Å oppdra tenåringer — betydningen av forståelse og innsikt

Sett at du var på besøk i et fremmed land og du ikke kunne språket. Det ville være vanskelig å kommunisere, men ikke helt umulig. Ved hjelp av en parlør kunne du kanskje lære deg de viktigste uttrykkene. Eller kanskje noen kunne være tolk for deg, slik at du kunne forstå lokalbefolkningen, og vice versa.

DE SOM har tenåringer i huset, føler kanskje noen ganger at de er i en lignende situasjon. De unges oppførsel kan på mange måter sammenlignes med et fremmed språk — vanskelig, men ikke umulig, å forstå. Nøkkelen ligger i at foreldrene prøver å tolke det som skjer i denne noen ganger spennende, men ofte også forvirrende fasen i de unges liv.

Hvorfor de oppfører seg slik de gjør

En ungdoms ønske om uavhengighet er ikke alltid et tegn på opprør. Husk at Bibelen sier at det kommer en tid da «en mann [skal] forlate sin far og sin mor».  (1. Mosebok 2: 24) Som en forberedelse til det å påta seg større ansvar som voksne trenger de i hvert fall noe erfaring i det å treffe avgjørelser.

La oss se litt på hva som kunne ligge til grunn for den oppførselen som noen foreldre kommenterte i den forrige artikkelen.

Lia, som bor i Storbritannia, kom med dette hjertesukket når det gjaldt sønnen hennes: «Det [virket] som om han plutselig var blitt mer egenrådig og mer tilbøyelig til å sette seg opp mot vår myndighet.»

I likhet med små barn spør tenåringer ofte: «Hvorfor?» Men nå er et kort, enkelt svar kanskje ikke nok til å sette en stopper for videre diskusjon. Hva er det som har skjedd? Apostelen Paulus skrev: «Da jeg var barn, pleide jeg å . . . resonnere som et barn.» (1. Korinter 13: 11) Etter hvert som de unge utvikler sin evne til å resonnere, trenger de mer omfattende forklaringer for å få «sine oppfatningsevner oppøvd». — Hebreerne 5: 14.

John, som bor i Ghana, sa: «Døtrene våre ble mer usikre, særlig når det gjaldt utseendet.»

Enten vekstspurten i puberteten kommer tidlig, sent eller til normal tid, får den mange ungdommer til å bli overdrevent opptatt av sitt utseende. Jenter hilser kanskje sine kvinnelige former med begeistring eller uro — eller en blanding av begge deler. Så oppdager de kviser — og sminke — og det er lett å forstå hvorfor det virker som om tenåringer bruker mer tid foran speilet enn foran skolebøkene.

Daniel, som bor på Filippinene, fortalte: «Barna våre hadde en tendens til å være hemmelighetsfulle og ville ha mer privatliv. Ofte ville de heller være sammen med vennene sine enn med oss.»

Hemmelighetskremmeri kan være farlig. (Efeserne 5: 12) Privatliv er imidlertid noe annet. Også Jesus hadde av og til behov for å finne «et øde sted for å være for seg selv». (Matteus 14: 13) Etter hvert som barna vokser til, har de også behov for å kunne være for seg selv — og for at de voksne respekterer det. Et visst mål av privatliv hjelper dem til å tenke igjennom tingene — og det er noe de vil få god bruk for å kunne gjøre når de blir voksne.

Å lære seg å etablere vennskap hører også med til det å bli voksen. Det er riktignok slik at «dårlig omgang ødelegger gode vaner». (1. Korinter 15: 33) Samtidig er det sant som Bibelen sier: «En sann venn viser alltid kjærlighet og er en bror som er født med tanke på tider med trengsel.» (Ordspråkene 17: 17) Å kunne bygge opp og bevare et godt og sunt vennskap med andre er en ferdighet som vil komme til god nytte senere i livet.

Når en av de situasjonene som er nevnt ovenfor, oppstår, bør foreldrene vise forståelse og innsikt, så de ikke feiltolker den måten tenåringene oppfører seg på. Foreldrene trenger naturligvis også visdom, evnen til å reagere på en måte som vil gi best mulig resultat. Hvordan kan de gå fram?

[Uthevet tekst på side 5]

Etter hvert som de unge utvikler sin evne til å resonnere, trenger de mer omfattende forklaringer når foreldrene fastsetter regler for familien