Fra offiser i militæret til ’en Kristi soldat’

Fortalt av Mark Lewis

«God morgen, Deres Majestet.» «God ettermiddag, Deres eksellense.» «God kveld, statsminister.» Dette var noen av de hilsenene jeg brukte som pilot og skvadronsjef i VIP-skvadronen i det australske luftforsvaret. Jeg fløy statsoverhoder, regjeringsmedlemmer og høytstående embetsmenn i hele Australia og i mange andre deler av verden. Men nå holder jeg på med noe som er langt mer givende. Jeg vil gjerne fortelle hvordan det har gått til.

JEG ble født i Perth i Vest-Australia i 1951 og vokste opp i en militærfamilie. Da jeg var 15, meldte jeg meg inn i en seilflyklubb. Slik begynte min livslange fascinasjon for flyging.

Kort tid senere flyttet foreldrene mine fra hverandre, og familien ble oppløst. Sjefen for en av forsvarets jagerflyskvadroner og hans familie var så vennlig å la meg få bo hos dem mens jeg gjorde ferdig videregående skole. Hans eksempel og den oppmuntring han gav meg, fikk meg til å gå i gang med en offisersutdannelse ved det australske luftforsvarsakademiet.

Jeg får «vingen»

Omkring seks år senere hadde jeg tatt militært flysertifikat og fått «vingen», var blitt flyoffiser og hadde tatt en bachelorgrad i fysikk. Min første jobb i luftforsvaret gikk ut på å fly utstyr, forsyninger og passasjerer til forskjellige steder i Australia, det sørlige Stillehavet og Sørøst-Asia. Vi fløy ofte gjennom høye fjellpass og ned i dype daler, der vi landet på gressflystriper. Det var en farefull jobb. I de årene mistet skvadronen flere fly og noen dyktige folk. Men oppdragene våre var til hjelp for folk som bodde i avsidesliggende områder. Vi fraktet materialer som skulle brukes til bygging av broer, små bulldosere som skulle brukes ved veianlegg, samt nødhjelpsforsyninger og helsepersonell. I krisesituasjoner fraktet vi også syke og skadede.

I 1978 ble jeg flyinstruktør og kom tilbake til luftforsvarsakademiet som medlem av lærerstaben. Her fornyet jeg bekjentskapet med Diane, en ung enke som hadde en datter på tre år. Dianes mann og jeg hadde gått på akademiet sammen, men han var senere omkommet i en flyulykke. Da jeg spurte Diane om hun ville gifte seg med meg, bad hun om tid til å tenke over saken. Hun var ikke sikker på om hun ville gifte seg med en pilot igjen.

I mellomtiden sa jeg ja til et tolv måneders engasjement som adjutant for Australias generalguvernør. Livet i Government House — generalguvernørens embetsbolig, som ligger i  hovedstaden, Canberra — gav meg innblikk i politiske prosesser og innebar nær kontakt med sivile, militære og religiøse myndigheter. Etter endt tjenestetid der ble jeg flyinstruktør igjen. Diane og jeg giftet oss kort tid senere, i 1980.

I 1982 tok jeg imot et toårig utvekslingsoppdrag der jeg skulle være flysikkerhetsoffiser i det amerikanske luftforsvaret. Arbeidet, som gikk ut på å etterforske flyulykker og å vurdere flykonstruksjon og flyoperasjoner med tanke på forbedring av sikkerheten, førte meg rundt i hele USA og så langt som til Nord-Irland.

Tilbake til Australia

Etter at jeg kom tilbake til Australia, ble vår datter Kerry født, og dermed var vi en familie på fire. Jeg var så opptatt med arbeidet mitt at det gikk ut over familielivet, og Diane måtte være både mor og far for jentene. Tre år senere fikk jeg min første kommando — luftforsvarets VIP-skvadron, som er nevnt tidligere. Da Golfkrigen i 1991 brøt ut, støttet skvadronen min FN-operasjonen der, og senere støttet den andre FN-operasjoner i Pakistan, Afghanistan, Afrika og Israel.

I 1992 ble jeg medlem av offisersstaben hos forsvarssjefen. Som nær medarbeider av den øverste faglige sjef for det australske forsvaret fikk jeg nært innblikk i forholdet mellom militæret, det politiske system og FN. Det stod klart for meg at FN kom til kort på mange måter, men likevel så det ut til at denne organisasjonen var vårt eneste håp om en bedre verden. Så skjedde det noe hjemme som fikk meg til å revidere min oppfatning.

Diane får svar på spørsmålene sine

Diane, som var katolikk, hadde forgjeves lett etter svar på de spørsmålene hun hadde etter at hennes første mann døde. Det ble enda flere alvorlige ting å tenke på da den eldste datteren vår, Renee, begynte å interessere seg for det okkulte. En dag da Diane var på besøk hos en venninne, fikk hun se et nummer av Våkn opp! der det stod at bladets neste nummer ville inneholde en artikkel om satanisme. * Hun hadde aldri sett Våkn opp! før. Hele veien hjem tenkte hun: Hvordan kan jeg få tak i det nummeret?

Tre dager senere kom noen av Jehovas vitner på døren vår, og Diane fikk det bladet hun så gjerne ville ha. Senere sa hun ja til tilbudet om et bibelstudium og begynte så å gå på kristne møter. Jeg var glad for at hun studerte Bibelen, og ble også med henne på noen møter, men selv følte jeg ikke behov for å studere Bibelen. Jeg betraktet meg ikke som religiøs. Jeg trodde på Gud, men hadde sett for mye hykleri til å kunne ta religion alvorlig. Jeg kunne for eksempel ikke forstå hvorfor feltprester prekte kjærlighet og fred, men støttet krig.

Diane lot diskré noen numre av Vakttårnet og Våkn opp! ligge rundt omkring i huset, så jeg kunne lese dem. Jeg leste noen av dem og passet på å legge dem tilbake slik de hadde ligget. Jeg ville ikke at hun skulle tro at jeg var interessert. Etter hvert som jeg fikk mer kjennskap til Bibelen, var det to skriftsteder som gjorde meg bekymret. Det ene var Åpenbaringen 19: 17, 18, der det står om fugler som skulle spise kjøtt av «militære befalingsmenn». Det andre var Åpenbaringen 17: 3, som nevner «et skarlagenrødt villdyr». Jeg fikk vite at Jehovas vitner betraktet villdyret som et symbol på FN — en oppfatning som utfordret mitt syn på denne verdensorganisasjonen. * Men jeg skjøv alle spørsmål fra meg.

Da Diane i 1993 inviterte meg til å være til stede da hun skulle bli døpt, kom dette temmelig brått på meg. Jeg spurte henne: «Hvis du måtte velge, ville du da velge Jehova eller meg?» Hun svarte: «Jehova. Men det trenger ikke å være et enten — eller. Jeg vil ha dere  begge i livet mitt.» Jeg skjønte at jeg trengte å lære mer om denne andre personen i livet hennes. En kristen eldste i menigheten tilbød seg å studere Bibelen med meg, og jeg tok imot tilbudet.

Jeg ble svært interessert i Bibelens profetier, særlig de som har å gjøre med militærhistorie og politisk historie. Under utdannelsen i luftforsvaret hadde jeg blant annet studert de gamle grekeres militære bedrifter. Jeg lærte nå at mange av disse historiske hendelsene var blitt nedskrevet i Daniel, kapittel 8, flere hundre år før de inntraff. Denne og andre profetier overbeviste meg gradvis om at Bibelen er inspirert av Gud.

Jeg så også på FN med friske øyne. Jeg visste at militære styrker ikke kunne løse menneskehetens problemer, at virkelig fred ikke kunne oppnås på grunnlag av trusler om krig, og at FN ikke kunne oppheve de politiske, religiøse og etniske skillelinjer som mange steder fører til krig. Jeg begynte å forstå at det bare er Gud som kan løse menneskehetens problemer. Og det så faktisk ut til at han allerede var i ferd med å gjøre det innenfor Jehovas vitners verdensomfattende brorskap. (Salme 133: 1; Jesaja 2: 2—4) Jeg spurte meg selv: Men kan jeg gi opp min militære karriere for å tjene Gud?

Jeg tar standpunkt for Bibelens sannhet

I 1994, da jeg var på Jehovas vitners områdestevne i Sydney, skjedde det noe som fikk meg til å treffe en avgjørelse. En av postene på programmet var et bibelsk skuespill som dreide seg om det valg fortidens israelitter måtte treffe — de måtte velge å tjene enten Jehova eller Ba’al, en kanaaneisk gud. Jehovas profet Elia kom med denne utfordringen til israelittene: «Hvor lenge skal dere halte mellom to ulike meninger? Hvis Jehova er den sanne Gud, så følg ham; men hvis det er Ba’al, så følg ham.» (1. Kongebok 18: 21) Disse ordene gjorde dypt inntrykk på meg. I likhet med israelittene satt jeg på gjerdet. Jeg måtte treffe et valg: Skulle jeg tjene Jehova eller fortsette min militære karriere?

Da vi kjørte hjem den kvelden, sa jeg til Diane at jeg ville slutte i luftforsvaret for å bli et av Jehovas vitner. Hun ble overrasket over at jeg så plutselig hadde bestemt meg for dette, men hun gav meg sin fulle støtte. Da jeg noen dager senere fortsatt ikke hadde ombestemt meg, leverte jeg min avskjedssøknad.

På det tidspunktet var jeg øverste leder for kadettkorpset ved det australske militærakademiet i Canberra. Jeg førte tilsyn med den militære og akademiske opplæringen av omkring 1300 kadetter fra hæren, marinen og luftforsvaret og med de ansatte. Den siste dagen i studieåret fortalte jeg en forsamling som bestod av 400 avgangselever og ansatte, at jeg nå ville slutte i militæret for å bli en kristen forkynner, og at jeg ville gå fra hus til hus og gi folk gratis bibelundervisning. Denne kunngjøringen førte til noen interessante bibelske samtaler.

Jeg blir heltidsforkynner

Jeg begynte i forkynnelsesarbeidet dagen etter at jeg hadde sluttet i militæret. Tre måneder senere, i april 1995, ble jeg døpt. Og ved første mulige anledning begynte jeg som alminnelig pioner, det vil si heltidsforkynner.

Fra å være offiser i militæret ble jeg ’en Kristi soldat’, og det innebar at jeg måtte foreta en rekke personlige justeringer. (2. Timoteus 2: 3) Et av mine første oppdrag var å gå med en av mikrofonene på menighetens møter. I stedet for å gi ordrer måtte jeg lære å be om at ting ble gjort. Omtanke og kjærlighet ble viktigere enn effektivitet, men jeg synes fortsatt det er en utfordring å finne likevekten hva dette angår. Og fordi inntekten min ble lavere enn før, måtte familien vår legge om til en enklere livsstil.

Jeg likte forkynnelsesarbeidet veldig godt, og det gjør jeg fortsatt. En gang jeg var ute og forkynte sammen med en av døtrene våre, Kerry, som da var ni år, bad jeg henne om å legge  merke til beboernes reaksjoner. Vi oppdaget snart at mange ikke var interessert, men at noen var hyggelige og til og med interesserte. Det var oppmuntrende for oss begge. Den andre datteren vår studerte Bibelen en tid, men har på det nåværende tidspunkt valgt ikke å tjene Jehova.

Diane og jeg oppmuntret Kerry til å sette seg som mål å begynne som heltidsforkynner. Nylig hadde jeg den store glede å gå på pionertjenesteskolen sammen med henne. Det var første gangen hun gikk på den skolen, og andre gangen jeg gjorde det. Så hyggelig det er å se henne og andre unge gjøre åndelige framskritt og satse på den kristne tjeneste! — Salme 110: 3.

Et rikt og givende liv

Når jeg ser tilbake på hvordan det var å gjøre tjeneste i militæret, og sammenligner det med hvordan det er å være ’en Kristi soldat’, ser jeg både likheter og store forskjeller. Begge rollene krever lojalitet, lydighet, prinsippfasthet, selvdisiplin og selvoppofrelse. Men mens mange i militæret kan være villig til å dø for sitt land og sine venner, blir det krevd av sanne kristne at de skal elske selv sine fiender. (Matteus 5: 43—48) Og mens militære helter kan bli dekorert for en enkelt modig handling, oppnår sanne kristne Guds godkjennelse ved å holde ut i trofast tjeneste — noe som kan innebære at de må vise mot og tapperhet når de møter motstand, latterliggjøring og andre prøvelser år etter år. (Hebreerne 10: 36—39) Mine kristne brødre og søstre er de fineste menneskene jeg vet om.

De hilsenene jeg bruker nå, er annerledes enn dem jeg nevnte i begynnelsen av historien min. Nå sier jeg: «God formiddag, søster», eller: «God kveld, bror.» Det er en stor glede å ta del i den kristne tjeneste sammen med mennesker som virkelig elsker Gud. Den største ære er imidlertid å få tjene Den Høyeste, Jehova selv. Jeg kan ikke forestille meg en mer givende måte jeg kunne bruke livet mitt på.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 14]

Mens mange i militæret kan være villig til å dø for sitt land og sine venner, blir det krevd av sanne kristne at de skal elske selv sine fiender

[Bilde på sidene 12 og 13]

Jeg flyr et av luftforsvarets VIP-fly over parlamentsbygningen i Canberra

[Bilde på side 15]

Bibelsk skuespill på områdestevnet i Sydney i 1994

[Bilde på side 15]

Sammen med Kerry på pionertjenesteskolen

[Bilde på side 15]

Sammen med Diane og Kerry i dag