Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Mesterverk «malt» med stein

Mesterverk «malt» med stein

Mesterverk «malt» med stein

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ITALIA

AV ALLE de teknikkene som har vært brukt for å gjengi motiver fra naturen, er den teknikken som ofte kalles florentinsk mosaikk, eller commesso, en av de mest krevende. Denne formen for mosaikk, som er typisk for Firenze i Italia, blir ikke laget av små stykker av stein, fliser eller glass med samme fasong, slik mange andre mosaikktyper blir. Kunstnerne lager i stedet bildene av tynne biter av stein som har uregelmessig fasong. Disse blir ofte skåret så nøyaktig til at skjøtene mellom dem praktisk talt er usynlige.

De kunstnerne som «maler» med stein, har imponerende mange ferdiglagde farger på sin «palett». Lapis lazuli er en dyp asurblå stein med hvite sjatteringer og gullglitrende pyrittkrystaller. Malakitt har bånd i både duse og intense grønnfarger. Marmor, med sine vakre årer, finnes i en rekke nyanser av gult, brunt, grønt og rødt. Agat, jaspis, onyks, porfyr og andre steiner danner et spekter av klare sjatteringer og spetter, nyanser som kunstnerne utnytter når de skal lage sine mesterverk. De bruker fargene og mønstrene i disse steinene for å skape både fjellandskaper, vegetasjon, opprørt vann og skyer som farer over himmelen.

Denne mosaikktypen er slett ikke av nyere dato. Den har sannsynligvis sitt utspring i Midtøsten og nådde Roma omkring det første århundre fvt., hvor det ble populært å bruke den i gulv- og veggdekorasjoner. Selv om florentinsk mosaikkteknikk ble brukt mange steder i middelalderen, fikk den det ansette navnet den har i dag, etter den toskanske byen Firenze på 1500-tallet. Fremdeles kan man se storslåtte mesterverk i florentinsk mosaikk i slott og museer over hele Europa.

Det å «male» med stein er en møysommelig prosess. Et tidsskrift sier at alle de timene som går med til «selv et enkelt verk, ville forferde en kostnadsanalytiker i vår tid». Akkurat som før i tiden er derfor den prisen kunstnerne skal ha for arbeidene sine, så høy at disse mosaikkene er langt utenfor rekkevidde for folk flest.

Hvordan blir de laget?

En ny mosaikk begynner med en modell, ofte et maleri. En skisse av modellen blir delt opp i biter, som hver og én tilsvarer en bit i det ferdige verket. Når kunstneren tålmodig skal velge rett stein for hver enkelt bit, ser han etter en stein som ligner modellen, uten at den behøver å være helt lik. Hver bit av skissen blir så limt på den steinen som ble plukket ut.

Kunstneren setter deretter hver stein, som bare er to—tre millimeter tykk, fast i en skrustikke. Han bruker så en sag — som består av en jernstreng som holdes i spenn av en bue av kastanjetre — og med pinlig nøyaktighet sager han ut de bitene han trenger (vist ovenfor). Mens han sager, fukter han strengen med slipemiddel. Deretter må han file til bitene så nøyaktig at han, når han holder dem opp ved siden av hverandre, ikke kan se noe lys gjennom skjøtene. Tenk deg hvor vanskelig dette er når bitene for eksempel skal forestille de tynne slyngtrådene på en vinranke!

Etter at bitene er blitt satt sammen og festet til en skiferplate, blir overflaten til slutt slipt og polert, slik at bildet får en glans som fotografier ikke klarer å gjengi. Det er virkelig imponerende hvordan kunstnerne på en dyktig måte bruker fargetonene i én enkelt stein for å få fram realistiske lys- og skyggeeffekter på sarte kronblad. Frukt, vaser, fugler, sommerfugler og naturlandskaper er bare noen av de motivene kreative kunstnere har klart å lage.

Noe av det som er fascinerende med florentinsk mosaikk, er at kunstneren ikke helt nøyaktig kan bestemme alle detaljene i bildet. Han må i stedet velge steiner med farger og mønstre som Gud allerede har skapt. En bok om emnet sier: «I vakre steiner kan du betrakte Guds storhet og ubeskrivelige kraft, han som samler hele verdens skjønnhet i slike bittesmå biter . . . , og du kan derfor alltid skue en viss refleksjon og glans av den guddommelige.»

[Bilderettigheter på side 16]

Alle bildene på sidene 16 og 17: Su concessione del Ministero per i Beni e le Attività Culturali-Opificio delle Pietre Dure di Firenze, Archivio Fotografico