Bajkalsjøen — verdens dypeste innsjø

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I RUSSLAND

OPP gjennom historien har mongolske folkegrupper i det avsidesliggende området som i dag er kjent som det sørlige Sibir, betraktet denne innsjøen med ærefrykt. Det finnes riktignok flere innsjøer som har større overflate, men det finnes ingen som er så dyp, og det er ingen ferskvannssjø som rommer så mye vann som denne. Innsjøen har hatt mange navn, og et av dem som fremdeles er i bruk, er Bajkal, som trolig betyr «rik innsjø» eller «hav». Ja, fordi innsjøen er så stor og til tider kan fortone seg som et opprørt hav, hender det at båtfolk i dette området snakker om å «dra til sjøs» når de skal ut på den.

Når man nevner Bajkalsjøen for russere, rører det de dypeste strenger i dem. En forsker i Moskva kalte den «et vakkert musikkstykke som alle [russere] har lært som barn». Stykket består av mange «toner» — fantastiske strender, utrolig klart vann og et «potpurri» over uvanlige skapninger som ikke finnes noe annet sted på jorden.

Fra verdensrommet ser Bajkalsjøen ut som et halvveis åpent blått øye. Innsjøen er omkring 636 kilometer lang og 80 kilometer på det bredeste. Den inneholder en femtedel av alt ferskvannet på jorden — mer ferskvann enn det finnes i De store sjøer i Nord-Amerika til sammen! Bajkalsjøen er over 1600 meter dyp. Hvis den plutselig hadde tørket ut, ville man trenge alt det vannet som renner i alle jordens elver i løpet av ett år, for å fylle den opp igjen.

Sammenstøt mellom kontinenter

Geologer har framsatt den teori at en større landmasse beveget seg nordover og hadde et voldsomt sammenstøt med Asia langt tilbake i jordens historie. Sammenstøtet fikk store deler av grunnfjellet til å krølle seg sammen, som om det skulle vært aluminiumsfolie, og jordskorpen ble presset opp, slik at Himalaya ble dannet. Noen tror at sammenstøtet mellom de to kontinentene reaktiverte en rekke dype kløfter i Sibir. En av dem er kjent som Bajkalriften. Over tid fylte tilsiget fra fjellene i nærheten denne riften med et over sju kilometer tykt lag med avleiret slam. Den ble så fylt helt opp med vann og ble til det som i dag er Bajkalsjøen. I dag renner over 300 elver og vannløp inn i innsjøen, men bare én elv, Angara, renner ut av den.

I motsetning til de fleste gamle innsjøer er ikke Bajkalsjøen blitt fylt igjen av sedimenter, og den er heller ikke blitt til et sumpområde. Forskere tror det skyldes at de aktive tektoniske platene under innsjøen fremdeles beveger seg fra hverandre og utvider kløften. Så istedenfor at kløften over tid blir fylt igjen av sedimenter,  blir innsjøen faktisk dypere og dypere for hvert år! Disse aktive platene får også varmt vann til å strømme opp fra bunnen av innsjøen.

Et blikk under overflaten

Noen synes at det er litt skremmende å ta en båttur på Bajkalsjøen. Vannet er nemlig så utrolig klart at man kan se omkring 50 meter rett ned, som om det var luft man så igjennom! En koloni av bittesmå krepsdyr som kalles epischura, fungerer som et filter som siler ut de algene og bakteriene som gjør vannet uklart i mange innsjøer. Disse dyrene får hjelp av mange andre krepsdyrarter som spiser organisk avfall, som ellers ville ha råtnet. Ja, vannet er så rent at en vannprøve som ble tatt for å bli undersøkt i et laboratorium for under tjue år siden, ble forurenset av den glassbeholderen som prøven ble oppbevart i!

I tillegg til at vannet i Bajkalsjøen er krystallklart, er det usedvanlig oksygenrikt. Noen dype innsjøer mangler oksygen når man kommer ned til en viss dybde. Dette tvinger livet i disse sjøene til å holde seg nærmere overflaten. Men i Bajkalsjøen sørger vertikale og horisontale strømmer for å frakte oksygen helt ned til de dypeste delene av innsjøen og blander vannet grundig sammen. Det vrimler derfor av liv i hele innsjøen.

Undersjøiske skoger trives i det kalde, rene vannet. Grønne svamper som forgrener seg som koraller, fungerer som et skjulested for en mengde små vanndyr. Mange varmekjære organismer samler seg rundt innsjøens hydrotermale kilder. Av de mer enn 2000 vannlevende artene i innsjøen holder 1500 kun til i den og ingen andre steder.

Bajkalsjøen er kjent for en fisk som kalles omul — en smakfull arktisk art som har hvitt kjøtt, og som er populær blant fiskere. Noen av artene som holder til her, er ganske uvanlige og til og med merkverdige. Blant dem er en flatorm som blir over 30 centimeter lang, og som spiser fisk. Her finnes det til og med encellete organismer som holder til mellom sandkornene!

 Innsjøen er også kjent for en liten fisk som kalles golomjanka — en art som er unik for Bajkalsjøen. Den er kanskje den merkeligste fisken man finner her. Den er gjennomskinnelig og glinser i regnbuens farger. Den holder til i nærheten av bunnen av innsjøen, og den føder levende unger. En tredjedel av kroppen består av fett, som er rikt på A-vitamin. Fisken står imot det knusende trykket på dybder mellom 200 og 450 meter, men den smelter hvis den blir liggende i solen, og da blir bare bena og fettet liggende igjen. Golomjankaen er en delikatesse for Bajkalsjøens kanskje mest berømte beboer — bajkalselen. Den er den eneste selen i verden som utelukkende lever i ferskvann.

De skiftende årstidene

Bajkalsjøen er islagt omkring fem måneder av året. I slutten av januar er isen vanligvis én meter eller tykkere. Linjer i isen danner et mosaikklignende mønster, og isen skinner i solen, som vindusruter. Man kan bli lurt til å tro at isen er veldig tynn — den er så klar og gjennomsiktig at folk som går på den, kan se steiner på sjøbunnen. Men i virkeligheten er isen vanligvis utrolig sterk. En vinter i begynnelsen av det forrige århundre, under den russisk-japanske krig, la den russiske hæren en jernbanelinje tvers over isen og kjørte 65 tog over!

Fra slutten av april til juni begynner isen å gå opp med øredøvende, tordenlignende brak. Folk i området er godt kjent med disse stadige lydene fra innsjøen, som noen kaller «is-musikk». Naturforskeren Gerald Durrell skrev at isen «klinger som cymbaler [og] maler som katter i en kurv». Etter hvert som det blir varmere i været, fører vind og bølger isen sammen i glitrende hauger og feier dem inn mot land.

Når vannflaten kommer til syne, vender fuglene tilbake til innsjøen. Noen av dem, for eksempel fossekallen, overvintrer ved Angara-elvens utspring, den eneste delen av innsjøen som aldri fryser til is. Men når  isen er forsvunnet, blander fossekallen seg med andre vannfugler på innsjøen — ender, gjess, sangsvaner og gråhegrer.

Hvis man besøker Bajkalsjøen i juni, kan man se bjørnefamilier som kommer traskende til vannkanten for å spise vårfluelarver som i hopetall klekkes ut på steinene. Glade og fornøyde slikker bjørnene i seg insektene, uten å bry seg om all summingen. Mange dyr og fugler kommer til bredden av Bajkalsjøen på denne tiden av året.

Tidlig om våren og om sommeren skjer det en kortvarig algeoppblomstring i innsjøen. Dette gir mat til de små krepsdyrene, og det gjør at vannet får et grønt fargeskjær. Men sett fra land er vannet i Bajkalsjøen vanligvis turkisfarget, og lenger ute, hvor sjøen er dypere, har vannet en dyp, mørk blåfarge, som havet.

Langs bredden av Bajkalsjøen kan man finne både sanddyner og majestetiske klipper. Fra pittoreske bukter og nes kan man få en storslått utsikt over det en skribent kalte «en stor, perlemorlignende flate med skiftende bakgrunn» — et landskap av vann og himmel som forandrer seg hele tiden.

Senere på året blir innsjøen ofte herjet av stormer. Høsten fører med seg vinder som noen ganger kommer opp i orkans styrke. De kraftige vindene kan kjapt piske opp den rolige vannflaten og skape voldsomme bølger som kan bli fra fire til seks meter høye. Også på andre tider av året har det dannet seg sterke vinder, og det har hendt at fiskebåter og store passasjerskip har forlist.

Et variert landskap

Man forbinder gjerne Sibir med et ugjestmildt klima, og det kan få en til å tro at Bajkalsjøen er en kald, ensom gigant, men i virkeligheten er det et rikt dyre- og planteliv her og et variert landskap. De fire majestetiske fjellkjedene som omkranser innsjøen, er blant annet tilholdssted for reinsdyr og den utrydningstruede sibirsteinbukken.

I lavereliggende områder finner man steppene. Noen av disse gresslettene kan man kalle Sibirs blomsterenger, for det er så utrolig mange forskjellige markblomster som vokser her. Flere sjeldne fuglearter holder også til på steppene, blant annet den elegante jomfrutranen og stortrappen, den største fuglen i Asia.

Taigaen, den tette barskogen som omgir Bajkalsjøen, spiller en viktig rolle for innsjøen. Taigaen er dobbelt så stor som Amazonas-regnskogen i Brasil, og i likhet med den spiller taigaen en veldig viktig rolle for jordens økologi og klima. En mengde forskjellige fuglearter holder til her, deriblant storfuglen, som er kjent for sitt praktfulle paringsspill og sin «sang». Den vakre gulkinnanden, som det er bilde av på side 17, er en annen fugl som ofte er å se på disse kanter.

Et bemerkelsesverdig pattedyr er barguzinsobelen. Før i tiden ble det drevet nådeløs jakt på dette dyret på grunn av den glansfulle pelsen. Men takket være naturvernere er nå sobelbestanden begynt å ta seg opp igjen. I 1916 ble Barguzin naturreservat opprettet langs Bajkalsjøen for å beskytte dette vakre dyret. I dag er det tre naturreservater som verner deler av strandlinjen, og tre nasjonalparker som er åpne for besøkende.

Tenk over skaperverkets dybder

Bajkalsjøen står oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv, og den er et populært turistmål. Hvert år kommer det over 300 000 turister fra hele verden hit. «I dag er Bajkal et paradis for naturforskere og et idyllisk feriested,» opplyser et nettsted for turister. «Flotte strender og utmerkede muligheter for fuglekikking, fotturer og båtturer er alt sammen med på å gjøre Bajkal til et av de mest attraktive feriestedene i Asia.»

Innsjøen er også et sted hvor det er naturlig å tenke over Guds enestående visdom og storslagne skaperverk. Hvem andre enn Gud kan stå bak alle de enestående prosessene som opprettholder den overflod av liv som holder til i denne praktfulle innsjøen? Når man står ved bredden av Bajkalsjøen, vil man kanskje si som den bibelskribenten som utbrøt: «Å dyp av Guds rikdom og visdom og kunnskap!» — Romerne 11: 33.

[Ramme/bilde på sidene 16 og 17]

DEN ENESTE SELEN SOM UTELUKKENDE LEVER I FERSKVANN

Bajkalsjøen er tilholdssted for titusener av bajkalseler, eller nerpa, som året rundt lever av dypvannsfisk. Man vet ikke hvordan det hadde seg at bajkalselen kom til å leve midt i Sibir og ingen andre steder. Dens nærmeste slektning lever over 3000 kilometer unna.

Bajkalselen har store øyne som sitter forholdsvis tett i et flatt ansikt. Den blir ikke mer enn cirka 1,4 meter lang og er dermed verdens minste sel. Man kan ofte se disse selene ligge fredelig sammen på steiner og sole seg, uten at de biter og dytter hverandre, slik de fleste andre seler gjør. Ja, den rolige bajkalselen er trolig den mest godlynte av alle seler.

En biolog som studerer seler, la merke til at bajkalselen «til og med er mer fredelig enn den rolige ringselen, for når bajkalselen blir fanget i nett for å bli undersøkt, kan man håndtere den uten å bli bitt». Et oppslagsverk forteller om dypvannsdykkere som svømte helt inntil noen bajkalseler som lå og sov i vannet. Selene våknet ikke engang da dykkerne tok på dem og snudde dem rundt.

[Rettigheter]

Dr. Konstantin Mikhailov/Naturfoto-Online

 [Ramme/bilde på side 18]

ET STED JEHOVAS VITNER BLE FORVIST TIL

I årene fra 1951 til 1965 ble mange Jehovas vitner forvist til området rundt Bajkalsjøen fordi de nektet å gå på akkord med sin tro. I 1951 ble Praskovja Volosjanko sendt til Olkhon, den største øya i Bajkalsjøen. Hun og andre vitner som var blitt forvist, overlevde ved å drive garnfiske. Likevel fant hun muligheter til å delta i en annen form for «fiske» — hun brukte Bibelen til å gjøre mange av dem som bodde på Olkhon, kjent med det gode budskap om Guds rike.

I 1953 ble Praskovja og seks andre vitner arrestert fordi de forkynte, og hun ble dømt til 25 års fengsel. Etter at hun ble løslatt, tjente hun trofast i menigheten i Usolje-Sibirskoje i Irkutsk-området, helt til hun døde i 2005. I dag har Jehovas vitner omkring 30 blomstrende menigheter i området rundt Bajkalsjøen og i byen Irkutsk, som ligger i nærheten.

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

RUSSLAND

Bajkalsjøen

[Bilde på sidene 16 og 17]

Bajkalsjøen og Sajanfjellene

[Rettigheter]

© Eric Baccega/age fotostock

[Bilde på side 17]

Gulkinnand

[Rettigheter]

Dr. Erhard Nerger/ Naturfoto-Online

[Bilderettigheter på side 15]

Dr. Konstantin Mikhailov/Naturfoto-Online

[Bilderettigheter på side 18]

© Eric Baccega/age fotostock; Boyd Norton/Evergreen Photo Alliance