«Å komme gjennom nåløyet»

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AUSTRALIA

SJØMENN gledet seg da britiske oppdagelsesreisende i 1798 fant Bass-stredet. Denne passasjen, som skiller øystaten Tasmania fra det australske fastlandet, gjorde sjøreisen fra Storbritannia til Sydney 1100 kilometer kortere.

Men Bass-stredet har vist seg å være en av verdens røffeste sjøstrekninger. Vestlige stormer, sterke strømmer og en gjennomsnittsdybde på bare cirka 60 meter fører til høye bølger, og disse forholdene gjør det vanskelig å navigere. Noe annet som utgjør en fare, er King Islands taggete rev, som ligger midt i stredets vestlige innløp.

Nå for tiden er det ikke noe problem å manøvrere et fartøy gjennom Bass-stredet. Men slik var det ikke i den tiden da man brukte seilskuter og bare hadde enkle navigasjonshjelpemidler. Å seile inn i stredets vestlige innløp var en nervepirrende opplevelse, som treffende nok er blitt beskrevet som å prøve «å komme gjennom nåløyet».

Å seile langs storsirkelen

I begynnelsen av 1800-tallet brukte skipene opptil fem måneder på den 19 000 kilometer lange reisen fra Storbritannia til det østlige Australia, og reisen var langt ifra behagelig! De flere hundre passasjerene — de fleste var emigranter og straffanger — var som regel stuet sammen under dekk, og forholdene var elendige. Det var svært vanlig med sjøsyke, underernæring og sykdom — og også utøy. Mange døde i løpet av reisen. * Håpet om et bedre liv gav likevel mange av passasjerene styrke og utholdenhet.

I 1852 bedret situasjonen seg da kaptein James (Bully) Forbes fant en kortere rute. Istedenfor å følge den 39. breddegrad, som så ut til å være den korteste ruten over det sørlige Indiahavet til Australia, fulgte Forbes ruten langs storsirkelen fra Storbritannia til det sørøstlige Australia, slik at han seilte lenger sør, mot Antarktis. * Til tross for isfjell og svære bølger kunne Forbes’ skip, «Marco Polo», med 701 emigranter om bord, legge til kai i Melbourne i delstaten Victoria etter bare 68 dager, noe som betydde nesten halvert reisetid. Rekorden kom veldig beleilig, for gullrushet i Victoria var i full gang. Nyheten om den raske reisen fikk tusener av potensielle gruvearbeidere til å slåss om billettene til Australia.

Etter at skipene hadde forlatt Storbritannia,  fikk de ikke landkjenning igjen før ved Cape Otway, cirka 16 000 kilometer unna. Navigatørene brukte en sekstant og et sett tabeller for å beregne breddegraden, og de brukte et skipskronometer, satt til Greenwich-tid, for å konstatere lengdegraden. Den lokale tiden fant man ut på grunnlag av solens posisjon. Hver time forskjell mellom lokal tid og Greenwich-tid tilsvarte 15 lengdegrader. De to avlesningene — breddegrad og lengdegrad — satte en god navigatør i stand til å bestemme sin posisjon med temmelig stor nøyaktighet.

Men ting kunne gå galt. Skyer kunne skygge for solen i flere dager på rad. Og tidlige kronometre var ikke alltid nøyaktige. Hvis kronometeret fortnet eller saktnet ett sekund hver dag i tre måneder, kunne det føre til at et skip ble brakt 50 kilometer ut av kurs. I regn, tåke eller mørke kunne skip som hadde kommet ut av kurs, bomme på innløpet til Bass-stredet og støte mot revet ved King Island eller klippene ved Victoria-kysten. Mang en reisende følte det utvilsomt på samme måte som en kaptein som da han endelig så Cape Otway, utbrøt: «Gudskjelov! Vi har ikke gjort noen feil.» Det at de fleste av 1800-tallets sjømenn klarte «å komme gjennom nåløyet» uten ulykke, forteller noe om hvor dyktige de var. Noen skip var imidlertid mindre heldige.

En gravplass for skip

Før daggry 1. juni 1878 seilte klipperen «Loch Ard» gjennom tykk tåke mot Victorias kystlinje. Tåken hadde hengt igjen fra dagen før og hadde gjort det vanskelig for kapteinen å måle solhøyden klokken tolv ved hjelp av sekstanten. Som følge av det var han mye nærmere kysten av Australias fastland enn han trodde. Plutselig lettet tåken og loddrette, 90 meter høye klipper kom til syne, bare et par kilometer unna. Mannskapet arbeidet desperat for å snu skipet, men vinden og tidevannet rottet seg sammen mot dem. Før det var gått en time, gikk «Loch Ard» på et rev med et stort brak, og 15 minutter senere sank skipet.

Av de 54 som var om bord, var det bare to som overlevde — dekksgutten Tom Pearce og passasjeren Eva Carmichael, begge under 20 år. I mange timer klamret Tom seg fast til en livbåt som lå opp ned i det kalde vintervannet. Til slutt skylte tidevannet ham inn i en trang kløft mellom klippene. Han så en liten strand som var full av vrakrester, og svømte i sikkerhet. Eva kunne ikke svømme, så hun holdt seg fast i vrakrester i cirka fire timer før hun ble skylt inn i den samme kløften. Da hun fikk øye på Tom på stranden, ropte hun om hjelp. Tom kastet seg ut i brenningene, og etter en timelang kamp trakk han Eva, som nå var halvt bevisstløs, opp på land. Hun fortalte: «Han tok meg inn i en skremmende hule 50 meter fra stranden. Han fant en kasse konjakk, slo hull på en flaske og fikk meg til å svelge noe, og slik fikk han liv i meg igjen. Så drog han sammen noe langt gress og noen busker som jeg kunne ligge på. Snart ble jeg bevisstløs, og det må jeg ha vært i flere timer.» I mellomtiden klatret Tom opp klippeskrenten og slo alarm. Mindre enn 24 timer etter at «Loch Ard» hadde sunket, ble Tom og Eva tatt med til en gård i nærheten. Eva hadde mistet begge foreldrene og sine fem søsken — tre brødre og to søstre — i forliset.

I dag er det hvert år flere tusen fartøyer, store og små, som navigerer trygt gjennom Bass-stredet. Underveis kan de passere over hundre lokaliserte skipsvrak. Noen av de stedene der det  ligger skipsvrak, for eksempel Loch Ard Gorge i Port Campbell nasjonalpark i Victoria, blir besøkt av turister. Disse stedene er en gripende påminnelse om de modige sjelene fra 1800-tallet som etter å ha reist halve jorden rundt tappert tok fatt på den siste strekningen — «nåløyet» — i sin søken etter et bedre liv.

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på side 17]

HVORDAN GIKK DET MED TOM OG EVA?

Tom Pearce og Eva Carmichael, de eneste som overlevde «Loch Ard»-forliset, ble straks berømte i Australia. «Avisene skapte sensasjon rundt forliset, hyllet Pearce som en helt og Eva Carmichael som en skjønnhet, og det virket som om de hadde bestemt seg for at de to skulle gifte seg med hverandre,» sies det i boken Cape Otway—Coast of Secrets. Tom fridde riktignok, men Eva avslo tilbudet hans og reiste tilbake til Irland etter tre måneder. Der giftet hun seg og fikk barn. Hun døde i 1934, 73 år gammel. Tom drog til sjøs igjen og opplevde snart et forlis til. Han overlevde enda en gang. Etter å ha jobbet mange år som kaptein på dampskip døde han i 1909, 50 år gammel.

[Rettigheter]

Begge bildene: Flagstaff Hill Maritime Village, Warrnambool

[Illustrasjon/bilde på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

Forbes seilte «Marco Polo» (over) fra Storbritannia til Australia ved å følge den mye raskere storsirkelruten

[Illustrasjon]

DEN GAMLE RUTEN

39. breddegrad

STORSIRKELRUTEN

Den sørlige polarsirkel

[Kart]

ATLANTERHAVET

INDIAHAVET

ANTARKTIS

[Rettigheter]

Fra avisen The Illustrated London News, 19. februar 1853

[Illustrasjon/kart på sidene 16 og 17]

(Se den trykte publikasjonen)

Det å seile inn i det vestlige innløpet til Bass-stredet ble beskrevet som å prøve «å komme gjennom nåløyet»

[Kart]

AUSTRALIA

VICTORIA

MELBOURNE

Port Campbell nasjonalpark

Cape Otway

Bass-stredet

King Island

TASMANIA

[Bilde på side 16]

Etter å ha støtt mot et rev sank «Loch Ard» i løpet av 15 minutter

[Rettigheter]

La Trobe Picture Collection, State Library of Victoria

[Bilde på side 17]

Port Campbell nasjonalpark — (1) der «Loch Ard» traff revet, og (2) der hulen til Tom Pearce ligger

[Rettigheter]

Photography Scancolor Australia