. I 1561 ble Portugal rammet av en koppeepidemi som spredte seg tvers over Atlanteren. Virkningene var forferdelige. Jesuitten Leonardo do Vale skrev et brev datert 12. mai 1563 som beskriver epidemiens redsler i Brasil: «Dette var en form for kopper som var så motbydelig og illeluktende at ingen kunne utholde den veldige stanken fra [ofrene]. Mange døde derfor uten å få stell og pleie, fortært av mark som utviklet seg i sårene og formerte seg i kroppen deres, hvor de ble så store og så mange at de som så dem, ble sjokkert og fylt av avsky.»

Raseblanding sjokkerer jesuittene

En annen årsak til at mange stammer forsvant, var raseblanding. «Verken portugiserne eller den brasilianske urbefolkningen hadde noe å innvende mot forbindelser mellom personer fra ulike raser,» sies det i boken Red Gold—The Conquest of the Brazilian Indians. Indianerne så det som et uttrykk for gjestfrihet overfor fremmede menn å tilby dem kvinner, ofte sine egne døtre. Da de første jesuittene kom til Brasil i 1549, ble de opprørt over det de så. «De [prestene] sier i full offentlighet til mennene at de har lov til å leve i synd sammen med sine fargede kvinner,» sa jesuitten  Manoel da Nóbrega. «Kolonistene holder alle sine indianske kvinner [slaver] som konkubiner.» Kongen i Portugal ble informert om at én portugisisk kolonist ’hadde så mange barn, barnebarn, oldebarn og etterkommere at [han som overbrakte informasjonen, sa:] jeg ville ikke våge å fortelle Deres Majestet hvor mange’.

På midten av 1600-tallet var situasjonen den at indianerne på Brasils en gang så folkerike kystsletter enten hadde dødd av sykdom eller av andre årsaker, eller så var de blitt slaver eller var blitt assimilert med andre folkegrupper. Det gikk ikke lang tid før det samme kunne sies om stammene i Amazonasområdet.

Etter at portugiserne hadde kommet til Amazonas, ble de som holdt til i den nedre delen av området, nærmest sett på som fritt vilt. Ifølge generalvikaren i Maranhão, Manoel Teixeira, drepte portugiserne nesten to millioner indianere i Maranhão og Pará i løpet av noen få tiår. Antallet var trolig ikke så stort som det, men nedslaktingen og lidelsene var virkelige nok. Senere ble det øvre Amazonas utsatt for lignende herjinger. Innen midten av 1700-tallet hadde hele Amazonasområdet, bortsett fra noen få avsidesliggende steder, mistet nesten hele sin indianske urbefolkning.

Ekspansjonen i de mange avsidesliggende områdene i Amazonas på 1800- og 1900-tallet førte til at den hvite mann etter hvert kom i kontakt med isolerte indianske stammer som hadde overlevd. Det at Charles Goodyear oppfant vulkaniseringen av kautsjuk (naturgummi) i 1839, og den senere oppfinnelsen av bildekket førte til et «gummirush». Det strømmet handelsmenn til Amazonas, som var det eneste stedet hvor man kunne få tak i naturgummi. Denne perioden er kjent for den voldspregede utnyttingen av urbefolkningen, noe som igjen førte til at folketallet gikk enda sterkere tilbake.

Hvordan indianerne ble berørt av det 20. århundre

I 1970 vedtok brasilianske myndigheter en integreringsplan som omfattet bygging av hovedveier til fjerntliggende deler av Amazonas. Mange av disse gikk rett gjennom indiansk område. Det førte til at indianerne ikke bare ble angrepet av malmletere, men også av dødbringende sykdommer.

Tenk for eksempel på det som skjedde med panarásfolket. Denne stammen var blitt sterkt redusert som følge av krigene og slaveriet på 1700- og 1800-tallet. Noen få gjenlevende flyktet mot nordvest, dypt inn i skogen i det nordlige Mato Grosso. Så ble hovedveien mellom Cuiabá og Santarém bygd rett gjennom deres område.

Kontakten med den hvite mann viste seg å bli fatal for mange. I 1975 var det bare 80 tilbake av den tidligere så folkerike stammen. De ble flyttet til Xingu nasjonalpark. De forsøkte forgjeves å finne et miljø i parken som tilsvarte den skogen de kom fra. Så bestemte de seg for å flytte tilbake. Den 1. november 1996 erklærte den brasilianske justisministeren at et område på 5000 kvadratkilometer var blitt avsatt til «urbefolkningen som dens permanente besittelse». Panarásfolket er åpenbart blitt reddet fra utryddelse.

Kommer framtiden til å bli noe bedre for dem?

Kan reservatene redde de gjenlevende indianerne fra utryddelse? For øyeblikket ser det ikke ut til å være noen fare for at Brasils indianere skal bli utryddet. Men i mange tilfeller er det verdifulle naturressurser i deres territorier. Det er anslått at mineraler til en verdi av seks billioner kroner, deriblant gull, platina, diamanter, jern og bly, ligger skjult i de dypere jordlag i det som kalles Amazônia Legal, som omfatter ni delstater i region Nord og region Sentral-Vest. Omkring 98 prosent av indianernes territorier ligger innenfor dette området. Ulovlig leting etter mineralforekomster er allerede en realitet i noen av territoriene.

 Historien viser at indianerne alltid har vært den tapende part overfor den hvite mann. De byttet bort gull mot speil og brasiltre mot billige smykker og pyntegjenstander, og de måtte flykte dypt inn i skogene for ikke å bli gjort til slaver. Kommer historien til å gjenta seg?

Mange indianere har lært å nyttiggjøre seg moderne tekniske oppfinnelser — fly, motorbåter, mobiltelefoner. Men bare tiden vil vise om de vil klare å takle de utfordringene som det 21. århundre vil føre med seg.

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

■ Xingu nasjonalpark

□ Indianerreservater

BRASIL

BRASÍLIA

Rio de Janeiro

FRANSK GUYANA

SURINAM

GUYANA

VENEZUELA

COLOMBIA

ECUADOR

PERU

BOLIVIA

PARAGUAY

URUGUAY

[Bilde på side 15]

Handelsmenn utnyttet den indianske befolkningen som slaver på sine gummiplantasjer

[Rettigheter]

© Jacques Jangoux/Peter Arnold, Inc.

[Bilderettigheter på side 12]

Mønster i kanten og design: Fra boken Brazil and the Brazilians, 1857