Mer enn bare leketøy

EGYPTERNE laget dem av flate trestykker, japanerne av brettet papir, tyskerne av porselen og eskimoene av selskinn. Voksne samler på dem. Barn elsker dem. Hva er det vi snakker om? Dukker.

The World Book Encyclopedia sier: «De fleste dukkelignende figurer fra tidligere tider var magiske eller religiøse gjenstander, ikke leker.» De gamle egypterne malte mønstrete klær på små trestykker formet som padleårer, og de dekorerte dem med leirkuler som var tredd på snorer, og som forestilte hår. De la disse «padleåre-dukkene» i gravkamrene til de døde, for de trodde at dukkene skulle fungere som tjenere i livet etter døden. Hevngjerrige mennesker i Vestindia stakk nåler inn i voodoo-dukker i håp om å skade sine fiender.

I mange kulturer ble dukker forbundet med fruktbarhetsritualer. I det gamle Hellas pleide jenter å legge dukker på et alter for Artemis, fruktbarhetsgudinnen, kort tid før de skulle gifte seg. I dag har kvinner i Ashanti-stammen i Ghana en dukke hengende i skjørtelinningen i håp om at det vil gi dem vakre barn. Noen jenter i Syria henger dukker i vinduene sine for å vise at de er gifteferdige.

Den 3. mars hvert år er det en feiring i Japan som kalles Hina Matsuri, eller dukkefestivalen. Denne begivenheten er også kjent som jentenes festival. Oppslagsverket Japan—An Illustrated Encyclopedia sier: «Dukkefestivalen skriver seg fra flere forskjellige skikker. En av dem er et kinesisk renselsesritual som ble utført langs en elv i den tredje månemåneden. I Heian-perioden (794—1185) kalte hoffolket til seg spåmennene på den tredje dagen i den tredje måneden for at de skulle drive ut deres urenheter og lage papirfigurer av dem . . . , som ble kastet i elven eller i havet.»

 Lekedukker

De dukkene som spesielt ble laget for barn i Edo-perioden i Japan (1603—1867), lignet mennesker, og de var iført forskjellige klær. Noen dukketyper kunne bevege seg ved hjelp av vaiere, fjærer, trinser og tannhjul i tre. Én dukkemodell kunne til og med gå bort til en gjest med en kopp te og gå tilbake igjen med den tomme koppen!

Barndommen slik vi kjenner den, eksisterte egentlig ikke i Vesten før på 1700-tallet, forteller et oppslagsverk. «Barn ble betraktet som små voksne, og det ble forventet at de oppførte seg som det.» Dukker var ment like mye for voksne som for barn. Men på 1800-tallet ble folk mer klar over at det å leke var viktig for barnas utvikling. Dukkeproduksjonen begynte dermed å blomstre i Europa.

Så tidlig som i 1824 oppfant noen tyske dukkemakere et apparat som gjorde at dukkene deres kunne si «mamma» og «pappa». Senere i det århundret laget de dukker som kunne gå. Den amerikanske oppfinneren Thomas Edison laget til og med en mini-platespiller som fikk det til å høres ut som om noen av dukkene kunne snakke. På samme tid laget franskmennene en dukke de kalte Bébé Gourmand. Den kunne spise. Franskmennene var også kjent for sine moteriktige dukker, som hadde forseggjorte klær. Til disse dukkene kunne man også få kjøpt ekstrautstyr, som kammer, pelsverk, vifter og møbler.

På 1900-tallet økte dukkeproduksjonen dramatisk. I 1940-årene begynte dukkemakerne å bruke plast, og det gjorde at de kunne lage billigere, men likevel forseggjorte dukker. En av disse, Barbie-dukken, har dominert dukkeindustrien siden den kom på markedet i 1959. Det er blitt solgt over en milliard Barbie-dukker, og bare i 1997 tjente produsenten 1,8 milliarder dollar (omkring 10 milliarder kroner).

Lærere og rollemodeller

Puebloindianerne, i det sørvestlige USA, brukte kachina-dukker laget av kaktusrøtter eller furu for å lære barna sine om stammegudene deres. Under en spesiell seremoni var det en i stammen som kledde seg ut som og oppførte seg som en av gudene. Etterpå gav foreldrene barna sine en dukke som lignet den guden, slik at de ble fortrolig med den når de lekte med dukken.

Dukker «hjelper barn til å uttrykke sårede følelser, sinne og andre følelser,» sier leksikonet The World Book Encyclopedia. «Når barna leker med dukker, øver de på roller som de håper å fylle når de blir voksne.» En dukke som ble utstilt under «Barnas dag-festivalen», som feires i Japan i mai hvert år, forestilte en ung mann kledd i full rustning, akkurat som en tradisjonell kriger. Den dukken blir brukt som en rollemodell for å oppmuntre unge gutter til å bli sterke, respektable samfunnsborgere når de blir voksne — i tråd med den lokale kulturen.

På grunn av det følelsesmessige båndet som knyttes mellom barna og dukkene deres, ser kloke foreldre alvorlig på den innvirkningen dukker kan ha på barnas utvikling. Noen sier for eksempel at enkelte dukkers utseende og enorme garderobe kan ha en skadelig virkning på jenter. En kritiker mener at slike dukker kan ødelegge «små jenter fordi de blir  oppmuntret til å være mer opptatt av sitt utseende enn av sin personlighet».

Alle som har sett et barn leke med en dukke, enten den er laget av stoff, papir, tre, plast eller noe annet, er klar over at den er mer enn bare et leketøy. Den er en venn, en lekekamerat og til og med en som barnet kan betro seg til og dele barndommen med.

[Ramme på side 27]

Fornyet interesse for gamle dukker

Det å samle på dukker er blitt ganske populært. Denne hobbyen skjøt fart på 1970-tallet, noe som førte til at det ble et internasjonalt marked for dukker. Samlere kjøper alt fra billige plastdukker som ikke koster mer enn noen få kroner, til sjeldne dukker som Kämmer & Reinhardt-dukker. De sistnevnte ble laget i Tyskland tidlig på 1900-tallet, og en av dem ble solgt på en auksjon for nærmere 1,5 millioner kroner! En av de største samlingene finnes i Strong National Museum of Play i Rochester i staten New York i USA. Den består av omkring 12 000 dukker.

[Ramme/bilde på side 28]

Dukker — hva foreldre bør tenke over

Hvordan kan foreldre beskytte barna sine mot den skadelige påvirkningen noen dukker kan ha? The Washington Post sier: «Underholdnings- og leketøysindustrien gjør vanligvis akkurat det som tobakksindustrien gjorde før i tiden — de frasier seg ethvert ansvar, og det er lite trolig at de på eget initiativ vil forandre seg.» Det er derfor tydelig at foreldrene må ta ansvar.

Bibelen sier at foreldre daglig må gi barna god opplæring. (5. Mosebok 6: 6—9; Ordspråkene 22: 6) Hvordan kan de gjøre det når det gjelder dukker og den skadelige påvirkningen noen av dem kan utsette barna for? En mor sier at hun leste for datteren sin det som står om klesdrakt i 1. Timoteus 2: 9, og så resonnerte hun med henne omkring det temaet. Samtalen forløp omtrent slik:

Moren: Hva ligner disse dukkene på — barn eller voksne damer?

Datteren: Damer.

Moren: Hvorfor synes du det?

Datteren: Fordi de har damekropp, og de har sånne klær og sko som damer har.

Moren: Det er helt riktig. Og nå som vi har lest om klær i Bibelen, tror du da at de klærne disse dukkene har på seg, er slike klær de kristne bør gå med?

Datteren: Nei.

Moren: Hvorfor ikke?

Datteren: Fordi skjørtene er veldig korte, . . . og blusene er altfor åpne foran, . . . og så er klærne veldig trange.

Sant nok krever det mye arbeid å lære barna gudgitte prinsipper, slik at de kan trekke slike slutninger. Men det er verdt det! Mange foreldre har hatt stor nytte av hjelpemidlet Hør på den store Lærer. Det er en bok som Jehovas vitner har utgitt for å hjelpe foreldre til å innprente barna gudgitte prinsipper.

Du kan få et eksemplar av denne 256-siders illustrerte boken ved å skrive til Jehovas vitner, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk. Skriv at du gjerne ønsker å motta boken Hør på den store Lærer.

[Bilde på side 26]

Japansk dukke som kan servere te

[Bilde på side 26]

Fransk Bru-dukke

[Bilderettigheter på side 26]

Øverst: © SHOBEI Tamaya IX; i midten: Gjengitt med tillatelse av Strong National Museum of Play, Rochester, New York; nederst: © Christie’s Images Ltd