Jeg satte Gud på førsteplassen og lever et godt liv

FORTALT AV PIERRE WOROU

«Bonjour!» Denne franske hilsenen har jeg brukt hele livet. Men i november 1975 ble jeg arrestert fordi jeg brukte den. La meg fortelle om bakgrunnen for dette, og hva som har skjedd siden.

JEG er født den 1. januar 1944 i Malété, en forstad til byen Savé i det sentrale Benin. * Foreldrene mine gav meg navnet Abiola, et tradisjonelt navn på joruba. Mens jeg fortsatt var ung, forandret jeg det til Pierre, som jeg syntes var mer moderne og populært.

Folk hadde kallenavn på alle barna. Meg kalte de Pastor, for da jeg ble født, skal jeg ha lignet på pastoren i byen. Jeg var imidlertid mer interessert i å spille fotball enn i å lese katekismen.

I 1959 flyttet jeg til Sakété, en by sør i landet, for å fortsette skolegangen min der. Jeg bodde hos min fetter Simon. Han var skolelærer og hadde nettopp begynt å studere Bibelen sammen med to av Jehovas vitner. Til å begynne med var jeg ikke interessert i å høre på dem. Men senere spurte jeg en annen fetter, Michel, om han ville være med meg på studiet. Det ville han, og det var da jeg for første gang hørte om Guds navn, Jehova.

En søndag besluttet Simon, Michel og jeg at vi ikke skulle gå i kirken, men på Jehovas vitners møte. Det ble litt av en skuffelse, for det var bare fem stykker til stede – to Jehovas vitner, de to fetterne mine og jeg. Vi skjønte likevel at dette var sannheten ut fra Bibelen, og vi fortsatte å studere. Michel var den første som ble døpt som symbol på sin innvielse til Gud. I dag er han pioner, som Jehovas vitner kaller sine heltidsforkynnere.

Simon flyttet nordover til byen Kokoro, og jeg ble med ham. Jehovas vitner skulle ha stevne i landsbyen Ouansougon. Simon tok drosje, men jeg syklet 22 mil for å overvære stevnet. Vi ble begge døpt der den 15. september 1961.

Utfordringer i heltidsforkynnelsen

Jeg levde av å male og selge bilder og av det jeg dyrket på et jordstykke som gav god avkastning. Da en reisende tilsynsmann, Philippe Zannou, besøkte menigheten vår, spurte han om jeg noen gang hadde tenkt på om jeg kunne begynne som pioner, eller heltidsforkynner. Jeg drøftet saken med min venn Emmanuel Fatunbi, og vi ble enige om at vi begge skulle begynne i februar 1966. Med tiden begynte jeg å tjene som reisende tilsynsmann i menigheter hvor man snakker fon, gun, joruba og fransk.

Senere traff jeg Julienne, en søt ung kristen søster som likte å leve enkelt, slik som jeg. Hun ble min kone den 12. august 1971, og vi besøkte menigheter sammen. Sønnen  vår Bola ble født den 18. august 1972. Når vi drog fra den ene menigheten til den andre, var det jeg som syklet, mens Julienne satt bakpå med Bola på ryggen. Et Jehovas vitne på stedet transporterte vanligvis bagasjen vår på sin sykkel. Vi besøkte menigheter på denne måten i fire år.

En dag ble Julienne syk, og om natten fikk hun fryktelige smerter. Neste morgen gikk jeg langs veien for å søke hjelp. Plutselig dukket det opp en drosje, noe som var helt uvanlig i det området. Dessuten var den ledig – enda mer uvanlig! Jeg forklarte situasjonen for sjåføren og spurte om han kunne kjøre oss til Porto Novo, hovedstaden, omkring 25 kilometer unna. Han sa ja til det, og da vi kom fram, smilte han og sa: «Denne turen spanderer jeg. Den skal ikke koste dere noe.»

Julienne måtte holde sengen i to uker. Vi bodde hos et av Jehovas vitner, og den legen vi hadde kontaktet, var så snill at han stakk innom hver dag. Han hadde også med seg nødvendige medisiner. Da han undersøkte Julienne for siste gang, spurte jeg engstelig etter regningen. Jeg ble ganske overrasket da han svarte: «Dere skal ikke betale noe.»

Dramatiske forandringer

I 1975 fikk Dahomey et marxistisk styre. Landets navn ble forandret til Folkerepublikken Benin. Hverdagen forandret seg også. Det ble innført en ny hilsen: «Pour la révolution?» (Er du klar til revolusjonen?) Det ble forventet at man svarte: «Prêt!» (Jeg er klar!) Vår kristne samvittighet tillot oss ikke å framsi slike politiske slagord. Det førte til mye fiendtlighet.

En søndag i slutten av 1975 ble jeg arrestert mens jeg forkynte fra hus til hus i nærheten av St. Michel. Jeg hadde svart «Bonjour!» til en mann som hilste meg med ordene «Pour la révolution?» Jeg ble tatt med til politistasjonen, hvor jeg ble slått. Men senere samme dag klarte tre Jehovas vitner fra stedet å få meg løslatt.

Jeg var det første Jehovas vitne i Benin som ble arrestert. Snart ble mange andre over hele landet også arrestert. Myndighetene konfiskerte Rikets saler, og misjonærene ble utvist. Til og med avdelingskontoret ble stengt, og mange vitner måtte flykte fra landet. De drog vestover til Togo eller østover til Nigeria.

Familieforøkelse i Nigeria

Vår andre sønn, Kola, ble født den 25. april 1976. To dager senere utstedte myndighetene et dekret, nr. 111, som forbød Jehovas vitners virksomhet. Vi drog til Nigeria, hvor vi oppsøkte en Rikets sal. Der var det fullt av flyktninger. Dagen etter ble det truffet tiltak for å fordele oss på de forskjellige menighetene i nærheten. Så snart salen var tømt for én gruppe flyktninger, kom det en ny gruppe. Det ble brukt lastebiler for å frakte dem til avsidesliggende menigheter.

Jehovas vitners avdelingskontor i Nigeria bad meg om å besøke alle vitnene fra Benin. Jeg ble utnevnt til reisende tilsynsmann for en gruppe jorubaspråklige menigheter i Nigeria og senere for gunspråklige menigheter. Vi brukte motorsykkel som framkomstmiddel. Bola satt foran meg, og Kola satt inneklemt mellom Julienne og meg.

I 1979 ble vi klar over at Julienne var på vei med vår datter, Jemima, noe som betydde at vi var nødt til å slutte i reisetjenesten. Juliennes yngre søster, som vi kalte Pépé, kom fra Benin for å bo hos oss. Familien vår fortsatte å vokse. Det ble født to gutter til: Caleb i 1983 og Silas i 1987. Vi var blitt en familie på åtte. Julienne og jeg ville gjerne være gode foreldre, men vi ønsket om mulig å fortsette i heltidstjenesten. Hvordan kunne vi klare det? Vi leide et jordstykke og dyrket maniok, mais og taro. Så bygde vi et lite hus i landsbyen Ilogbo-Eremi.

Etter at vi hadde sendt barna på skolen, brukte Julienne og jeg formiddagen til å  forkynne. Vi var alltid hjemme tidsnok til at familien kunne spise sammen. Så, etter en middagshvil, arbeidet vi ute på åkeren. Julienne og Pépé solgte det vi hadde dyrket, på markedet. Vi arbeidet alle svært hardt, men vi var heldigvis sjelden syke i de årene.

Et godt liv uten høyere utdannelse

Vi oppfordret aldri barna våre til å satse på en høyere utdannelse. Vi visste at det å sette Rikets interesser på førsteplassen, framelske kristne egenskaper og arbeide hardt var nøkkelen til å lykkes i livet. Vi prøvde å innprente disse idealene i barnas hjerte. Jeg studerte med dem, og det var virkelig en glede å se dem bli glad i Jehova, innvie sitt liv til ham og bli døpt som symbol på sin innvielse.

Pépé var eldre enn barna våre og den første som flyttet hjemmefra. Tidligere, da hun hadde kommet for å bo hos oss, lærte jeg henne å lese. Selv om hun hadde lite formell utdannelse, konsentrerte hun seg om sitt bibelstudium og andre åndelige gjøremål. Etter at hun hadde tjent som pioner en tid, giftet hun seg med Monday Akinra, en reisende tilsynsmann, og samarbeidet med ham i hans tjeneste. De har nå en sønn, Timothy. Pépé og Monday har fortsatt i heltidstjenesten, og Monday har mange ansvarsoppgaver i forbindelse med stevner.

Bola ble kokkelærling i et stort firma. En av sjefene der la merke til hans gode arbeidsvaner, at han var pålitelig og hadde andre fine kristne egenskaper. Etter hvert ble han forfremmet og fikk en betrodd stilling i firmaet. Noe som er enda viktigere, er at han er en god ektemann for sin kone, Jane, og en god far for deres tre barn. Dessuten er han en ansvarsfull eldste i en av Jehovas vitners menigheter i Lagos i Nigeria.

Kola ble skredderlærling og begynte også i pionertjenesten. Han hadde lært seg engelsk mens han var i Nigeria, og i 1995 ble han derfor innbudt til å tjene i oversettelsesavdelingen ved Jehovas vitners avdelingskontor i Benin. Der har han tjent de siste 13 årene.

Tilbake til Benin

Vi ble gledelig overrasket over å høre at regjeringen i Benin den 23. januar 1990 hadde utstedt et dekret som kunngjorde at det tidligere dekretet som forbød vårt arbeid, var blitt opphevet. Det var mange flyktninger som vendte tilbake. Det kom også nye misjonærer til Benin, og avdelingskontoret ble gjenåpnet. I 1994 flyttet familien vår tilbake til Benin, men Pépé, Bola og familiene deres ble værende i Nigeria.

Jeg klarte å få meg deltidsarbeid. Det lille vi tjente på å leie ut huset vårt i Nigeria, og Bolas generøse bidrag satte oss i stand til å bygge et hus til oss fem ikke så langt fra avdelingskontoret. Jemima var pioner i over seks år og forsørget seg selv som syerske. Så giftet hun seg med Kokou Ahoumenou, og de arbeider nå ved avdelingskontoret i nærheten. Caleb og Silas er snart ferdig med skolen. Med Guds hjelp og god støtte fra en samarbeidsvillig familie har Julienne og jeg vært i heltidstjenesten i over 40 år.

Gud har rikt velsignet forkynnelsesarbeidet i Benin. Da jeg ble døpt i 1961, var det 871 Jehovas vitner som forkynte Rikets budskap i landet. I det året jeg ble arrestert, hadde antallet steget til 2381. Da vi kom tilbake til Benin i 1994, hadde det steget til 3858, til tross for de 14 årene med forbud. I dag er det over dobbelt så mange – over 9000 – og i 2008 var det 35 752 til stede på høytiden til minne om Kristi død.

Fra tid til annen går jeg til det stedet hvor jeg ble arrestert for over 30 år siden, og jeg tenker tilbake på alt det som har skjedd. Jeg takker Gud spesielt for at han har velsignet familien min. Vi har ikke manglet noe. Og jeg hilser fortsatt alle «Bonjour!»

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 13]

Han smilte og sa: «Denne turen spanderer jeg. Den skal ikke koste dere noe.»

[Uthevet tekst på side 14]

Vi oppfordret aldri barna våre til å satse på en høyere utdannelse

 [Bilde på side 15]

Jeg tjener som reisende tilsynsmann, 1970

[Bilde på side 15]

Min kone og jeg og de to første sønnene våre, Bola og Kola, i 1976

[Bilde på side 15]

I dag, omgitt av min familie – min kone, våre fem barn, vår svigerdatter, våre tre barnebarn og dessuten Pépés familie