Vi fant det vi lette etter

Fortalt av Bert Tallman

Jeg tenker med glede tilbake på den tiden da jeg som gutt bodde i reservatet for Blood-stammen, en gren av blackfoot-indianerne i Alberta i Canada. Vi bodde ikke så langt fra den kanadiske delen av Rocky Mountains og den vakre sjøen Lake Louise.

JEG kommer fra en familie med sju gutter og to jenter. Søsknene mine og jeg var ofte hos bestemor. Hun arbeidet hardt og lærte oss den tradisjonelle måten å leve på som mange generasjoner blackfoot-indianere før oss hadde levd på. Hun lærte oss å plukke ville bær, å lage våre tradisjonelle matretter og å anlegge en kjøkkenhage. Bestefar og far tok meg med på jakt og lærte meg å fiske. Vi jaktet på kronhjort, mulhjort og elg, som gav oss mat og skinn. Foreldrene våre var arbeidsomme og gjorde sitt beste for å skape et godt hjem for oss. For meg var livet i reservatet bare fryd og glede.

Men da bestemor døde i 1963, forandret alt seg. Jeg var bare fem år, og det som hadde skjedd, gjorde meg forvirret. Ikke noe av det jeg hørte, gav meg virkelig trøst. Selv i så ung alder spurte jeg meg selv: Hvis det finnes en Skaper, hvor er han? Hvorfor dør menneskene? Noen ganger var jeg så frustrert at jeg begynte å gråte. Når foreldrene mine spurte hva som var i veien, sa jeg bare at jeg hadde vondt et eller annet sted.

Kontakt med de hvite

Før bestemor døde, hadde vi liten kontakt med de hvite. De gangene vi så en av dem, hørte jeg slike kommentarer som: «Han er bare enda en ond, grådig hvit mann uten følelser. De hvite er ikke gode mennesker.» Jeg ble fortalt at det var svært få hvite som var oppriktige, og at man ikke kunne stole på dem. Selv om jeg kunne ha lyst til å treffe dem, var jeg forsiktig, for de hvite i vårt område gjorde ofte narr av oss og kom med nedsettende bemerkninger.

Kort tid etter at bestemor var død, begynte foreldrene mine å drikke, noe som gjorde de årene som fulgte, til noen av de sørgeligste i mitt liv. Da jeg var åtte år, begynte to mormoner å komme hjem til oss. De så ut til å være gode mennesker. Foreldrene mine gikk med på deres forslag om at jeg skulle være med i et omplasseringsprogram. Tanken var, så vidt jeg kunne forstå, å prøve å forbedre indianernes barn ved å la dem bo sammen med de hvite. På grunn av den tilstand foreldrene mine var i, mente de tydeligvis at det ville være best for meg å bo hos en annen familie. Jeg ble sjokkert og skuffet, for jeg hadde hørt foreldrene mine si at man ikke kunne stole på de hvite. Jeg ville ikke flytte og gjorde det jeg kunne for å slippe. Men til slutt gikk jeg med på det fordi foreldrene mine forsikret meg om at den eldste broren min også skulle bli med.

 Da vi kom til Vancouver i Britisk Columbia, ble imidlertid broren min og jeg skilt, og jeg ble tatt med til et sted cirka 100 kilometer unna! Jeg var helt knust. Det var en traumatisk opplevelse for meg, og jeg var vettskremt, selv om den familien som jeg fikk bo hos, var snille mennesker. Jeg drog hjem igjen omkring ti måneder senere.

Hjemme igjen hos foreldrene mine

Situasjonen hjemme hadde ikke forandret seg noe særlig, men jeg var glad for å være tilbake. Da jeg var omkring tolv år, sluttet foreldrene mine å drikke. Det var naturligvis en lettelse, men ettersom jeg hadde begynt å eksperimentere med narkotika og alkohol, hadde jeg allerede lagt meg til en negativ livsstil. Foreldrene mine oppfordret meg til å engasjere meg i andre aktiviteter, for eksempel rodeoer, noe jeg likte godt. Rodeoridning var ikke for reddharer. Jeg lærte å ri på utemmede villokser i minst åtte sekunder uten å bli kastet av, og da holdt jeg bare med én hånd i et tau som var festet rundt buken på oksen.

I tenårene gjorde stammens eldste meg kjent med den tradisjonelle religionen. Jeg var oppriktig interessert i den, for jeg hadde liten respekt for den hvite manns religion. Jeg mente at blackfoot-indianernes skikker fremmet den godhet og rettferdighet som manglet i mange «kristne» religioner. Jeg følte meg vel blant indianerne; jeg likte humoren deres og det nære forholdet som var mellom familier og venner.

Omtrent på den tiden fikk jeg også høre om all den urett som var blitt begått mot indianerne i mange hundre år. Det ble fortalt meg at den hvite mann hadde spredt sykdom blant oss og utryddet livsgrunnlaget vårt, bisonen. Richard Irving Dodge, som var oberst i den amerikanske hær, skal faktisk ha sagt: «Drep alle de bisoner dere kan. Én indianer mindre for hver døde bison.» Jeg forstod at denne holdningen demoraliserte blackfoot-folket og gav dem en følelse av hjelpeløshet.

Enkelte regjeringsmedlemmer og deres religiøse allierte hadde gjort seg bevisste anstrengelser for å integrere og forandre indianerne, som de betraktet som primitive og usiviliserte. De mente at alt i forbindelse med indianerne – deres kultur, deres trosoppfatninger, deres oppførsel og deres språk – måtte forandres for at de skulle tilpasse seg den hvite manns måte å leve på. I Canada ble noen indianerbarn utsatt for overgrep på religiøse kostskoler. Andre tydde til rusmisbruk, vold og selvmord – problemer som finnes i reservater den dag i dag.

For å komme bort fra disse problemene bestemte enkelte seg for å forlate sin blackfoot-kultur. Istedenfor å snakke med barna sine på sitt blackfoot-språk, valgte de å snakke engelsk med dem, og de prøvde å anta den hvite manns måte å gjøre enkelte ting på. Men de ble ikke akseptert. Mange ble snarere latterliggjort, ikke bare av noen i den hvite befolkningen, men også blant andre indianere, som kalte dem «epleindianere» – røde på utsiden, men hvite inni – de så ut som indianere, men oppførte seg som hvite.

Det var trist å se indianere lide på så mange måter. Jeg lengtet etter bedre forhold for folk både i reservatet vårt og i andre reservater i Canada og USA.

Jeg ønsket fortsatt å få svar

Som tenåring tenkte jeg at jeg aldri ville komme til å bli akseptert. Jeg følte meg underlegen, en følelse som etter hvert gikk over til bitterhet. Jeg begynte til og med å hate de hvite. Men foreldrene mine og tanten min advarte meg mot å nære slike negative følelser som hat og hevn. De oppmuntret meg isteden til å tilgi og vise kjærlighet og heve meg over andres fordommer. Senere fikk jeg vite at dette rådet var i samsvar med Bibelens prinsipper. Dessuten ønsket jeg fortsatt å få svar på de spørsmålene jeg hadde grublet over som barn. Jeg begynte også å lure på hvorfor vi er her på  jorden, og hvorfor det er så mye urettferdighet. Jeg forstod ikke hvorfor vi bare lever en kort tid og så dør. Jeg var forvirret.

Hver gang Jehovas vitner kom på besøk, ble jeg sendt ut for å åpne døren. Jeg var alltid respektfull overfor dem, for de virket ikke forutinntatte. Til tross for at jeg syntes det var vanskelig å formulere spørsmålene mine, hadde vi alltid interessante samtaler. Jeg husker en gang vi hadde besøk av John Brewster og Harry Callihoo, en blackfoot-indianer som var et av Jehovas vitner. Vi hadde en lang samtale mens vi gikk sammen gjennom gresset på prærien. Jeg fikk en bok og leste omkring halvparten av den før den på en eller annen måte ble borte.

Jeg ble rodeorytter

Jeg spurte noen av de eldre i reservatet om råd. Selv om jeg satte pris på de godt gjennomtenkte rådene de gav meg, fikk jeg aldri tilfredsstillende svar på de spørsmålene jeg hadde om livet. Da jeg var rundt 16 år, flyttet jeg hjemmefra og ble engasjert i rodeokonkurranser. De festene jeg gikk på etter rodeokonkurransene, medførte alkohol- og narkotikamisbruk. Samvittigheten plaget meg, for jeg visste at jeg oppførte meg galt, og jeg følte at Gud ikke godkjente min livsstil. Jeg bad ofte til Skaperen om hjelp til å gjøre det som er rett, og finne svar på de spørsmålene som fortsatt plaget meg.

I 1978, mens jeg var i Calgary, traff jeg en ung kvinne som heter Rose. Hun er halvt blackfoot-indianer og halvt cree-indianer. Vi hadde de samme interessene, og jeg kunne kommunisere åpent og fritt med henne. Vi ble forelsket og giftet oss i 1979. Familien vår kom etter hvert også til å omfatte Carma, datteren vår, og Jared, sønnen vår. Rose har vist seg å være en god mor og en lojal kone som alltid har støttet meg. En gang familien min og jeg besøkte den eldste broren min, fant jeg boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. * Det jeg leste, vakte min nysgjerrighet og virket svært fornuftig. Men da jeg følte at jeg begynte å forstå Bibelens budskap, kom jeg til en del av boken hvor sidene var blitt revet ut. Rose og jeg gjorde det vi kunne for å finne de manglende sidene, men de var og ble borte. Jeg fortsatte imidlertid å be om hjelp.

Et besøk hos presten

Våren 1984 fødte Rose vårt tredje barn, Kayla, en nydelig liten jente. Men bare to måneder senere døde Kayla av en medfødt hjertesykdom. Vi var sønderknust, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle trøste Rose. Hun overtalte meg til å bli med henne til den katolske presten i reservatet for å få trøst og få svar på spørsmålene våre.

Vi spurte ham hvorfor den lille datteren vår måtte dø, og hvor hun var gått hen. Han fortalte oss at Gud hadde tatt Kayla til seg fordi han trengte en ny engel. Jeg tenkte: Hvorfor skulle Gud trenge datteren vår som engel hvis han er Den Allmektige Skaper? Hva godt kunne et hjelpeløst spedbarn gjøre? Presten åpnet ikke Bibelen en eneste gang. Da vi gikk, følte vi oss tomme innvendig.

Bønn holdt oss oppe

En mandag morgen i slutten av november 1984 bad jeg lenge og intenst til Gud om at han måtte hjelpe meg til å bli et bedre menneske, til å forstå årsaken til det som skjedde, og til å finne meningen med livet. Samme formiddag banket Diana Bellemy og Karen Scott, to av Jehovas vitner, på døren. De var svært oppriktige og vennlige og ivrige etter å legge fram budskapet sitt. Jeg hørte på dem, tok imot en bibel og boken Du kan få overleve og komme inn på en ny jord * og avtalte at Diana skulle komme tilbake senere den uken sammen med mannen sin, Darryl.

Først etter at de hadde gått, slo det meg at deres besøk måtte ha vært svaret på min bønn. Jeg var så oppglødd at jeg gikk fram og tilbake i huset mens jeg ventet på at Rose skulle komme hjem fra arbeid, slik at jeg kunne fortelle henne hva som hadde skjedd. Til min overraskelse fortalte Rose meg at hun også hadde bedt til Gud kvelden i forveien om at  han måtte hjelpe henne til å finne den rette religion. Fredag samme uke hadde vi vårt første bibelstudium. Senere fikk vi vite at den dagen Karen og Diana besøkte oss, hadde de ikke funnet de husene hvor de hadde tenkt å forkynne. Men da de så huset vårt, følte de seg tilskyndt til å banke på hos oss.

Endelig svar på mine spørsmål!

Da vi begynte å studere Bibelen, ble familie og venner forvirret, og de viste oss i begynnelsen en kald skulder. Så la de press på oss ved å si at vi kastet bort livet vårt og ikke brukte våre evner og muligheter fullt ut. Men vi var fast bestemt på at vi ikke skulle vende ryggen til vår nyfunne venn Jehova, Skaperen. Vi hadde tross alt funnet noe verdifullt – de tiltalende sannheter og hellige hemmeligheter som finnes i Guds Ord, Bibelen. (Matteus 13:52) Både Rose og jeg ble døpt som Jehovas vitner i desember 1985. Slektningene våre har nå stor respekt for Jehovas vitner, for de har sett positive forandringer hos oss etter at vi ble døpt.

Ja, jeg fant virkelig det jeg lette etter! Bibelen gir svar på viktige spørsmål på en enkel og logisk måte. Det var en lettelse å få kunnskap om hva som er meningen med livet, om hvorfor vi dør, og om Guds løfte om en oppstandelse, som betyr at vi kan bli gjenforent med vår datter Kayla og se henne vokse opp under fullkomne forhold. (Johannes 5:28, 29; Åpenbaringen 21:4) Etter hvert lærte jeg også at vi ikke må misbruke kroppen, vise mangel på respekt for livet eller ’egge hverandre til konkurranse’. (Galaterne 5:26) Selv om det var en vanskelig avgjørelse, valgte jeg å slutte som rodeorytter for å kunne behage Gud.

Nøyaktig kunnskap ut fra Bibelen har frigjort oss fra overtroiske forestillinger som plager mange indianere, for eksempel den oppfatning at en ulende hund eller et besøk av en ugle kan bety at et familiemedlem kommer til å dø. Vi frykter ikke lenger at usynlige ånder skal skade oss gjennom levende skapninger eller livløse ting. (Salme 56:4; Johannes 8:32) Vi setter nå stor pris på Jehovas enestående skaperverk. Jeg har venner av mange nasjonaliteter som jeg kaller brødre og søstre, og de aksepterer oss som likeverdige medtjenere for Gud. (Apostlenes gjerninger 10:34, 35) Mange av dem anstrenger seg ikke bare for å lære om blackfoot-indianernes kultur og trosoppfatninger, men de lærer også språket vårt, slik at de kan forkynne Bibelens budskap på en virkningsfull måte.

Familien vår bor i reservatet for Blood-stammen, i det sørlige Alberta, hvor vi har en liten kvegfarm. Vi er fortsatt glad i vår indianerkultur – for eksempel den tradisjonsrike maten, musikken og dansen. Vi er ikke aktive utøvere av tradisjonelle danser, som noen ganger kalles powwow-danser, men når det passer slik, ser vi gjerne på andre som danser. Jeg har også prøvd å lære barna våre om deres kulturarv og noe av blackfoot-språket vårt. Mange indianere er kjent for å være vennlige, ydmyke mennesker som har kjærlig omsorg for familie og venner. De er også kjent for å være gjestfrie og å ha respekt for andre mennesker, også for dem som har en annen bakgrunn. Dette er noe jeg fortsatt beundrer og setter pris på.

Det som gir oss størst glede, er å bruke vår tid og våre krefter til å hjelpe andre til å lære om Jehova og få kjærlighet til ham. Sønnen vår, Jared, tjener som frivillig arbeider ved Jehovas vitners avdelingskontor i nærheten av Toronto. Jeg har det privilegium å tjene som eldste i Macleod menighet, og Rose, Carma og jeg er alle alminnelige pionerer, eller heltidsforkynnere. Det er en fornøyelse å forkynne på blackfoot-språket vårt. Det er hjertevarmende å se når andre reagerer positivt på sannheten om Skaperen og hans hensikter.

Bibelen sier om Jehova: «Hvis du søker ham, vil han la seg finne av deg.» (1. Krønikebok 28:9) Jeg er takknemlig for at han har holdt sitt løfte ved å hjelpe meg og familien min til å finne det vi lette etter.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 13]

Hvis det finnes en Skaper, hvor er han? Hvorfor dør menneskene?

[Uthevet tekst på side 16]

Mange indianere er kjent for å være vennlige, ydmyke mennesker

[Bilde på side 12]

Bestemor lærte meg om vår tradisjonsrike blackfoot-kultur

 [Bilde på side 15]

Jeg ble helt oppslukt av rodeoridning

[Bilder på side 15]

Den spesielle traktaten «Du kan stole på Skaperen» finnes på blackfoot-språket og andre språk

[Bilde på side 15]

Jeg har nå gleden av å kunne hjelpe andre til å få bibelkunnskap

[Bilde på side 15]

Familien min og jeg i dag