Hva som skal til for å synge opera

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ITALIA

TENOREN står i en avslappet stilling, med hodet hevet, brystkassen skjøvet fram og munnen lukket. Etter at orkestret har spilt en kort introduksjon, begynner han å synge en populær arie. Tonene strømmer tilsynelatende uanstrengt fram, mens stemmen later til å komme fra et sted utenfor sangerens kropp. Ved slutten av arien bryter det ut tordnende applaus.

Opera er en teaterforestilling som blir framført av syngende skuespillere og akkompagnert av orkestermusikk. Liker du opera? Har du noen gang hatt anledning til å overvære en forestilling i et operahus? Vet du hva som skal til for å synge opera?

 Stemmen — et musikkinstrument

Stemmen er en enestående gave fra Gud, og den er med rette blitt omtalt som et musikkinstrument. Selv om det er få som har en slik stemme som en operasanger, er det mange som ser på det å synge som en like naturlig del av livet som det å spise eller sove. Enten du er flink til å synge eller ikke, har du sikkert lyst til å lære mer om hvordan dette «instrumentet» fungerer.

Strupehodet, som befinner seg midt i halsen, er det organet som frambringer lyd. Det består av et skall av brusk som omgir et hulrom der det sitter to små muskelfolder — stemmebåndene. Hvordan blir det frambrakt lyd? Ved vanlig pusting er stemmebåndene slappe og danner en trekantformet åpning i luftrøret, kjent som stemmespalten. Når man synger, presses det mer luft gjennom strupehodet, stemmespalten innsnevres, og stemmebåndene vibrerer, slik at de frambringer lyd. Jo mer man strammer stemmebåndene, desto raskere vibrerer de, og desto lysere blir toneleiet. Hvis man på den annen side minsker lufttrykket og slapper av i stemmebåndene, blir stemmespalten større, slik at stemmebåndene vibrerer langsommere og toneleiet blir dypere.

Teknikk og fysikk

Som ung mann hadde Enrico Caruso en ypperlig stemme, men den manglet kraft. Gjennom trening fikk han større stemmestyrke. En vakker stemme er en medfødt gave, men for en operasanger er teknikk også viktig. Sangeren må lære hvordan han skal puste for å få nok luft. Så må han lære hvordan han skal kontrollere luftforsyningen. Det sies at den berømte 1700-tallssangeren Carlo Broschi, kjent som Farinelli, kunne synge 150 toner på ett åndedrag.

Operasangere må også lære å forsterke stemmen ved å bruke kroppen som resonanskasse. Noen eksperter sier at det er knoklene i brystet som utfører denne funksjonen når man synger dype toner, mens det er kjevebenet og hulrommene i ansiktsknoklene som sørger for resonansen når man synger høye toner.

Mange tror at sangteknikk er noe som bare har med halsen å gjøre. Men det er med rette blitt sagt at hele kroppen synger. Sangeren er nødt til å finne den helt riktige balansen i forbindelse med at han koordinerer muskelspenningen i alle deler av kroppen. Å synge opera krever altså en betydelig grad av fysisk utfoldelse, og det er kanskje derfor enkelte operasangere er kraftig bygd. Maria Callas var en av de mest berømte av alle operasangere på 1900-tallet, men mange tror at hennes raske vekttap som følge av en drastisk slankekur bidrog til at stemmen hennes tapte seg.

Operakunstens utvikling

I tidens løp har operasangernes stil og teknikk gjennomgått forandringer. La oss ta bare to eksempler. Til å begynne med ble operaene oppført i kapeller eller andre små lokaler, der man kunne synge mykt, følsomt og uanstrengt. Da det senere ble vanlig å oppføre operaer i store operahus, måtte sangerne øke stemmestyrken ved å bruke kroppen som resonanskasse. Noe som også bidrog til denne utviklingen, var at de forholdsvis beskjedne orkestrene som Mozart brukte, ble erstattet av de mye større orkestrene som for eksempel Verdi og Wagner brukte. På 1600-,1700- og en del av 1800-tallet var operamusikken helt og holdent underordnet virtuositeten, den tekniske dyktigheten, til sangeren. Den stilen som kjennetegnet den andre halvdelen av 1800-tallet og den første delen av 1900-tallet, var helt annerledes. I denne perioden ble stemmen bare ett av flere viktige elementer, selv om den fremdeles var en sentral del av operaene.

Operakunstens muligheter har gitt inspirasjon til omfattende musikalsk produksjon. Slike komponister som Paisiello, Cimarosa, Gluck, Mozart, Donizetti, Rossini, Bellini, Wagner, Verdi, Puccini, Bizet, Meyerbeer og Mascagni, for å nevne noen av de mest berømte, har skrevet uforglemmelige verker som framkaller dype følelser.

 Ekstreme trender i musikkens navn

Det har også vært mørke kapitler i operakunstens historie. Tenk på kastratsangerne, som i over hundre år dominerte italiensk opera. * Unge gutter ble kastrert før puberteten for at de skulle beholde sine lyse stemmer med spesielt stort omfang. Forfatteren Guido Tartoni sier at «det var den katolske kirke, . . . som forbød kvinner . . . å synge i kapellene», som var skyld i at denne skikken oppstod.

Kjente operasangere er blitt stjerner, og de er nærmest blitt dyrket av enkelte av sine beundrere. Begravelsen til Luciano Pavarotti var et eksempel på slik dyrkelse. Maria Callas ble kalt La Divina (Den guddommelige), og Joan Sutherland er blitt kalt La Stupenda (Den fabelaktige). Når operakunsten har oppnådd så stor popularitet, skyldes det uansett dens evne til å begeistre tilhørerne.

En dag får du kanskje høre en sopran synge en berømt arie. Stopp i så fall opp og tenk over den øvingen og disiplinen som ligger bak den vakre stemmen. Det kan få deg til å oppfatte operakunsten på samme måte som den skribenten som uttrykte seg slik: «Å synge vil si å føye ord til musikk og utstyre poesi . . . med en melodis vinger.»

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 12]

NOEN STEMMETYPER

Koloratursopran: En kvinnestemme som lett kan synge hurtige, høye toner. Sangeren spiller ofte en livlig og vittig person.

Lyrisk sopran: En mer klangfull kvinnestemme. Sangeren spiller en følsom eller romantisk person.

Dramatisk sopran: En enda kraftigere kvinnestemme. Sangeren får vanligvis en dramatisk rolle.

Mezzosopran: En kvinnestemme som er rikere og dypere enn en dramatisk sopran. Sangeren spiller ofte en eldre kvinne eller sopranens motstander.

Alt: Den dypeste kvinnestemmen. Sangeren spiller samme type personer som mezzosopranen.

Tenor: En mannsstemme med omtrent samme kjennetegn som sopranen — lett, lyrisk, dramatisk. Sangeren spiller ofte en elsker eller en helt.

Baryton: En stemme som ligger mellom tenoren og bassen. Sangeren spiller ofte en bror, en far eller en rival.

Bass: Den dypeste mannsstemmen, som blir delt inn i tre kategorier: brilliant, cantante og profundo. Den første egner seg for livlige, humoristiske roller, den andre for sentimentale roller og den tredje for roller der man skal uttrykke sterke følelser.

[Bilde på side 10]

Operascene

[Bilde på side 10]

Operahus

[Bilderettigheter på side 10]

Operascene: Philip Groshong for The Cincinnati Opera; operahus: Courtesy of Tourism Office of Budapest