Saltutvinnere i Sahara

FIREHJULSTREKKEREN suser forbi alle stakene som står langs veikanten. De viser vei når sikten blir dårlig som følge av de sandstormene som ofte oppstår her i Sahara.

Vi kjører langs den veien som kamelkaravanene fulgte i gammel tid. Den fører til byen Agadès, i den midtre delen av Niger, og videre inn i Algerie. Vårt bestemmelsessted er den lille landsbyen Teguidda-n-Tessoumt – en sivilisasjonens utpost 200 kilometer nordvest for Agadès. Der gjør 50 familier bruk av hevdvunne metoder for å utvinne verdifullt salt av leirjorden i Sahara.

Menneskelagde hauger og pastellfargede dammer

Framfor oss kommer små hauger til syne på ørkensletten. De angir vårt bestemmelsessted. Guiden parkerer bilen i nærheten av en haug på ti meter. Han lar oss stige ut og oppfordrer oss til å klatre opp på toppen for å få utsikt over landsbyen. Mens vi trasker oppover skråningen, forklarer han at denne haugen og andre lignende hauger er det som er blitt igjen etter mange års saltutvinning i området.

Utsikten fra toppen er fascinerende. Praktisk talt alt i landsbyen nedenfor – bakken, husveggene og takene – har samme farge som brent leire. Det eneste som skiller seg ut, er de grønne bladene på de to trærne som står som vaktposter i hver ende av landsbyen. Gjerdene og husene er faktisk laget av leire. De ensfargede bygningene står i sterk kontrast til de mange hundre pastellfargede saltdammene i nærheten. Det myldrer av liv i området – menn, kvinner og barn er i full aktivitet.

En uvanlig utvinningsmetode

Mens vi går ned fra utsiktspunktet, forteller guiden vår litt om den gamle saltutvinningsmetoden, som landsbyboerne fortsatt bruker. «Det finnes egentlig bare to typer dammer,» sier han. «De store dammene, som er omkring to meter i diameter, blir brukt til å øse saltholdig vann fra. De små dammene blir brukt til å utvinne saltet ved fordampning. Vannet fra de 20 kildene i området er i seg selv ganske saltholdig. Men det er ikke vannet som er den viktigste saltkilden, men jorden, og det er grunnen til at disse saltverkene er så uvanlige.» Nøyaktig hvordan blir saltet utvunnet av jorden?

 Vi legger merke til en mann som tømmer jord ut i en stor dam som er fylt med vann fra kilden. Han stamper blandingen med føttene, som om han trådte en vinpresse. Når han mener at jorden og vannet er godt nok blandet, lar han den salte blandingen få sette seg i noen timer. Han er omgitt av store dammer som alle er breddfulle av den samme gjørmeblandingen. Innholdet i hver av dem har sin egen spesielle brunnyanse fordi dammene skifter farge etter hvert som gjørmen setter seg.

Like i nærheten samler en annen mann opp det salte vannet fra en av de store dammene ved hjelp av en kalebass – et kar laget av skallet av et gresskar – og øser blandingen over i de små dammene. Det er vanligvis mennene som tar seg av denne delen av prosessen. De har også ansvar for å vedlikeholde dammene. Noen av dammene er naturlige fordypninger i bakken, mens andre er blitt gravd ut. Der det ikke er mulig å grave i bakken, dynger mennene leire oppå bakken i en ring. De former ringen til en kant med hendene og slår på den med en kjepp til den er kompakt. Disse dammene må repareres eller bygges opp igjen hvert år.

Hva er det kvinnene gjør? De tar seg av de tunge løftene og sørger for at det alltid er nok av den saltholdige jorden til produksjonen. De fjerner også saltkrystallene fra fordampningsdammene. Deretter rengjør de dammene, slik at de er klare til neste ladning.

Imens løper barna omkring mellom de minste dammene. Jobben deres er å kontrollere tørkeprosessen. Etter hvert som vannet fordamper i dammene, danner det seg en skorpe av krystaller på overflaten. Hvis ikke den blir fjernet, vil den hindre den videre fordampningen. Barna stenker derfor vann på overflaten, slik at skorpen går i stykker og krystallene synker til bunns i dammen. Fordampningen fortsetter helt til bare det verdifulle saltet ligger igjen.

Hvorfor har dammene så forskjellige, vakre farger? Guiden vår forklarer: «Det finnes hovedsakelig tre typer leirjord, eller gjørme, i dette området, og hver av dem tilfører vannet sin farge. Dessuten varierer fargen alt etter hvor saltholdig løsningen er, og i noen av dammene vokser det alger som også farger vannet.» Vi legger også merke til at dammene skifter farge og fargetone etter hvert som de brennende solstrålenes refleksjonsvinkel forandrer seg.

Salt som betalingsmiddel

I landsbyen former kvinnene det fuktige råsaltet til brød eller kaker, som de tørker i den stekende solen. De raffinerer ikke saltet, så kakene får en brunaktig farge. Vi legger merke til at kvinnene lager kakene i tre forskjellige former – ovale, runde og trekantete. En av kvinnene forteller at de ovale og runde kakene blir solgt, mens de trekantete blir lagt til side som gaver.

Hvem kjøper saltet? Nomader og salthandlere, som drar gjennom Teguidda-n-Tessoumt og bytter mat og andre varer mot saltet. Det meste av saltet blir solgt på markedene i de større byene i utkanten av ørkenen. Råsaltet fra denne landsbyen vil sannsynligvis ikke bli brukt av mennesker, men vil bli gitt som kosttilskudd for husdyr.

Mens vi går tilbake mot bilen, ser vi en mann som graver opp det som er igjen av leiren i et av de store, tomme bassengene. Han trekker lasten mot avfallsplassen og gir sitt lille bidrag til de menneskelagde haugene. På hjemveien tenker vi på at disse haugene vitner om generasjoner av saltutvinnere som har levd, arbeidet og dødd i Teguidda-n-Tessoumt. – Innsendt.

[Uthevet tekst på side 22]

«Det er ikke vannet som er den viktigste saltkilden, men jorden, og det er grunnen til at disse saltverkene er så uvanlige»

[Kart på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

SAHARA

NIGER

Agadès

Teguidda-n-Tessoumt

[Rettigheter]

Based on NASA/Visible Earth imagery

 [Bilde på side 23]

Utvinning av verdifullt salt av leirjorden i Sahara

[Rettigheter]

© Victor Englebert

[Bilde på side 23]

Fordampningsdammene har forskjellige farger

[Rettigheter]

© Ioseba Egibar/age fotostock

[Bilde på side 23]

Salt formet som kaker tørker i den stekende solen