«STYRKE er en pryd for de unge,» sier Ordspråkene 20: 29. (NO 1978/85) Hvis du er syk eller funksjonshemmet, føler du kanskje at det skriftstedet ikke kan anvendes på deg. Men det kan det! Faktum er at mange unge som er funksjonshemmet eller har en kronisk sykdom, har overvunnet de mest overveldende utfordringer. Våkn opp! har intervjuet fire unge som har klart dette.

Hiroki, som bor i Japan, har hatt cerebral parese fra fødselen av. «Nakkemusklene klarer ikke å holde hodet mitt i normal posisjon, og hendene mine gjør akkurat det motsatte av det jeg vil ha dem til å gjøre,» sier han. «Jeg er helt avhengig av andres hjelp.»

Natalie og broren hennes, James, som bor i Sør-Afrika, er begge født med en sjelden form for veksthemning. Natalie har dessuten skoliose, en ryggradsskjevhet. «Jeg har vært igjennom fire ryggradsoperasjoner,» sier hun, «og på grunn av skjevheten i ryggraden har jeg svake lunger.»

Timothy, som bor i Storbritannia, fikk diagnosen kronisk utmattelsessyndrom (ME) som 17-åring. Han sier: «Jeg var en sunn og frisk og aktiv ungdom, men på mindre enn to måneder ble jeg så svak at jeg ikke kunne stå på beina.»

Danielle, som bor i Australia, fikk vite at hun hadde diabetes da hun var 19. «Siden diabetes ikke synes, er det noen som ikke forstår hvor alvorlig denne sykdommen er,» sier hun. «Men jeg kan faktisk dø av diabetes.»

Hvis du lider av en eller annen sykdom eller funksjonshemning, vil du uten tvil bli oppmuntret av det Hiroki, Natalie, Timothy og Danielle sier nedenfor. Hvis du har god helse, kan det de forteller, kanskje hjelpe deg til å bli mer forståelsesfull overfor dem som kjemper med en funksjonshemning eller en sykdom.

 Våkn opp!: Hva synes du er den største utfordringen i din situasjon?

Natalie: For meg er den største utfordringen det å takle hvordan folk reagerer når de ser meg. Jeg føler meg aldri helt vel. Jeg synes det er som om alle ser på meg hele tiden.

Danielle: Når en har diabetes, består den største utfordringen i å vite hva en skal spise, hvor mye en skal spise, og hva slags mat en må begrense inntaket av. En ubalanse i kostholdet kan føre til lavt blodsukker, noe som kan gjøre at jeg faller i koma.

Hiroki: Jeg har en spesiell rullestol som er tilpasset min fysikk, og jeg sitter omkring 15 timer om dagen i én og samme stilling. Dessuten sover jeg dårlig. Jeg våkner av den minste lyd.

Timothy: Til å begynne med bestod den største utfordringen i bare det å godta at jeg var syk. Jeg var flau over min situasjon.

Våkn opp!: Hvilke andre vanskeligheter møter du?

Danielle: Det at jeg har diabetes, gjør at jeg blir veldig trett. Jeg trenger mer søvn enn andre på min alder. Diabetes er en kronisk sykdom, og den kan ikke helbredes.

Natalie: Det er klart at det med høyden berører hele min tilværelse. Det å gjøre helt vanlige ting — som det å ta ned noe fra en hylle i en butikk — er en utfordring. Å gå og handle alene krever store anstrengelser.

Timothy: Jeg har måttet takle stadige smerter og perioder med depresjon. Før jeg ble syk, var jeg veldig aktiv. Jeg hadde jobb og kjørte bil. Jeg likte å drive med sport, for eksempel fotball og squash. Nå sitter jeg i rullestol.

Hiroki: Jeg har talevansker. Det gjør at jeg nøler med å starte en samtale. Noen ganger gjør ufrivillige håndbevegelser at jeg uforvarende kommer til å slå til andre. Når det skjer, kan jeg ikke engang si «unnskyld» på grunn av mitt taleproblem.

Våkn opp!: Hva har hjulpet deg til å takle din situasjon?

Danielle: Jeg forsøker å fokusere på det som er positivt i livet mitt. Jeg har en enestående familie, og jeg har kjærlige venner i menigheten, og framfor alt har jeg Jehova Gud, som er min støtte. Jeg forsøker også å holde meg oppdatert når det gjelder behandling av diabetes. Jeg tar ansvar for min egen helse, og jeg gjør mitt beste for å ta vare på meg selv.

Natalie: Bønn er noe som gir meg styrke. Jeg forsøker også å ta ett problem om gangen. Det at jeg er travelt opptatt, hjelper meg til å la være å dvele ved negative tanker. Og jeg har to enestående foreldre som jeg kan betro meg til.

Timothy: Jeg gjør noe åndelig hver dag, selv om det bare blir en kort stund. Jeg begynner for eksempel alltid dagen med å lese og tenke igjennom dagsteksten. Personlig bibelstudium og bønn er veldig viktig for meg, særlig når jeg er nedfor.

Hiroki: Jeg forsøker å la være å bekymre meg for ting jeg ikke kan gjøre noe med. Det er bare bortkastet tid. Men jeg gjør alt jeg kan for å bygge meg selv opp åndelig sett, og jeg bruker ikke min situasjon som en unnskyldning for ikke å studere Bibelen. Når jeg ikke kan sove, betrakter jeg det som en anledning til å be. — Se Romerne 12: 12.

Våkn opp!: Hvordan har andre oppmuntret deg?

Hiroki: De eldste roser meg alltid for det lille jeg kan gjøre. Og brødrene og søstrene i  menigheten lar meg få være med på deres gjenbesøk og bibelstudier. — Se Romerne 12: 10.

Danielle: Det som er aller mest hjertevarmende, er nok når brødrene og søstrene gir meg oppriktig ros. Det får meg til å føle at jeg blir satt pris på, og det oppmuntrer meg til å fortsette.

Timothy: Det er en eldre søster som alltid gjør seg spesielle anstrengelser for å snakke med meg på møtene. De eldste og konene deres har også gitt meg oppmuntring og praktiske råd. En eldste som er 84 år gammel, har hjulpet meg til å sette meg mål jeg kan nå. En menighetstjener spurte om jeg ville være med ham i tjenesten, og han sørget for at vi arbeidet på et sted hvor det var lett å bruke rullestolen min. — Se Salme 55: 22.

Natalie: Så snart jeg kommer inn i Rikets sal, hilser de åndelige brødrene og søstrene mine på meg med et varmt smil. De eldre har alltid et eller annet oppmuntrende å si, til tross for at de har sine egne problemer å stri med. — Se 2. Korinter 4: 16, 17.

Våkn opp!: Hva er det som hjelper deg til å bevare en positiv holdning?

Hiroki: Som et av Jehovas vitner kommer jeg sammen med en organisasjon av mennesker som har et fantastisk håp. Det at jeg er klar over hva jeg er en del av, hjelper meg til å være positiv. — Se 2. Krønikebok 15: 7.

Danielle: Jeg tenker på hvor heldig jeg er som forstår Guds hensikt. Det finnes mennesker som har god helse, men som likevel ikke er så tilfreds med livet sitt som jeg er med mitt. — Se Ordspråkene 15: 15.

Natalie: Jeg synes det er viktig å være sammen med mennesker som er positive. Det er også oppmuntrende å lese opplevelser om andre som tjener Jehova trass i prøvelser. Og når jeg drar til Rikets sal, vet jeg at jeg alltid vil bli styrket og minnet om det privilegium det er å være et av Jehovas vitner. — Se Hebreerne 10: 24, 25.

Timothy: Det står i 1. Korinter 10: 13 at Jehova ikke vil la oss gjennomgå mer enn vi kan tåle. Jeg tenker at hvis min Skaper er sikker på at jeg kan klare denne prøvelsen, hvordan kan da jeg driste meg til å mene noe annet?