Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Et unikt hav — men dødt!

Et unikt hav — men dødt!

Et unikt hav — men dødt!

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ISRAEL

AV ALLE hav og innsjøer på jorden er dette havet det salteste, det lavest beliggende og det mest livløse — og, for noen, det mest helsebringende. Opp gjennom århundrene er dette havet blitt kalt Det stinkende havet, Djevelens hav og Asfalthavet. I Bibelen blir det kalt Salthavet og Araba-havet. (1. Mosebok 14: 3; Josva 3: 16) En tradisjon som mange bibelforskere mener er riktig, går ut på at ruinene av Sodoma og Gomorra ligger dypt under vannoverflaten. Denne innsjøen er derfor også kjent som Sodoma-havet og Lots hav — det siste etter den bibelske personen Lot, som i oldtiden var involvert i et drama som utspant seg i disse byene. — 2. Peter 2: 6, 7.

Noen av disse navnene får en ikke akkurat til å tenke på et sted som det er hyggelig å besøke. Likevel kommer det hvert år flere tusen mennesker hit til denne uvanlige sjøen, som i vår tid gjerne blir kalt Dødehavet. Hvorfor er dette havet så salt? Er det virkelig dødt, og er vannet her samtidig helsebringende?

Det lavest beliggende og det salteste havet

Dødehavet ligger i den nordlige delen av den store Riftdalen, en forkastning som fortsetter sørover herfra og inn i Øst-Afrika. Jordan-elven bukter seg nedover fra nord til den når det laveste punktet på jordens overflate — cirka 418 meter under havoverflaten. Her flyter den ut i Dødehavet, som er flankert av Judea-fjellene i vest og Moab-fjellene i Jordan i øst.

Hva er det som gjør Dødehavet så salt? Forskjellige salter — særlig magnesium-, natrium- og kalsiumklorid — blir ført ut i Dødehavet med Jordan-elven og mindre elver og bekker. Man anslår at Jordan-elven fører med seg så mye som 850 000 tonn salt hvert år. Fordi Dødehavet ligger så lavt, har det ikke noe utløp, så den eneste måten vannet kan forsvinne på, er ved fordampning. På en varm sommerdag fordamper hele sju millioner tonn vann. Det er derfor vannstanden i denne innsjøen ikke stiger. Selv om vannet fordamper, blir saltene og mineralene igjen. Resultatet er at Dødehavet er det havet på jorden som har den høyeste saltholdigheten, cirka 30 prosent, en saltholdighet som er mange ganger så høy som i verdenshavene.

Helt siden oldtiden har folk latt seg fascinere av Dødehavets unike særtrekk. Den greske filosofen Aristoteles hadde hørt at dette havet var «så bittert og salt at det ikke fantes fisk i det». Det usedvanlig høye saltinnholdet gir vannet en massetetthet (egenvekt) som fører til at personer og gjenstander flyter ualminnelig godt. Selv folk som ikke kan svømme, kan lett holde seg flytende. Den jødiske historieskriveren Josefus forteller at den romerske generalen Vespasian testet dette fenomenet ved å kaste krigsfanger på sjøen.

Du lurer kanskje på hvordan det kan ha seg at vannet er helsebringende når dette havet er dødt?

Det mest helsebringende havet?

I middelalderen fortalte reisende som hadde vært i området, historier om et sterilt hav hvor det ikke fantes fugler, fisker eller vegetasjon. Man trodde til og med at dunsten fra innsjøen var dødelig. Dette gjorde at tanken om et dødt, stinkende hav fikk stor utbredelse. Beskrivelsen er delvis riktig, for på grunn av den høye saltholdigheten er det bare enkle organismer, for eksempel noen robuste bakterier, som kan overleve i vannet, og uheldige fisker som blir ført med elver og bekker ut i dette havet, dør ganske raskt.

Det er ikke grunnlag for liv i selve Dødehavet, men det forholder seg annerledes med området omkring. Mye av landskapet er riktignok goldt, men det finnes også vakre, frodige oaser med fossefall og tropiske planter. Området er også tilholdssted for mange ville dyr. Tjuefire pattedyrarter lever i nærheten av innsjøen, deriblant sandkatt, arabisk ulv og steinbukk, som man ofte kan få øye på. Kilder med ferskvann gir grunnlag for habitat for mange amfibier, krypdyr og fisker. Fordi Dødehavet ligger langs en viktig trekkrute, har man observert over 90 fuglearter her, blant annet svartstork og hvit stork. Gåsegribb og åtselgribb kan også ses her.

Men på hvilken måte er Dødehavet den mest helsebringende sjøen på jorden? Det sies at folk i oldtiden drakk dette vannet i den tro at det hadde helbredende virkning, men dette anbefales absolutt ikke i dag! Derimot sies det at det virker rensende på kroppen å bade i det salte vannet, og det lyder jo mer fornuftig. Mange snakker dessuten varmt om at hele området er helsebringende. Fordi området ligger så lavt, har luften et naturlig forhøyet innhold av oksygen. Luften har også et høyt innhold av bromid, noe som sies å virke avslappende. Den mineralrike svarte gjørmen og de varme kildene med svovelholdig vann blir brukt til behandling av en rekke hudsykdommer og revmatiske lidelser. Dessuten har balsam fra et treslag som tidligere vokste i området, alltid vært verdsatt til både kosmetisk og medisinsk bruk.

Asfalt fra havet

Et av de merkeligste fenomenene ved Dødehavet er at det avgir bitumen (asfalt). Av og til har man sett store klumper av dette stoffet flyte opp til vannoverflaten. * I 1905 rapporterte tidsskriftet The Biblical World at et stykke bitumen som veide 2700 kilo, hadde flytt i land i 1834. Bitumen er blitt beskrevet som «det første petroleumsprodukt som ble brukt av menneskeslekten». (Saudi Aramco World, november/desember 1984) Tidligere trodde noen at det var jordskjelv som fikk klumper av dette stoffet til å løsne fra bunnen av Dødehavet, og at de så steg opp til overflaten. Men det er mer sannsynlig at asfalten siver opp gjennom diapirer (spesielle geologiske strukturer) eller sprekker i grunnen og kommer opp til havbunnen og fester seg til strukturer av saltstein. Når så saltsteinen oppløses i vannet, stiger klumper av asfalt opp til overflaten.

Opp gjennom århundrene er bitumen blitt brukt på forskjellige måter — til impregnering av båter, i byggevirksomhet og til og med som insektmiddel. Det hevdes at egypterne omkring midten av 300-tallet fvt. begynte å gjøre utstrakt bruk av bitumen i forbindelse med mumifisering, men noen eksperter tviler på at dette er riktig. På den tiden klarte nabateerne, et gammelt nomadefolk som slo seg ned i dødehavsområdet, å få monopol på bitumenhandelen i regionen. De førte bitumenen i land, kuttet den opp og fraktet den så til Egypt.

Dødehavet er virkelig et unikt hav, et hav man kan bruke flere superlativer for å beskrive. Man kan trygt si at det er verdens salteste, lavest beliggende og mest livløse hav, og det er kanskje også det mest helsebringende. Og det er ikke tvil om at det er et av de mest interessante hav vi har her på planeten!

[Fotnote]

^ avsn. 15 Bitumen blir også kalt asfalt. Men asfalt er også en betegnelse på en blanding av bitumen og tilslagsmaterialer som sand og grus, ofte brukt som veidekke. I denne artikkelen har vi brukt betegnelsene bitumen og asfalt i den samme betydningen, om det naturlig forekommende stoffet som også kalles jordbek.

[Ramme/bilde på side 27]

BEVART I DET SALTE VANNET

Ifølge flere historikere var Dødehavet en gang en handelsrute med mye trafikk, og denne oppfatningen støttes av at man nylig har funnet to ankere av tre.

Dødehavets kystlinje er nå i ferd med å trekke seg tilbake, og disse ankrene ble funnet på tidligere havbunn like ved det stedet hvor den gamle havnen i En-Gedi en gang lå. Det ene er anslagsvis 2500 år gammelt og er dermed det eldste ankeret man noen gang har funnet i dødehavsområdet. Det andre er antagelig omkring 2000 år gammelt, og man mener at det ble laget med datidens beste romerske teknologi.

Ankere av tre går vanligvis i oppløsning når de ligger i vanlig sjøvann, mens ankere av metall ikke gjør det. Men fordi vannet i Dødehavet er så fattig på oksygen og har så høy saltholdighet, er disse treankrene og tauene som er festet til dem, blitt usedvanlig godt bevart.

[Bilde]

Anker av tre datert til mellom 600- og 400-tallet fvt.

[Rettigheter]

Foto © Israel Museum; gjengitt med tillatelse av Israel Antiquities Authority

[Bilde på side 26]

Steinbukkhann

[Bilde på side 26]

Fossefall fra varme kilder

[Bilde på side 26]

Man kan ligge på ryggen i vannet og lese avisen