Hvordan en fiskerlandsby ble til en metropol

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I JAPAN

IEYASU Tokugawa (til høyre), som skulle bli den første Tokugawa-shogunen *, kom til fiskerlandsbyen Edo i det østlige Japan en nydelig sommerdag i august 1590. Den gangen «hadde Edo en bebyggelse som bare bestod av noen få hundre elendige hus hvor bøndene og fiskerne bodde,» sies det i boken The Shogun’s City—A History of Tokyo. I nærheten av byen lå det en forfallen borg som var blitt bygd over 100 år tidligere.

Denne landsbyen, som hadde vært ukjent i flere hundre år, skulle ikke bare bli Tokyo, hovedstaden i Japan, men også utvikle seg til en travel megalopolis, en kjempeby. Ja, i hele hovedstadsregionen Tokyo bor det faktisk over tolv millioner mennesker. Byen skulle vise seg å bli et av verdens viktigste sentre når det gjelder teknologi, kommunikasjon, transport og handel, og den skulle bli hovedkvarteret for framstående finansinstitusjoner. Hvordan skjedde denne forbausende forvandlingen?

Fra fiskerlandsby til shogunens by

I løpet av de hundre årene etter Onin-krigen — en borgerkrig som brøt ut i 1467 — delte krigførende lensherrer Japan i en rekke len. Hideyoshi Toyotomi, en lensherre med beskjeden bakgrunn, fikk delvis samlet hele landet og ble keiserens regent i 1585. Ieyasu, som til å begynne med kjempet mot den etter hvert så mektige Hideyoshi, slo seg senere sammen med ham. Sammen beleiret og inntok de borgen Odawara, den mektige Hojo-ættens borg, og de erobret på den måten Kanto-regionen i det østlige Japan.

Hideyoshi gav Ieyasu et vidstrakt område som bestod av åtte Kanto-provinser, for det meste områder som tidligere hadde tilhørt Hojo-ætten. På den måten fikk han flyttet Ieyasu øst for hans opprinnelige maktområde. Dette var etter alt å dømme en planlagt strategi for å holde Ieyasu langt unna Kyoto, hvor keiseren — Japans gallionsfigur — hadde sin residens. Ieyasu gikk til tross for det med på ordningen, og han kom til Edo som beskrevet innledningsvis. Han gikk i gang med å gjøre denne ubetydelige fiskerlandsbyen til sentrum for sitt maktområde.

Etter Hideyoshis død ledet Ieyasu en koalisjon av styrker hovedsakelig fra det østlige Japan mot styrker fra den vestlige delen. Slaget ble avgjort på én dag i 1600, og Ieyasu hevdet at  han hadde vunnet. I 1603 ble han utnevnt til shogun og ble dermed nasjonens reelle hersker. Edo ble nå Japans nye administrative senter.

Ieyasu gav lensherrene befaling om at de skulle skaffe arbeidere og materialer til et kjempestort palass som skulle gjøres ferdig. På ett tidspunkt ble omkring 3000 skip tatt i bruk for å frakte de enorme granittblokkene som var blitt hogd ut av klippene på Izuhalvøya, rundt 100 kilometer mot sør. Etter at granittblokkene var blitt losset på havnen, ble de trukket til byggeplassen av et arbeidslag på 100 mann eller flere.

Dette palasset, det største i Japan, ble fullført 50 år senere under den tredje shogunen og utgjorde et imponerende symbol på det svært mektige Tokugawa-shogunatet. Samuraier, eller krigere, som var i tjeneste hos shogunen, slo seg ned rundt palasset. Shogunen krevde at lensherrene skulle ha embetsboliger i Edo i tillegg til borger i sine egne len.

Stadig flere grupper av kjøpmenn og håndverkere fra hele landet strømmet til byen for å dekke behovene til befolkningen, som hovedsakelig bestod av samuraier. I 1695 — omkring 100 år etter at Ieyasu kom til området — hadde byens befolkning vokst til en million! Edo var blitt verdens største by på den tiden.

Fra sverd til abakus

Shogunatet klarte å opprettholde freden på en så effektiv måte at samuraiene fikk mindre å gjøre. De var naturligvis fortsatt stolte av sin stilling, men sverdet (krigerklassens makt) avtok gradvis til fordel for den makt som lå i abakusen, kulerammen, som er så populær i Østen (kjøpmannsklassens makt). Det var fred i en periode som varte i over 250 år. Sivilbefolkningen generelt, særlig kjøpmennene, hadde stor materiell framgang og fikk større uavhengighet. En unik kultur utviklet seg.

Befolkningen forlystet seg med kabuki-forestillinger (historiske skuespill), bunraku-teater (dukketeater) og rakugo-forestillinger (komisk fortellerkunst). På varme sommerkvelder samlet folk seg på elvebredden langs den svale Sumidaelven, hvor Edo lå. De kom også dit for å se på fyrverkeri, noe som fortsatt er svært populært.

Edo var imidlertid ukjent for resten av verden. Bortsett fra den svært begrensede kontakten noen hadde med nederlendere, kinesere og koreanere, var det i  over 200 år forbudt å ha kontakt med utlendinger. En dag skulle imidlertid en uventet hendelse forandre både byen og landets karakter.

Fra Edo til Tokyo

Utenfor kysten av Edo dukket det plutselig opp noen merkelige skip med svart røyk som vellet ut. Lamslåtte fiskere trodde det var flytende vulkaner! De ville ryktene som spredte seg i Edo, førte til at mange flyktet fra byen.

Skipene, en flåte som bestod av fire skip under ledelse av kommandør Matthew C. Perry i den amerikanske marine, kastet anker i Edo havn den 8. juli 1853 (til venstre). Perry forlangte at shogunatet skulle åpne for at Japan kunne inngå handelsforbindelser med hans land. Som følge av Perrys besøk oppdaget japanerne at de lå langt etter resten av verden på det militære og det teknologiske område.

Dette gav støtet til en rekke hendelser som førte til at Tokugawa-regimet falt og keiserdømmet ble gjeninnført. I 1868 fikk Edo navnet Tokyo, som betyr «Østlige hovedstad», noe som angav dens beliggenhet sett fra Kyoto. Keiseren flyttet sin residens fra palasset i Kyoto til borgen Edo, som senere ble ombygd til det nye Keiserpalasset.

Under innflytelse av vestlig kultur satte den nye regjeringen i gang et prosjekt som gikk ut på å modernisere Japan. Det var mye som skulle tas igjen. Noen omtaler denne perioden som en mirakelperiode. I 1869 åpnet en telegraftjeneste mellom Tokyo og Yokohama. Ikke lenge etter la man den første jernbanelinjen som knyttet de to byene sammen. Midt blant alle trehusene vokste det plutselig fram mursteinsbygninger. Det ble bygd banker, hoteller, varemagasiner og restauranter. De første universitetene ble opprettet. Brolagte gater  erstattet grusveier. Hjuldampere trafikkerte Sumidaelven.

Til og med folk så annerledes ut. De fleste gikk i kimono, men stadig flere japanere prøvde vestlige klær. Menn anla bart og begynte å bruke flosshatt og spaserstokk, og noen av kvinnene kledde seg i elegante kjoler og lærte seg å danse vals.

Øl ble like populært som favorittdrikken sake, eller japansk risbrennevin, og baseball kunne konkurrere med sumobryting som nasjonens favorittsport. Som en kjempesvamp sugde Tokyo til seg tidens kulturelle og politiske ideer og gjorde dem til sine egne. Byen fortsatte å vokse — helt til katastrofen en dag inntraff.

Byen reiser seg fra asken

Den 1. september 1923, mens mange var i ferd med å lage seg lunsj, ble Kanto-området rammet av et voldsomt jordskjelv. Det ble etterfulgt av flere hundre mindre skjelv, deriblant en alvorlig rystelse 24 timer senere. Selv om skadene etter jordskjelvet i seg selv var ødeleggende, var de brannene skjelvet førte til, enda mer ødeleggende, for de var årsak til at store deler av Tokyo brant ned til grunnen. Til sammen omkom over 100 000 mennesker, hvorav 60 000 bare i Tokyo.

Tokyos innbyggere gikk i gang med den enorme oppgaven å skulle gjenoppbygge byen. Etter at byen til en viss grad hadde kommet seg på fote igjen, ble den rammet av enda flere katastrofale hendelser — luftangrep under den annen verdenskrig. De anslagsvis 700 000 bombene som falt natten mellom 9. og 10. mars 1945, fra midnatt til omkring klokken tre om morgenen, var spesielt ødeleggende. Bebyggelsen bestod for det meste av trehus, og bombene — napalmbomber og nyere brannbomber som inneholdt magnesium og geléaktig bensin — satte det overfylte sentrumsområdet i brann og drepte over 77 000 mennesker. Det ble historiens mest ødeleggende bombetokt med ikke-nukleære våpen.

Til tross for disse katastrofale hendelsene reiste etterkrigstidens Tokyo seg på en bemerkelsesverdig måte fra asken og ble bygd opp igjen. I 1964, mindre enn 20 år senere, hadde byen kommet seg så godt på fote igjen at den kunne være vertsby for sommer-OL. De siste 40 årene har vedvarende byggevirksomhet ført til at storbyjungelens fangarmer har strukket seg utover og oppover.

Innbyggernes gå-på innstilling

Den 400 år gamle byen som nå er kjent som Tokyo, er egentlig ikke gammel sammenlignet med andre verdensbyer. Selv om noen deler av byen har en atmosfære som minner om svunne tider, er det generelt sett svært få rester av bygninger og konstruksjoner som gjenspeiler fortiden. Men byen har ved nærmere øyesyn et mønster som har sin opprinnelse i det gamle Edo.

I sentrum av denne metropolen er det et enormt stort grøntområde. Keiserpalasset og de omkringliggende områdene befinner seg på nøyaktig samme sted som den opprinnelige borgen Edo lå. Herfra stråler hovedveiene som leder ut av byen, utover som trådene i et edderkoppnett og gjenspeiler det opprinnelige gatemønsteret i Edo. Selv de tilfeldig anlagte gatene som utgjør en labyrint gjennom byen, vekker forestillinger om det gamle Edo. De fleste gatene har faktisk ikke noe navn i det hele tatt! Istedenfor rektangulære kvartaler, som finnes i andre storbyer i verden, har Tokyo nummererte tomter i forskjellige former og størrelser.

Men det som mer enn noe annet henger igjen fra fortiden, er innbyggernes gå-på innstilling — det at de er åpen for det som er nytt, spesielt nye tanker og ideer, og deres ukuelige pågangsmot og evne til raskt å komme seg på fote igjen trass i jordskjelv, langvarig økonomisk tilbakegang og de problemer som følger med overbefolkning. Hvorfor ikke ta en tur og selv oppleve det pulserende livet i Tokyo — den en gang så ubetydelige fiskerlandsbyen som har utviklet seg til å bli en internasjonal metropol!

[Fotnote]

[Kart på side 11]

(Se den trykte publikasjonen)

JAPAN

TOKYO (Edo)

Yokohama

Kyoto

Osaka

[Bilde på sidene 12 og 13]

Tokyo i dag

[Rettigheter]

Ken Usami/photodisc/age fotostock

[Bilderettigheter på side 11]

© The Bridgeman Art Library

[Bilderettigheter på side 13]

The Mainichi Newspapers