Abort – ikke en problemfri løsning
Abort – ikke en problemfri løsning
BILL vokste opp med det syn at abort var en alvorlig synd og ensbetydende med drap. Dette var hans sterke overbevisning i mange år, men da han i 1975 fikk abortspørsmålet tett innpå livet, var han ikke lenger så sikker i sin sak. Kjæresten hans, Victoria, ble gravid, og han hadde ikke lyst til å påta seg de forpliktelsene som fulgte med det å være gift og ha barn. Bill innrømmer: «Jeg gikk raskt inn for den lettvinte løsningen og sa til Victoria at hun måtte ta abort.»
Det er ikke uvanlig å velge det som Bill kalte en lettvint løsning, når et svangerskap er uplanlagt eller uønsket. En verdensomfattende undersøkelse som ble offentliggjort i 2007, viste at det i 2003 ble framkalt anslagsvis 42 millioner aborter verden over. Kvinner som tar abort, kommer fra alle raser og nasjonaliteter, fra mange forskjellige religionssamfunn og fra alle inntektsgrupper og utdannelsesnivåer, og de er i alle aldere fra puberteten til overgangsalderen. Hvis du kom i den situasjonen at du ble stilt overfor et uønsket svangerskap, hvordan ville du da reagere? Hvorfor er det så mange som velger abort?
«Jeg kunne ikke se noen annen løsning»
«Jeg hadde nettopp hatt et vanskelig svangerskap og en hard fødsel, og pengeproblemene og alt stresset i familien var som et fjell,» forteller en kvinne på 35. «Så ble jeg gravid igjen, seks uker etter fødselen. Vi bestemte oss for abort. Innerst inne følte jeg at det var galt, men jeg kunne ikke se noen annen løsning.»
Kvinner søker abort av mange forskjellige grunner. Det kan dreie seg om alt fra økonomiske problemer til et mislykket, kanskje voldelig parforhold, som gjør at de ikke ønsker å bli ytterligere knyttet til barnefaren. Eller det kan være at graviditeten rett og slett ikke passer inn i kvinnens eller parets planer.
Noen velger abort for å beskytte sitt eget eller andres gode navn og rykte. I en bok som dr. Susan Wicklund har skrevet om sitt virke som abortlege (This Common Secret–My Journey as an Abortion Doctor), nevner hun et slikt tilfelle. En av hennes pasienter som søkte om abort, fortalte: «Foreldrene mine er veldig religiøse. . . . Hvis jeg fikk barn uten å være gift, ville det føre skam over dem. Det ville vise alle vennene deres at datteren deres har syndet.»
Dr. Wicklund spurte da: «Du har altså syndet i deres øyne, men hvordan ser de på abort?» Jenta svarte: «Abort – det er helt utilgivelig. Men det er det minste av to onder, for det vil være en hemmelighet. Hvis jeg tar abort, kommer vennene [til foreldrene mine] i kirken aldri til å få vite om det.»
Uansett hvordan situasjonen er, er det å bestemme seg for å avbryte et svangerskap vanligvis ingen lett avgjørelse. Det er ofte veldig vondt å ta en slik beslutning. Er abort så en problemfri løsning?
Tenk over konsekvensene
En undersøkelse i 2004 som omfattet 331 russiske og 217 amerikanske kvinner som hadde fått framkalt abort, viste at omtrent halvparten i begge gruppene hadde vonde følelser etter aborten. Nærmere 50 prosent av russerne og nesten 80 prosent av amerikanerne sa at de ’hadde skyldfølelse’ på grunn av inngrepet. Over 60 prosent av de amerikanske kvinnene ’klarte ikke å tilgi seg selv’. Når skyldfølelse er så utbredt – også blant dem som ikke betrakter seg selv som religiøse – hvorfor tar da så mange unge kvinner abort?
De blir i mange tilfeller utsatt for et stort press til å ta abort. Foreldrene, barnefaren eller velmenende venner anbefaler kanskje abort som det minste av to onder. Dette kan føre til at det blir truffet en forhastet avgjørelse basert på dårlig informasjon. Men dr. Priscilla Coleman, som er ekspert på de psykiske helsefarene ved abort, forklarer hva som ofte skjer etterpå: «Etter at alt stresset med å få truffet avgjørelsen og få foretatt inngrepet er over, fungerer kvinnenes kognitive evner [som har med tenkning og erkjennelse å gjøre] igjen som normalt, noe som ofte medfører utpreget skyldfølelse, sorg og anger.»
Denne angeren bunner ofte i spørsmålet: Gjorde abortinngrepet slutt på et liv som allerede eksisterte? En rapport (utarbeidet av South Dakota Task Force to Study Abortion) konkluderte med at mange gravide kvinner som vurderte å ta abort, «ble forledet til å tro at det bare var ’vev’ som ble fjernet, og mange sier at de ikke ville ha tatt abort hvis de hadde fått vite sannheten».
Etter å ha gjennomgått de «rystende og hjerteskjærende uttalelsene» til 1940 kvinner som hadde fått foretatt abort, trakk forskerne bak studien denne konklusjonen: «Mange av disse kvinnene er sinte av sorg over tapet av et barn som de ble fortalt aldri eksisterte.» I rapporten stod det også: «De psykiske skadene det medfører [for kvinnen] å vite at hun har drept barnet sitt, er ofte svært alvorlige.»
Men hva er sannheten? Innebærer et abortinngrep bare at det blir fjernet noe vev eller en celleklump fra en gravid kvinnes kropp? Eller er et foster i mors liv virkelig et levende menneske?
[Ramme/bilde på side 4]
DET Å FØDE BARNET KONTRA DET Å TA ABORT
En studie i 2006 tok for seg livshistoriene til en lang rekke kvinner som var blitt gravide mens de var i tenårene. Halvparten av dem fødte barnet, og den andre halvparten tok abort. Studien konkluderte med at «sammenlignet med abort var barnefødsel forbundet med mindre sannsynlighet for bruk av psykologiske rådgivningstjenester, mindre hyppige søvnproblemer og mindre sannsynlighet for marihuanarøyking». – Journal of Youth and Adolescence.
En annen forskningsrapport la fram resultatene av fire svært omfattende studier. Hva viste disse studiene? «Blant kvinner med en kjent aborthistorie er det flere som har psykiske problemer i forskjellige former, enn det er blant kvinner uten en kjent aborthistorie.» – Report of the South Dakota Task Force to Study Abortion–2005.