Storbritannias kanaler — fascinerende den dag i dag

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

Allerede i begynnelsen av 1800-tallet hadde England, Skottland og Wales et 6000 kilometer langt kanalnettverk. Hvorfor ble disse kanalene bygd, og hvem er det som bruker dem nå i det 21. århundre?

DEN industrielle revolusjon i England på 1700-tallet skapte behov for et system som gjorde det mulig å transportere råstoffer og ferdigvarer raskt og rimelig. Før den tiden hadde man brukt hester, som enten bar lasten på ryggen eller trakk den i vogner på veier som om vinteren ble så gjørmete og fulle av dype hjulspor at det ble omtrent umulig å ta seg fram på dem. På den annen side kunne én hest alene raskt og greit gå langs bredden av en kanal og trekke en båt som hadde en last på opptil 30 tonn.

I 1761 fikk hertugen av Bridgewater bygd en kanal for å frakte kull fra gruvene sine til kunder i Manchester, halvannen mil unna. Dette gav hertugen stor fortjeneste og halverte dessuten prisen på kull i Manchester. I 1790 stod et mer ambisiøst prosjekt ferdig, nemlig Grand Cross-kanalsystemet, som forbandt fire viktige elver med hverandre og knyttet Englands viktigste industriområde til havnebyene. Den britiske kanalepoken hadde begynt.

Bygging og bruk

Dyktige ingeniører, deriblant James Brindley, en selvlært mann som aldri laget tegninger eller gjorde beregninger på papiret, utviklet sinnrike byggemetoder for å lede vann mange kilometer gjennom varierende terreng. Resultatet — akvedukter, tunneler, sluser og broer bygd av arbeidslag som ble kalt navigatører, eller navvies — blir fortsatt regnet som mesterverker.

Det ble bygd åpne trebåter, cirka 20 meter lange og 2 meter brede, til å frakte kull, kalk, kalkstein, porselensleire, jernmalm, murstein  og mel. Disse smale båtene, som gikk under betegnelsen narrow boats, ble trukket av hester fra trekkveier langs kanalbreddene. Såkalte fly boats ytet ekspresservice når det skulle fraktes lett bedervelige varer eller annet gods som måtte raskt fram. Mannskapet på dem arbeidet dag og natt.

På noen kanaler hadde man strømlinjeformede båter som fraktet opptil 120 passasjerer og hadde en gjennomsnittsfart av 15 kilometer i timen. Hestene som trakk båtene, ble avløst hver fjerde time. Disse båtene og ekspressbåtene hadde forkjørsrett framfor andre båter, og på Bridgewater-kanalen var de utstyrt med et stort knivblad på baugen som kuttet over slepetauet til andre båter som kom i veien for dem! Takket være kanalene kunne vanlige mennesker nå reise langt på en rimelig og komfortabel måte.

Livet om bord i en kanalbåt

Båtfolket fristet en vanskelig tilværelse. De hadde et tungt og ofte farefullt arbeid. Ettersom de aldri oppholdt seg lenge på ett sted, hadde de liten mulighet til å skaffe seg skolegang, og de ble mer og mer isolert fra folk omkring dem.

Dette samfunnet utviklet en særegen folkekunst. De dekorerte båtene sine med landskapsscener, blomstermotiver og geometriske mønstre, alt sammen i skarpe farger. Dekorasjonene dekket hele utsiden av båten og fortsatte inn i kahytten, som lå akterut. Her i kahytten, som målte bare tre ganger to meter, bodde båtføreren sammen med kone og barn. Men båtfolket kompenserte plassmangelen med en genial innredning med sammenleggbare senger og sittebenker med oppbevaringsplass under setet. Det lå heklede duker på hyllene, og fint porselen og pyntegjenstander i blank messing rundt komfyren reflekterte lyset. Alt dette skapte en koselig og varm atmosfære. Båtførerens arbeidsomme kone hadde mange plikter. Til tross for det og til tross for at lasten ofte var skitten, klarte hun å holde familien og båten skinnende rene. Til og med det dekorerte tauverket rundt rorpinnen ble skrubbet til det var blendende hvitt.

 Forfall — og bruk i dag

I 1825, da kanalnettverket var så godt som ferdig anlagt, åpnet George Stephenson jernbanen mellom Stockton og Darlington, en av de første offentlige jernbanene som gjorde bruk av damplokomotiv. De neste 20 årene overtok jernbanen mer og mer som transportmiddel, og kanalene ble mindre brukt og ble etter hvert i dårlig stand. Noen av dem ble til og med kjøpt opp av jernbaneselskaper for å hindre konkurranse. Etter den første verdenskrig fortsatte forfallet som følge av at det ble bygd nye og bedre veier. Ikke engang de mest optimistiske kunne tenke seg annet enn at kanalenes tid var forbi.

Men deres bange anelser slo feil, takket være iherdig innsats fra enkeltpersoner og grupper de siste 50 årene. Selv om det fortsatt er noen kanalbåter som frakter varer, er mange av dem blitt gjort om til husbåter eller feriebåter. Det er nå mulig å utforske over 300 mil med kanaler, en ferd som tar en gjennom noen av Storbritannias vakreste og mest uberørte landskaper. Kanalbåtentusiastene har også gjenopplivet gamle tradisjoner, og regelmessige kanalfestivaler gjør disse tradisjonene kjent for et bredere publikum. Ja, som følge av at disse fargerike fritidsfartøyene er så populære, er det flere slike båter på kanalene nå enn det var i den kommersielle trafikkens glansdager, og kanaler blir restaurert i samme tempo som de ble bygd i for 200 år siden.

Likevel er det bare en liten prosentdel av dem som har glede av kanalene, som ferdes i båt. Hvordan kan det ha seg? Det kommer av at restaureringen av kanalene også har ført til at det er blitt et nettverk av turveier langs de gamle trekkveiene. Dette utgjør et rekreasjonsområde som gir gående, syklister og fiskere adgang til det som tidligere var lite kjente landsbyer og landdistrikter. Det er blitt bygd reservoarer for å sørge for en jevn vannstand i kanalene. Ved dem og ved kanalene for øvrig et det et rikt fugle- og dyreliv, og man finner et mangfold av planter og vekster her.

Byggingen av Storbritannias kanaler innledet en tid med dramatiske forandringer — men resultatet ble til slutt annerledes enn forventet. De samme kanalene gir nå folk anledning til å søke bort fra den moderne verdens kav og stress, som disse vannveiene i sin tid var med på å skape.

[Ramme/bilde på side 14]

GJENNOM KANALTUNNELENE

Svært få tunneler har en trekkvei langs siden av kanalen. Før båtene ble motorisert, hadde man ingen annen mulighet til å få en smal båt igjennom enn å benytte en farlig metode som ble kalt legging. Et par planker ble festet til hver side av baugen. To menn lå på ryggen på plankene, som de holdt seg fast i med hendene, og skjøv fra med bena mot veggen. Et enkelt stearinlys var den eneste lyskilden, så i mørket var det fort gjort å miste fotfestet og falle i vannet. Det hendte at noen ble drept som følge av at de kom i klemme mellom skroget og tunnelveggen. Kanalnettverket i Storbritannia hadde en gang i tiden 68 kilometer med tunneler, og menn som hadde fått spesiell opplæring i å få båtene igjennom, var fast ansatt ved de lengste av dem. Den lengste tunnelen, som nå er gjenåpnet ved Standedge i Yorkshire, er fem kilometer lang.

[Rettigheter]

Med tillatelse av British Waterways

 [Ramme/bilder på side 15]

SLUSER OG EN GENIAL BÅTHEIS

Vann renner som kjent ikke oppover, så hva skjer når en kanal kommer til en stigning i landskapet? Kanalen kan legges rundt hindringen, noe som gjør at turen blir lengre, eller man kan legge kanalen i en tunnel. En tredje mulighet er å anlegge sluser. En sluse er et kammer med en port i hver ende som forbinder to vannområder som har forskjellig nivå. Når båten har kommet inn i en sluse, blir begge portene stengt. Slusen blir så fylt med mer vann, slik at båten blir hevet opp til neste nivå, eller den blir tappet for vann, slik at båten synker — avhengig av hva det er behov for.

Hva om en sluse har forfalt og det ikke er mulig å sette den i stand? Det var den utfordringen man stod overfor i Skottland, hvor et stort prosjekt har forbundet to kanaler mellom Glasgow og Edinburgh som ikke har vært i bruk på lang tid. Det lot seg ikke gjøre å gjenoppbygge de elleve slusene ved Falkirk som en gang forbandt Union-kanalen med verdens eldste kanal mellom to hav, Forth and Clyde-kanalen. Problemet er blitt løst på en genial måte med Falkirk-hjulet, en roterende båtheis som er 35 meter i diameter, og som representerer noe helt nytt. Hjulet kan ta åtte båter om gangen fra ett nivå til et annet i to heiser, slik at fire båter løftes opp og fire senkes. Det hele tar bare 15 minutter.

Hjulet, som London-avisen The Times beskriver som «et forbløffende stykke ingeniørkunst», ligger ved et stort, sirkelformet basseng, hvor det er fortøyningsplass til over 20 båter.

[Rettigheter]

Øverst til høyre: Med tillatelse av British Waterways

[Ramme/bilde på sidene 16 og 17]

 HVORFOR VI LIKER OSS SÅ GODT PÅ KANALENE

I de senere år har min kone og jeg, som nå er pensjonister, satt stor pris på å kunne ha rolige og fredfylte ferier på kanalene. Hva det er som gjør dem rolige og fredfylte? Først og fremst det at vi er borte fra trafikken og folk som føler at de alltid må fort fram. En kanalbåt tilbakelegger ikke mer enn fem kilometer i timen. Hvorfor går det så langsomt? Det er for at man ikke skal skade kanalbreddene med kjølvannet. Det hender derfor ofte at vi blir passert av folk som går tur med hunden på de gamle trekkveiene.

En annen fordel med det langsomme tempoet er at vi får god tid til å nyte naturen og hilse på forbipasserende. Og landskapet omkring oss kan være storslått. Som oftest leier vi båt i South Wales, på Monmouthshire and Brecon-kanalen. Den strekker seg omkring fem mil fra den walisiske grensen opp til fjellområdet Brecon Beacons, som har topper på opptil 886 meter. Av og til opplever vi litt ekstra spenning når vi kommer til en sluse og båten må heves eller senkes til et annet nivå. — Se rammen på side 15.

Båtene er fullt utstyrt og ualminnelig komfortable. Noen har til og med to soverom, hvert med egen dusj og eget toalett. De har også sentralvarme med tanke på kjølige kvelder. Som oftest lager vi vår egen mat, men hvis vi får lyst på en forandring, kan vi gjøre et stopp og innta et velsmakende måltid på et av spisestedene ved kanalen.

Alt er så fredelig, særlig om morgenen, når trær og åser speiler seg i vannet. Fordi det er så stille, er det ingen sak å kjenne de forskjellige fuglene på sangen. Hegrer beveger seg foran oss i langsomt og bedagelig tempo. — Innsendt.

[Rettigheter]

Med tillatelse av British Waterways

Øverst til høyre: Med tillatelse av Chris & Stelle on Belle (www.railwaybraking.com/belle)

[Bilderettigheter på side 13]

Med tillatelse av British Waterways