Forkynnelse av det gode budskap på fjerne steder

Fortalt av Helen Jones

Jeg gikk over en folksom markedsplass i Bangalore i India tidlig i 1970-årene da en vannbøffel plutselig løftet meg opp med hornene og kastet meg i bakken. Den skulle til å knuse meg da en indisk kvinne kom meg til unnsetning. Hva gjorde jeg så i India?

JEG ble født i 1931 og vokste opp i den vakre byen Vancouver i Canada. Foreldrene mine var hederlige mennesker, men de gikk ikke i kirken. Jeg var derimot sterkt opptatt av åndelige spørsmål og gikk på søndagsskole og på sommerkurs med bibelundervisning da jeg var barn.

I 1950, da jeg var 19 år, giftet jeg meg med Frank Schiller, som hadde fire barn fra et tidligere ekteskap. To år senere fikk vi en sønn. Vi ville gjerne ha en religiøs tilknytning, men Frank hadde vært skilt, og ingen av de kirkesamfunnene vi henvendte oss til, ville ta imot oss. Frank ble så opprørt at han ikke ville snakke mer om religion.

Jeg blir kjent med Bibelens sannheter

I 1954 kom broren min og fortalte meg begeistret hva en arbeidskamerat, et av Jehovas vitner, hadde vist ham i Bibelen. Selv om jeg hadde mange spørsmål og visste hvor Jehovas vitner holdt møtene sine, unnlot jeg å gå dit fordi jeg var klar over hva Frank mente om religion. Etter en tid kom to Jehovas vitner og banket på døren vår. Jeg ville gjerne vite hva deres religionssamfunn lærte om skilsmisse, og de henviste til Bibelen og pekte på hva som er det bibelske grunnlaget for skilsmisse. (Matteus 19: 3—9) De forsikret meg om at jeg kunne få svar på mine bibelske spørsmål gjennom et regelmessig bibelstudium.

Frank var rasende og ville ikke ha noe å gjøre med Jehovas vitner. I 1955 var jeg til stede ved høytiden til minne om Kristi død, og da jeg kom hjem, begynte jeg med begeistring å fortelle hva jeg hadde lært ut fra Bibelen. «Det er ikke mulig!» ropte han. «Hvis du kan vise meg dette i Bibelen, skal jeg til og med komme på et av de dumme møtene dine!»

Jeg rakte ham Bibelen, og han tok imot den med tydelig ærbødighet. Vi slo opp de skriftstedene jeg hadde notert meg, og jeg sa svært lite, men lot Bibelen tale for seg selv. Frank kom ikke med innvendinger, men så ut til å være tankefull resten av kvelden.

Etter en tid minnet jeg ham om at han hadde lovt å være med på et møte. Han svarte motstrebende: «Ja vel da, jeg skal gå denne ene gangen og se hva som foregår.» Det bibelske foredraget handlet om at kvinner skal underordne seg under sine menn. (Efeserne 5: 22, 23, 33) Det Frank hørte, gjorde sterkt inntrykk på ham. Ikke lenge etter var han til stede ved et Vakttårn-studium, hvor artikkelen «Vær tilfreds med å arbeide» ble drøftet. Frank, som var en arbeidsom mann, satte stor pris på de opplysningene som kom fram der. Etter det gikk han aldri glipp av et eneste møte. Frank ble snart ivrig i tjenesten, og jeg ledet bibelstudier med  folk som gjorde framskritt og ble døpt. Både Frank og jeg, og likeså min mor og min bror, ble døpt som symbol på vår innvielse til Gud samme år.

Et ønske om å gjøre mer

Ved vårt områdestevne i Seattle i staten Washington i USA i 1957 ble det holdt en tale om å tjene på steder med større behov for Rikets forkynnere. «Å, Jehova, jeg vil også gjerne reise ut,» bad jeg. «Hjelp oss til å reise til et sted hvor det er bruk for oss.» Men Frank bekymret seg for sitt ansvar for å forsørge familien. — 1. Timoteus 5: 8.

Året etter var vi og familien vår på det stevnet i New York som ble holdt på de to stadionene Yankee Stadium og Polo Grounds. Der var det over 253 000 til stede under det offentlige foredraget! Frank ble grepet av det han så og hørte. Da vi kom hjem, valgte vi oss Kenya som vårt nye hjemland siden mange snakker engelsk der og det også ville være mulig å finne gode skoler til barna våre der.

I 1959 solgte vi huset vårt og lesset opp bilen med våre eiendeler, og så kjørte vi til Montreal i Canada. Derfra reiste vi med skip til London, og fra London reiste vi med et annet skip gjennom Middelhavet og Rødehavet og ut i Indiahavet. Omsider kom vi til Mombasa i Kenya, på Afrikas østkyst. Dagen etter tok vi toget til Nairobi, landets hovedstad.

Velsignelser i Afrika

På den tiden var Jehovas vitners forkynnelsesarbeid i Kenya forbudt, og vi opptrådte derfor med forsiktighet når vi forkynte. Flere andre ektepar fra andre land holdt også til i Kenya, og vi utlendinger fikk lov til å bli. Vi måtte passe på at det ikke var over ti til stede på møtene våre. Dette betydde at alle i familien, også barna, deltok fullt ut i møtene.

Kort tid etter at vi kom til Kenya, fant vi oss et sted å bo, og Frank fikk seg arbeid. Den første kvinnen jeg traff i tjenesten fra hus til hus, tok imot tilbudet om et bibelstudium og ble etter hvert pioner, som Jehovas vitners heltidsforkynnere blir kalt. Jeg studerte også med en tenåringsjente som vi kalte Goody, og som var sikh. Hun fortsatte å være standhaftig selv om hun ble utsatt for press fra sin familie og sikhsamfunnet. Etter at Goody Lull var blitt kastet ut hjemmefra, flyttet hun til en familie som var Jehovas vitner. Hun viet livet sitt til å tjene Jehova, ble pioner og gjennomgikk senere misjonærskolen Gilead.

Vi opplevde også noen prøvelser. Vår eldste sønn fikk giktfeber, og Frank ble kraftig brannskadet mens han reparerte en bil, noe som førte til at han mistet jobben. Etter en stund fikk han ny jobb 100 mil unna, i Dar-es-Salaam, hovedstaden i Tanganyika (nå Tanzania). Vi pakket så sakene våre i bilen og la ut på den lange reisen dit. Dar-es-Salaam hadde en liten menighet, som ønsket oss velkommen.

Forkynnelsesarbeidet var den gangen forbudt i Tanzania, men forbudet ble ikke strengt håndhevet. Milton Henschel, en representant fra Jehovas vitners hovedkontor i USA, besøkte oss i 1963. Under en av hans taler i Karimjee Hall, det fineste forsamlingslokalet i landet, kom en eldre mann i fattigslige klær og satte seg ved siden av meg. Jeg hilste på ham og lot ham se sammen med meg i Bibelen min og i sangboken min. Da programmet var slutt, inviterte jeg ham til å komme igjen. Etter at han hadde gått, kom de lokale vitnene farende bort til meg.

«Vet du hvem det var?» spurte de. «Det var ordføreren i Dar-es-Salaam!» Han hadde tidligere truet med å få satt en stopper for stevnet vårt. Han antok sannsynligvis at jeg ville behandle ham dårlig fordi han så fattig ut, og det ville gi ham et påskudd til å stoppe stevnet. Men den vennlighet og personlige interesse som ble vist ham, gjorde så sterkt inntrykk på ham at han lot resten av stevnet fortsette uten inngripen. Det var 274 til stede, og 16 ble døpt.

Mens vi var i Tanzania, oppnådde landet sin uavhengighet. Etter dette ble lokalbefolkningen foretrukket i arbeidslivet framfor utlendinger. De fleste utlendinger måtte forlate landet, men Frank ble til slutt belønnet for sitt iherdige strev for å finne arbeid da han fikk  nyss om at det var behov for en dyktig mekaniker som kunne sørge for å holde noen diesellokomotiver i gang. Slik ble det mulig for oss å bli i landet i fire år til. Da Franks kontrakt utløp, reiste vi tilbake til Canada og ble der til den siste av barna våre var blitt voksen og giftet seg. Vi følte oss fremdeles unge og var ivrige etter å utrette mer.

Så til India

Etter anbefaling fra Jehovas vitners avdelingskontor i Bombay (nå Mumbai) reiste vi i 1970 til Bangalore, en by som hadde omkring 1,6 millioner innbyggere på den tiden. Det var der jeg med nød og neppe unnslapp angrepet fra vannbøffelen. I Bangalore var det den gangen en engelsk menighet på 40 og en isolert gruppe som snakket tamil. Frank studerte med flere menn som vokste i kunnskap om Bibelen og senere ble kristne eldste. Jeg studerte også med familier som ble tjenere for Jehova.

En kvinne som het Gloria, bodde i en fattig bydel. Den første gangen jeg kom til henne, inviterte hun meg inn. Det fantes ikke møbler der, så vi satt på gulvet. Jeg gav henne et eksemplar av Vakttårnet hvor det stod et sitat fra Åpenbaringen 4: 11. Dette klipte hun ut, og hun limte det opp på veggen slik at hun kunne se det hver dag. Det inneholdt blant annet ordene «Du er verdig, Jehova», og hun syntes dette var så vakkert sagt. Hun ble døpt et år senere.

Frank ble innbudt til å arbeide et år ved avdelingskontoret i Bombay og til å føre tilsyn med oppførelsen av Jehovas vitners første stevnehall i India. Stevnehallen ble bygd ved at de ganske enkelt føyde en ny etasje til avdelingskontorets eksisterende bygning. På den tiden var det bare litt over 3000 Jehovas vitner i hele India, og under ti av dem arbeidet ved avdelingskontoret. I 1975, da det var omtrent slutt på våre oppsparte midler, måtte vi med tungt hjerte forlate de vennene vi var blitt så glad i.

Til Afrika igjen

Det gikk ti år, og Frank kunne trekke seg tilbake fra arbeidslivet med alderspensjon. Da sa vi oss villig til å være med på et internasjonalt program for bygging av avdelingskontorer. Det kom et brev, og vi ble bedt om å dra til Igieduma i Nigeria, hvor det var byggevirksomhet i gang. Mens vi var i Igieduma, studerte Frank Bibelen med en mann i en landsby i nærheten. Denne mannen gjorde framskritt og begynte senere å arbeide ved Jehovas vitners avdelingskontor i Nigeria.

Senere drog vi til Zaïre for å være med på å bygge avdelingskontoret der. Like etterpå ble forkynnelsesarbeidet forbudt, og passene våre ble beslaglagt. Frank fikk et hjerteinfarkt under arbeidet, men fikk hvilt og kom seg igjen mens forbudet varte. Senere måtte alle byggearbeiderne forlate landet, og vi ble sendt til Liberia. Ved avdelingskontoret, som ligger i Monrovia, ble Frank bedt om å reparere generatoren. Da våre visa utløp i 1986, måtte vi igjen reise tilbake til Canada.

Til slutt til Ecuador

Like etterpå fikk vi høre at vår gode venn Andy Kidd hadde flyttet til Ecuador og gledet seg over å være med i forkynnelsesarbeidet der. Andy var den eneste eldste i sin lokale menighet, og han måtte ofte selv ta seg av alle postene på møtene. Etter invitasjon fra ham besøkte vi avdelingskontoret i Ecuador i 1988, og vi følte oss velkommen.

Vi fant oss en trivelig bolig — men vi måtte lære spansk, og Frank var 71 år. I løpet av de to neste årene oppnådde vi, selv med våre begrensede spanskkunnskaper, å hjelpe tolv personer til å komme så langt at de ble døpt. Frank ble bedt om å arbeide med et byggeprosjekt ved avdelingskontoret i Ecuador. Han studerte også Bibelen med mannen til en av dem som var blant de første som ble Jehovas vitner i Guayaquil. Denne mannen, som hadde vært en motstander i 46 år, ble vår venn og vår åndelige bror.

Et stort tap

Vi slo oss ned i den lille byen Ancón ved Stillehavet, hvor vi hjalp til med byggingen av en ny Rikets sal. Men så skjedde det noe trist.  Etter at Frank hadde holdt den avsluttende talen på tjenestemøtet den 4. november 1998, fikk han et nytt hjerteinfarkt, og han døde samme natt. Våre åndelige brødre og søstre var til stor støtte for meg. Dagen etter ble Frank begravet på gravlunden tvers over veien for Rikets sal. Det er umulig å få sagt hvor vondt det gjør å miste en kjær ektefelle i døden.

Enda en gang måtte jeg reise tilbake til Canada, denne gangen alene, for å ta meg av familien og juridiske anliggender. Jeg sørget dypt, men Jehova glemte meg ikke. Avdelingskontoret i Ecuador sendte meg et brev hvor det stod at jeg var velkommen tilbake. Jeg reiste derfor tilbake og fikk meg en liten leilighet i nærheten av avdelingskontoret. Det at jeg var travelt opptatt på avdelingskontoret og ute i forkynnelsesarbeidet, hjalp meg til å holde ut smerten ved å ha mistet Frank, men jeg følte meg likevel temmelig alene.

Videre i arbeidet

Etter hvert ble jeg kjent med Junior Jones. Han hadde kommet til Ecuador fra USA i 1997 for å være pioner. Vi hadde de samme mål for øye og så likt på svært mye. Vi giftet oss i oktober 2000. Junior hadde erfaring fra byggearbeid, og vi ble derfor invitert til å være med på å fullføre stevnehallen i Cuenca, en by høyt oppe i Andesfjellene. Geoffrey Jackson fra Jehovas vitners styrende råd kom så den 30. april 2006 fra New York og holdt innvielsestalen. Det var 6554 til stede.

Hvem kunne ha forestilt seg at Rikets arbeid kunne ha så stor framgang slike fjerne steder som Afrika, India og Sør-Amerika? Junior og jeg har ingen planer om å gi oss. De over 50 årene jeg har vært opptatt i Jehovas tjeneste, har gått så fort at det nesten virker som om det var i går jeg begynte. Jeg vet også at når den nye verden kommer, vil det virke som om den tiden vi nå lever i, har gått like fort. — Åpenbaringen 21: 3—5; 22: 20.

[Kart/bilde på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

Steder vi tjente

CANADA → ENGLAND → KENYA → TANZANIA

CANADA → INDIA

CANADA → NIGERIA → KONGO (ZAÏRE) → LIBERIA

CANADA → ECUADOR

[Andre steder]

USA

[Bilde]

Med Frank i India, på vei til et stevne

[Bilde på side 15]

Jeg og min nåværende mann, Junior Jones