Hvorfor garnene er tomme

«Jeg har opplevd gode år og dårlige år, men jeg har aldri opplevd en slik fiskerikrise som vi har nå,» sier den 65 år gamle George, som fisker utenfor nordøstkysten av Storbritannia. «Havet tømmes for alt — torsk, annen hvitfisk, laks, hummer — alt.»

GEORGE er langtfra den eneste som er bekymret. Lignende urovekkende meldinger kommer fra mange deler av verden. Agustín, som bor i Peru, er kaptein på en 350 tonns fiskebåt. «Sardinmangelen begynte for rundt tolv år siden,» sier han. «I Peru var det rikelig med fisk året rundt, men nå kan det ofte gå flere måneder uten at vi har noe å gjøre. Før fisket vi aldri mer enn 15 nautiske mil fra land, men nå drar vi opptil 170 nautiske mil for å få fangst.»

Antonio, som bor i Galicia i Spania, sier: «Jeg har drevet med fiske i over 20 år. Og jeg har sett havets ressurser bli brukt opp litt etter litt. Vi tar opp mer av havet enn det det kan produsere.»

Hav som er rammet av overfiske, kan man ikke ta like dramatiske bilder av som av regnskoger som er blitt herjet av bulldosere, men ødeleggelsene er like reelle. FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) kom nylig med denne advarselen om overfiske: «Situasjonen er særlig alvorlig og skremmende i og med at omkring 75 prosent av verdens fiskefelter allerede blir fullt utnyttet, overutnyttet eller uttømt.»

Fisk er hovedkilden til animalsk protein for en femtedel av jordens befolkning. Det er altså et av våre viktigste næringsmidler som står på spill. Det finnes ikke like store mengder fisk overalt i havet. Når det gjelder liv, er faktisk  mesteparten av det åpne hav som en ørken. De mest produktive fiskeområdene er gjerne nær kysten og på steder der det strømmer opp vann fra havbunnen som er rikt på næringsstoffer. Næringsstoffene er føde for planteplankton, som befinner seg i bunnen av næringskjeden i havet. På hvilken måte er fiskere i ferd med å ødelegge nettopp de fiskefeltene de er avhengige av for å livnære seg? Historien til ett bestemt fiskebankeområde kan gi oss noen av svarene.

Newfoundlandsbankene — overfisket begynner

Noe som kunne minne om et gullrush, begynte da den italienskfødte sjøfareren og oppdagelsesreisende Giovanni Caboto * krysset Atlanteren fra England og oppdaget fiskeforekomstene ved Newfoundlandsbankene (Grand Banks), i et område med grunt hav utenfor kysten av Canada. Dette var bare fem år etter den historiske sjøreisen til Christofer Columbus i 1492. Snart trosset hundrevis av fiskere Atlanteren for å fiske på Newfoundlandsbankene. Ingen europeer hadde noen gang sett farvann så fulle av torsk.

Torsk var så godt som gull. Verdsatt for sitt hvite, praktisk talt fettfrie kjøtt er torsken fortsatt favoritten på verdensmarkedet. En atlanterhavstorsk veier vanligvis mellom halvannen og ni kilo, men noen torsker på Newfoundlandsbankene var så store som en mann. I århundrene som fulgte, økte fiskerne fangsten etter hvert som de lærte å bruke trål og langline med flere tusen kroker.

Virkningen av industrielt fiske

På 1800-tallet begynte noen europeere å gi uttrykk for bekymring for fiskebestander, særlig for silda. Men professor Thomas Huxley, lederen for British Royal Society, erklærte på den internasjonale fiskeriutstillingen i London i 1883: «Disse fiskene finnes i så ufattelige mengder at det antall fisk vi fanger, er forholdsvis ubetydelig . . . Jeg tror altså at torskebestanden . . . og sannsynligvis alle de store bestandene av havfisk er uuttømmelige.»

Det var få som tvilte på at Huxley hadde rett, selv etter at det industrielle fisket på Newfoundlandsbankene begynte å bli drevet ved hjelp av dampkraft. Etterspørselen etter torsk økte, særlig etter 1925, da Clarence Birdseye fra Massachusetts i USA oppfant en prosess som gjorde det mulig å fryse fisk raskt. Det fikk fiskerne til å dra opp enda større fangster, nå ved å bruke dieseldrevne trålere. Men havet skulle komme til å bli utnyttet enda mer.

I 1951 kom et skip med et merkelig utseende fra Storbritannia til Newfoundlandsbankene for å drive fiske. Det var 85 meter langt og var på 2600 bruttotonn. Dette var verdens første fabrikk- og frysetråler. Den hadde en opphalingsslipp i akterstavnen, der vinsjer kunne dra inn det svære garnet, og på de nedre dekkene var det fileteringsmaskiner og frysere. Ved å bruke slikt utstyr som radar og ekkolodd kunne skipet oppspore fiskestimer dag og natt i flere uker på rad.

Andre nasjoner skjønte at det her var penger å hente, og snart var det flere hundre lignende fartøyer som fisket med trål og halte inn opptil  200 tonn fisk i timen. Noen skip var på 8000 bruttotonn og hadde garn som var så store at de hadde kunnet fange en jumbojet.

Torsken borte

«I slutten av 1970-årene holdt folk flest fortsatt fast ved den illusjon at havets rikdom var uendelig stor,» sier boken Ocean’s End. En voksende flåte av gigantiske trålere drev fiske på Newfoundlandsbankene gjennom 1980-årene. Forskere advarte om at torskebestanden var på randen av kollaps. Men nå var det titusener av mennesker som levde av dette fisket, og politikere kvidde seg for å treffe en upopulær avgjørelse. Til slutt, i 1992, viste forskere at på 30 år var torskebestanden blitt redusert med sjokkerende 98,9 prosent. Torskefiske ble forbudt på Newfoundlandsbankene. Men det var for sent. Fem hundre år etter at et av verdens rikeste fiskefelter ble oppdaget, var det blitt ødelagt av overfiske.

Fiskerne håpet at torsken snart ville komme tilbake. Men torsk lever i over 20 år og blir sent kjønnsmoden. I årene etter 1992 har den gjenoppbyggingen av bestanden som man håpet på, ennå ikke funnet sted.

Verdensomfattende fiskerikrise

Det som skjedde på Newfoundlandsbankene, er et urovekkende eksempel på det globale problemet i fiskeindustrien. I 2002 sa Storbritannias miljøminister at «60 prosent av verdens fiskebestander nå er i ferd med å bli utryddet på grunn av rovfiske». Sverdfisk og noen arter tunfisk, hai og uer er blant de mange artene som er truet.

Mange velstående land som allerede har overutnyttet sine egne fiskeressurser, ser nå etter fjernere farvann som de kan utnytte. Utenfor kysten av Afrika, for eksempel, finnes noen av verdens rikeste fiskeforekomster. Mange afrikanske styresmakter synes det er vanskelig å nekte å innvilge fiskelisenser, som gir statskassen viktige valutainntekter. Det er forståelig at lokalbefolkningen er sint for at fiskebestandene tynnes ut.

Hvorfor fortsetter overfisket?

For en utenforstående virker løsningen enkel — stopp overfisket. Men så enkelt er det ikke. Kommersielt fiske krever en enorm investering i utstyr. Hver fisker håper derfor at andre skal slutte å fiske, slik at han selv kan fortsette. Resultatet blir som regel at ingen slutter. Dessuten er styresmaktene i mange tilfeller de største investorene i fiskeriene, noe som gjør dem til en del av problemet. Tidsskriftet Issues in Science and Technology skriver: «Land har ofte betraktet [FNs] mål for bevaring av fiskebestander som en moralkodeks som andre land burde holde seg til, mens de selv har vært beredt til å bryte den.»

Fritidsfiskere må også ta sin del av ansvaret. Tidsskriftet New Scientist skrev i forbindelse med en undersøkelse i USA: «Fritidsfiske står for 64 prosent av den meldte fangsten av overfiskede arter langs Mexicogolfen.» Ettersom både fritidsfiskere og yrkesfiskere har betydelig innflytelse, har politikere lett for å gjøre det som øker deres popularitet, framfor det som beskytter fiskebestander.

Kan verdens fiskebestander beskyttes? Boyce Thorne-Miller sier i sin bok The Living Ocean: «Det er ikke noe bestemt tiltak som kan redde artene i havet før det skjer en gjennomgripende forandring i menneskenes holdninger.» Vi kan være glad for at Skaperen, Jehova Gud, har opprettet et rike som vil sikre hele jorden en trygg framtid. — Daniel 2: 44; Matteus 6: 10.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 21]

Akkurat som det blir drevet rovdrift på regnskogene, blir det drevet rovfiske i havene

[Uthevet tekst på side 22]

’Omkring 75 prosent av verdens fiskefelter blir allerede fullt utnyttet, overutnyttet eller uttømt.’ — FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk)

 [Uthevet tekst på side 23]

Fisk er hovedkilden til animalsk protein for en femtedel av jordens befolkning

[Bilde på side 23]

Kambodsja

[Bilde på side 23]

Kommersielt fiske i Alaska

[Bilde på side 23]

Kongo

[Bilderettigheter på side 20]

© Janis Miglavs/DanitaDelimont.com

[Bilderettigheter på side 22]

Øverst: © Mikkel Ostergaard/Panos Pictures; i midten: © Steven Kazlowski/SeaPics.com; nederst: © Tim Dirven/Panos Pictures