Dysleksien har ikke holdt meg tilbake

Fortalt av Michael Henborg

Jeg har en lærevanske – dysleksi. Det har også min far, min mor og mine tre yngre brødre. Dysleksien har gjort det vanskelig for meg å lese mitt morsmål, dansk, og på skolen slet jeg mye. Men jeg har fått mye hjelp og oppmuntring, særlig av familien.

FAMILIEN min har vært Jehovas vitner i fire generasjoner, og det å lese, spesielt Bibelen og bibelsk studiemateriell, har alltid vært en viktig del av livet vårt. Min bror Flemming og jeg ble regelmessig med far ut i det kristne forkynnelsesarbeidet, noe som også gjorde det klart for oss at det er viktig å kunne lese og skrive godt.

Da jeg som barn leste hvert nummer av Vakttårnet og Våkn opp!, brukte jeg opptil 15 timer på å lese ett blad! Jeg gikk også i gang med å lese hele Bibelen. Og jeg meldte meg inn på den teokratiske tjenesteskolen, som har et program som blir fulgt i Jehovas vitners menigheter verden over. Denne skolen gir elevene opplæring i å lese godt, uttrykke seg godt og holde taler framfor en forsamling. Alt dette har hjulpet meg enormt i kampen med dysleksien. Men lite ante jeg at jeg skulle møte mange flere utfordringer. Jeg vil gjerne fortelle litt om det.

Jeg lærer meg engelsk

I 1988, da jeg var 24 år, ble jeg pioner, heltidsforkynner av Bibelens gode budskap. Det bor mange innvandrere i Danmark, og jeg ville gjerne dele bibelske sannheter med dem. Men for å kunne gjøre det på en bedre måte trengte jeg å lære engelsk – et prosjekt som jeg syntes var veldig vanskelig. Med ståpåvilje og privatundervisning gikk det likevel sakte framover, og etter hvert klarte jeg å gjøre engelsktalende utlendinger i min hjemby, København, kjent med det gode budskap om Guds rike. Jeg gjorde selvfølgelig mange språklige feil, men jeg lot ikke det stoppe meg.

Det at jeg hadde fått taket på engelsken, gjorde at jeg også kunne være med på frivillig arbeid i forbindelse med Jehovas vitners byggeprosjekter i forskjellige land. Først ble jeg sendt til Hellas, og senere hjalp jeg til med byggingen av avdelingskontoret i Madrid.

Fordi jeg gjerne ville gjøre mer i forkynnelsesarbeidet, søkte jeg om å få gå på tjenesteopplæringsskolen, som er opprettet av Jehovas vitner. Denne skolen gir åtteukers spesialopplæring til enslige kristne menn som er villige til å bli sendt til steder der det er større behov for forkynnere av det gode budskap. (Markus 13:10) Jeg ble innbudt til å gå i en engelskspråklig klasse i Sverige.

Undervisningen skulle begynne 1. september 1994. Jeg ville være godt forberedt, så jeg studerte engelsk fire timer om dagen i cirka åtte måneder, og jeg gikk i en engelskspråklig menighet. Da skolen så begynte, ville jeg ikke at dysleksien skulle hindre meg i å gjøre framskritt. For eksempel rakte jeg ofte opp hånden for å svare når lærerne stilte spørsmål, selv om jeg ikke alltid var sikker på hvilke ord det var riktig å bruke. Etter uteksamineringen  fikk jeg i oppdrag å tjene som pioner i København. Å lære engelsk hadde vært en stor utfordring, men jeg hadde en enda større utfordring i vente.

Jeg gir meg i kast med tamil

I desember 1995 fikk jeg i oppdrag å tjene i en tamilspråklig menighet i den danske byen Herning. Jeg mente at tamil måtte være et av verdens vanskeligste språk. Det har 31 bokstaver, men i tillegg har det kombinasjoner av konsonanter og vokaler som utgjør sammensatte bokstaver, slik at språket i alt har nærmere 250 tegn!

De talene jeg holdt i menigheten til å begynne med, var på dansk og ble tolket til tamil. Da jeg etter hvert begynte å holde taler på tamil, var det nok ingen som skjønte hva jeg sa. Likevel hørte forsamlingen respektfullt etter, selv om mange drog på smilebåndet. For å lære språket fortere bestemte jeg meg for å dra til et land der millioner snakker tamil – Sri Lanka.

Da jeg kom til Sri Lanka i oktober 1996, var landet midt oppe i en borgerkrig. Jeg bodde en tid i byen Vavuniya på grensen mellom de to stridende partene. Jehovas vitner der hadde lite materielt sett, men deres kjærlighet og gjestfrihet kjente ingen grenser, og de gjorde alt de kunne for å lære meg tamil. Det gjorde inntrykk på folk som ikke var Jehovas vitner, at jeg, den eneste i området som var fra Vesten, prøvde å prate med dem på deres språk. Deres takknemlige, ydmyke holdning gjorde det lettere for meg å snakke med dem om Bibelen.

I januar 1997 måtte jeg tilbake til Danmark, og året etter giftet jeg meg med Camilla, en pioner. Sri Lanka kalte igjen, så i desember 1999 reiste jeg tilbake, men denne gangen var selvfølgelig Camilla med. Det gikk ikke lang tid før vi ledet bibelstudier med en rekke familier og enkeltpersoner, og vi ble med lokale forkynnere på deres bibelstudier. Vi engasjerte oss fullt og helt både i forkynnelsesarbeidet og i å lære språket.

I mars 2000 måtte vi tilbake til Danmark. Det var veldig vanskelig å dra fra våre trosfeller og dem vi studerte Bibelen med, for vi var blitt ordentlig glad i dem. Men det lå mer arbeid foran oss – blant annet den utfordring å lære enda et språk!

Fra tamil til latvisk

I mai 2002 ble Camilla og jeg, som nå hadde vært gift i fire år, spurt om vi ville tjene som misjonærer i Latvia. Camilla lærte seg latvisk fort og kunne kommunisere med folk  etter bare seks uker! Jeg gjorde det ikke like bra. Jeg synes faktisk fremdeles at jeg ikke har gjort særlig framskritt, enda jeg har fått mye hjelp. Men jeg har ikke tenkt å gi opp for det. *

Camilla er fortsatt en god støtte, og vi trives begge i misjonærtjenesten. Vi har studert Bibelen med mange som har vært glad for det de har lært. Når jeg glemmer ord eller roter med grammatikken, prøver de andre i menigheten og de jeg studerer Bibelen med, tålmodig å forstå og å hjelpe meg. Dette gir meg større selvtillit når jeg deltar i forkynnelsesarbeidet, og også når jeg holder taler i menigheten.

Hva er grunnen til at jeg har tatt imot den utfordringen det er å lære meg andre språk, når det er så vanskelig for meg? For å si det med ett ord: kjærlighet – ikke så mye til språk, men til mennesker. Det er et fantastisk privilegium å få hjelpe noen til å lære den sanne Gud, Jehova, å kjenne og til å få et nært forhold til ham. Og som mange av oss misjonærer har erfart gang på gang, er det mye lettere å få til dette når en snakker med folk på deres morsmål, det språket som ligger deres hjerte nærmest.

I årenes løp har Camilla og jeg kunnet hjelpe en rekke mennesker til å få nøyaktig kunnskap om Bibelens sannhet. Men vi kan ikke ta æren for dette selv. Det er Jehova som skal ha æren, og vi takker ham for de gode resultatene vi har sett. Det vi gjør, er jo bare å så og vanne sannhetens såkorn, mens det er Gud som gir vekst. – 1. Korinter 3:6.

Når en hindring kan være en hjelp

Selv om dysleksien har vært en hindring for meg, har den også vært en fordel. Hvordan det? Når jeg holder taler i menigheten, er jeg vanligvis mindre avhengig av notater og har derfor bedre øyekontakt med dem jeg taler til. Og jeg gjør god bruk av illustrasjoner, som er forholdsvis lette å huske. Så på noen måter har dysleksiproblemet hjulpet meg til å utvikle mine evner til å undervise.

Den kristne apostelen Paulus skrev: «Gud utvalgte det svake i verden, for at han skulle gjøre det sterke til skamme.» (1. Korinter 1:27) Min lærevanske har absolutt gjort meg ’svak’ på noen områder. Men som jeg og mange andre har erfart, kan den hjelpen Jehova gir, mer enn oppveie vår utilstrekkelighet. Vi må bare sette oss realistiske mål, ha rimelige forventninger, be om Guds hellige ånd og så sette i gang og prøve.

[Fotnote]

[Ramme på side 22]

FAKTA OM DYSLEKSI

Hva er dysleksi? Ordet «dysleksi» kommer fra gresk og betyr «vansker med ord». Dysleksi er en språkrelatert lærevanske som særlig gjelder leseferdigheten, og som varer hele livet. De som har dysleksi, har vanligvis problemer med å koble bokstaver sammen med de lydene som bokstavene representerer. Men de spesifikke symptomene kan variere fra person til person.

Hva er det som forårsaker dysleksi? Det er fortsatt uklart hva som er de eksakte årsakene, men arv er en faktor. Selv om studier tyder på unormale forhold når det gjelder hjernens utvikling og funksjon, har ikke dysleksi sammenheng med den generelle intelligens eller med manglende vilje til å lære. Mange dyslektikere er faktisk svært dyktige på områder der det ikke trengs gode språkferdigheter.

Hvordan behandles dysleksi? Det er viktig å bli klar over problemet tidlig. Effektiv opplæring i språklige ferdigheter innbefatter bruk av flere sanser, særlig hørselen, synet og berøringssansen. Mange elever trenger individuell hjelp for å kunne gjøre framskritt i sitt eget tempo. Det kan være at de også trenger følelsesmessig støtte på grunn av vanskeligheter på skolen. Med god støtteundervisning og iherdige anstrengelser kan elever med dysleksi lære å lese og skrive godt. *

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Sammen med en annen forkynner på Sri Lanka

[Bilde på side 23]

Camilla og jeg i Latvia