Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

De små skattene fra Niihau

De små skattene fra Niihau

De små skattene fra Niihau

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT PÅ HAWAII

HVER vinter slår stormbølger inn mot kysten av Hawaiis ’forbudte øy’, Niihau. På enkelte strender blir enorme mengder små, tomme sneglehus skylt inn over land med bølgene. Niihau, som bare er 180 kvadratkilometer stor, er den minste av de sju Hawaii-øyene som er bebodd. Det passer derfor godt at denne vulkanske øya huser noen av verdens minste skatter — Niihaus eksklusive skjell.

Til forskjell fra den nærmeste naboøya, Kauai, som ligger 27 kilometer mot nordøst, har Niihau for det meste et lavtliggende og tørt terreng. Men hvorfor blir den kalt «den forbudte øya»? Det er fordi den er i privat eie og stengt for besøkende som ikke er invitert. Det finnes ikke noe kraftverk på øya, heller ikke butikker eller postkontor, og de selvforsynte øyboerne har ikke innlagt vann. For å bevare den gamle kulturen snakker de rundt 230 innfødte hawaiisk. Når de ikke gjeter sauer og kveg, er de fleste av dem engasjert i forbindelse med øyas «gullgruve» — de bittesmå skjellene. *

I de varme vintermånedene går eller sykler familier på støvete veier som fører ned til de uberørte strendene og de steinete buktene. Der bruker de mange timer hver dag på å samle skjell. Når skjellene er samlet inn, blir de lagt utover i skyggen for å tørke. Senere blir de sortert etter størrelse og kvalitet og trædd på en snor for å bli til vakre hawaiiske halskjeder. På de mer frodige øyene lager de blomsterkranser, men på Niihau bruker de skjell som «blomster».

«Smykker» fra havet

Skjell er i lang tid blitt brukt som smykker på Hawaii. Sent på 1700-tallet fant oppdagelsesreisende — blant andre kaptein James Cook — skjellornamenter her og skrev om dem i sine loggbøker. De tok også med seg noen skjell hjem, og noen av skjellene kom kanskje fra Niihau. Etter hvert begynte framstående kvinner på Hawaii, deriblant dansere og til og med kongelige, å gå med disse flotte halskjedene. På 1900-tallet ble disse spesielle smykkene også kjent utenfor Hawaii, takket være suvenirbutikker, turister og soldater som var innom disse øyene under den annen verdenskrig. Slike halskjeder som dem som en gang prydet de adelige på Hawaii, blir nå brukt av folk i mange land.

De skjellene som vanligvis blir brukt for å lage niihauhalskjeder, kalles momi, laiki og kahelelani på hawaiisk. De forskjellige fargene og mønstrene på skjellene er en hyggelig utfordring for den som lager smykkene — vanligvis en kvinne. Med pinlig nøyaktighet trer hun sneglehusene på en snor og lager et kunstverk. Rundt 20 forskjellige typer ovalformede momiskjell blir brukt, alt fra de skinnende hvite til de mørkebrune. De små skjellene, som ikke er mer enn en centimeter lange, har en perlemoraktig glans og får derfor halskjedet til å ligne en krans av nydelige hvite jasminblomster når de er trædd i en ettertraktet utførelse som kalles Lei Pikake.

På Hawaii bærer ofte bruder mange kjeder av skinnende, rislignende laikiskjell. Disse glansfulle skjellene finnes i forskjellige farger, fra helt hvitt og elfenbenshvitt til gulaktig beige. Noen har også brune striper. Kahelelaniskjellene, som muligens er oppkalt etter en historisk hawaiisk høvding, er bare fem millimeter lange. Disse utsøkte, turbanformede skjellene er de som det er vanskeligst å træ på en snor. Halskjeder av slike skjell er derfor de mest kostbare. Skjellene finnes også i forskjellige farger, fra dyp burgunder til sterk rosa. Den sistnevnte fargen er den som er mest sjelden, og skjell i denne fargen er verd tre ganger så mye som skjell i andre farger.

Hvordan halskjedene blir laget

Når hun som skal lage halskjedet, har bestemt seg for hvordan det skal se ut, fjerner hun all sanden fra skjellene og lager hull i dem med en tynn syl. Selv om hun er både forsiktig og dyktig, blir ett av tre skjell ødelagt. Hun må derfor ha mange ekstra skjell for hånden for å gjøre ferdig et halskjede, noe som kan ta flere år! Hun trær skjellene på en nylonsnor der den ene enden er blitt gjort hard med hurtigtørkende lim eller bivoks. Vanligvis blir et lite knappeformet skjell festet til hver ende av halskjedet, og snorendene blir samlet i ett eller to kauriskjell.

Det finnes nesten like mange måter å lage halskjeder på som det finnes forskjellige skjell. De ulike stilene innbefatter blant annet det klassiske éntråds-kjedet med hvite momiskjell — et kjede som kan være fra 150 til 190 centimeter langt; flettede lenker, som består av hundrevis av bittesmå kahelelaniskjell, og kranser som er flettet sammen i et komplisert symmetrisk mønster, noen av både skjell og frø. Det å lage et slikt halskjede er et nitid arbeid som er slitsomt for øynene. Men de kreative og tålmodige kunstnerne på Niihau lager med jevne mellomrom innviklede halskjeder som er usedvanlig vakre. Hvert halskjede er unikt, og man forstår godt hvorfor de kan måle seg med verdifulle edelstener og arvesmykker i pris. Noen av dem koster mange tusen kroner.

Niihau er nok forholdsvis ubevokst, tynt befolket og gjemt bort i et avsidesliggende hjørne av Hawaii. Men takket være de kreative og kunstneriske menneskene her på «den forbudte øya» kan folk som bor langt unna dens solfylte strender, glede seg over de vakre skattene herfra.

[Fotnote]

^ avsn. 4 Det finnes også slike skjell på andre Hawaii-øyer og andre steder i Stillehavet, men mengden og kvaliteten varierer fra sted til sted.

[Bilde på sidene 24 og 25]

Tørkede skjell blir sortert etter størrelse og kvalitet og trædd på en snor for å bli et vakkert halskjede

[Rettigheter]

© Robert Holmes

[Bilde på side 25]

Smykker av momiskjell

[Bilderettigheter på side 24]

© drr.net