Oversetting under jorden i 30 år

Fortalt av Ona Mockutė

I april 1962 stod jeg for retten i en fullsatt sal i Klaipeda i Litauen, anklaget for forbrytelser mot samfunnet. I oktober året før var jeg blitt arrestert og tiltalt for religiøs virksomhet som ble betraktet som en forbrytelse mot sovjetstaten. La meg fortelle hvordan det gikk til at jeg ble arrestert og deretter fengslet for å ha oversatt Jehovas vitners publikasjoner under jorden.

JEG er født i 1930 i den vestlige delen av Litauen, ikke langt fra Østersjøen. Før jeg ble født, hadde mor bedt til Gud om at barnet hennes måtte bli nonne. Men en gang sa hun til meg: «Jeg kan absolutt ikke be foran St. Peter eller andre livløse bilder.» Fordi jeg husket på dette, lot jeg være å knele i kirken, selv om jeg pleide å gjøre det foran et krusifiks på vei hjem fra skolen.

Senere, under den annen verdenskrig – fra 1939 til 1945 – så jeg mye ubeskrivelig råskap, og det gikk veldig innpå meg. En dag under den tyske okkupasjonen da jeg var på bærtur i skogen sammen med tanten min, kom vi over to store groper der vi så at det nylig var sølt blod. Fordi vi visste at flere jøder, deriblant mine skolevenninner Tese og Sara, var blitt drept kort tid tidligere, trakk vi den slutning at vi stod ved den massegraven de lå i. Helt ute av meg ropte jeg: «Gud, du som er så god, hvorfor tillater du at det skjer slike forferdelige, grusomme ting?»

I 1949 var jeg ferdig med allmennutdannelsen på den skolen som jeg gikk på i Klaipeda i nærheten av hjemmet vårt, og etter det fortsatte jeg musikkstudiene mine. I 1950 ble jeg med i en politisk studentbevegelse som arbeidet under jorden, men etter kort tid ble jeg angitt og arrestert sammen med tolv andre. Jeg ble satt i fengsel i Klaipeda, og mens jeg var der, traff jeg for første gang et av Jehovas vitner.

Jeg får lære bibelske sannheter

En middelaldrende kvinne ble dyttet inn i cellen vår. Hun smilte vennlig til oss sju unge kvinner. Jeg sa til henne: «Kjære Dem, fanger er vanligvis lei seg når de blir kastet i fengsel, men De smiler! Kan jeg få spørre hvorfor De er her?»

«På grunn av sannheten,» svarte hun.

«Men hva er sannhet?» spurte jeg.

Kvinnen het Lydia Peldszus. Hun var fra Tyskland og var blitt arrestert på grunn av sin tro som et av Jehovas vitner. Vi snakket mye sammen om Bibelen. De oppmuntrende sannhetene fra Bibelen som Lydia lærte oss, førte ikke bare til at mitt liv forandret retning, men forandret også livet til tre andre som satt i den samme cellen.

 Hvordan jeg fikk større bibelkunnskap

På grunn av den politiske virksomheten som jeg hadde drevet under jorden mot den sovjetiske okkupasjonen, ble jeg dømt til 25 års fengsel pluss 5 år i eksil. I løpet av de årene jeg satt i forskjellige fengsler og også var i arbeidsleirer i Sibir, fikk jeg vite mer om Gud og hans hensikter gjennom Jehovas vitner som jeg traff der. Disse vitnene var i likhet med Lydia blitt straffet for sin tro.

I tillegg til at jeg i disse årene fortsatte å lære mer om Bibelen, fortalte jeg andre om min tro. Selv om jeg ikke fikk anledning til å bli døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova Gud, betraktet de andre innsatte og fengselsbetjentene meg som et av Jehovas vitner. I 1958, etter å ha sonet åtte år av den straffen jeg var idømt, ble jeg løslatt. Jeg drog tilbake til Litauen med svekket helse, men med sterk tro på Jehova.

Jeg begynner å oversette under jorden

På den tiden var det bare noen få Jehovas vitner igjen i Litauen. De andre satt i fengsel eller var forvist til Sibir. I 1959 kom to vitner tilbake fra Sibir og foreslo at jeg skulle oversette våre bibelske publikasjoner til litauisk. Jeg tok med glede imot utfordringen, for jeg så på dette som et privilegium.

I mars 1960 begynte jeg å oversette, og i juli ble jeg døpt i all hemmelighet, i elven Dubysa. På grunn av motstand fra KGB (den sovjetiske Komiteen for statens sikkerhet) kunne jeg ikke finne et arbeid som gjorde at jeg kunne forsørge meg selv, så jeg bodde hos foreldrene mine, som var positive til det jeg trodde på. Jeg passet kuer som tilhørte faren min og noen naboer. Mens jeg gjorde det, holdt jeg også på med å oversette. Jeg hadde et nydelig kontor, der jeg satt på en trestubbe omgitt av et teppe av grønt gress. Taket over meg var den blå himmelen, og fanget mitt fungerte som skrivebord.

Men etter hvert kom jeg til at det ikke var trygt å oversette ute i det fri, siden jeg lett kunne bli oppdaget av KGB-agenter eller deres informanter. Så da jeg fikk mulighet til å oversette på steder som var mer skjult, flyttet jeg hjemmefra. Noen ganger arbeidet jeg i fjøs, der jeg satt og klapret på skrivemaskinen rett ved siden av en bås med dyr.

Det var ikke elektrisitet der, så jeg jobbet mens det var dagslys. En spesialbygd vindmølle durte i vei utenfor fjøset for å kamuflere lyden av hamringen på den manuelle skrivemaskinen. Når det ble mørkt, gikk jeg inn i våningshuset for å spise kvelds. Så gikk jeg tilbake til fjøset og la meg til å sove på en seng av høy.

I oktober 1961 ble to andre Jehovas vitner og jeg arrestert da mitt arbeid, som fremmet religiøs virksomhet, ble oppdaget. Dette førte til den rettssaken i 1962 som jeg nevnte i begynnelsen av denne beretningen. Myndighetene lot saken gå for åpne dører, og vi frydet oss over å få avlagt et vitnesbyrd for mange som hørte på. (Markus 13:9) Jeg fikk en dom på tre år og ble sendt til et fengsel i Tallinn i Estland. Så vidt jeg vet, var jeg på det tidspunktet den eneste som var der på grunn av sin tro. Jeg fikk besøk av folk fra byadministrasjonen, og jeg fikk fortalt dem hva jeg trodde på.

Oversettelsesarbeid igjen

Da jeg ble løslatt i Estland i 1964, drog jeg tilbake til Litauen. Der fortsatte jeg å oversette  publikasjonene våre, for det meste fra russisk til litauisk. Arbeidsmengden var betydelig. Selv om andre hjalp til, var jeg den eneste som oversatte til litauisk på heltid. Ofte arbeidet jeg sju dager i uken fra soloppgang til solnedgang. Uten Jehovas hjelp hadde jeg aldri hatt krefter til å gjøre det.

Fordi jeg visste hvor viktig arbeidet var, prøvde jeg alltid å være forsiktig. Kristne brødre og søstre satte ofte sin egen og også sin families sikkerhet på spill for å holde meg skjult, skaffe meg det jeg trengte til livets opphold, og beskytte meg. Et slikt samarbeid gjorde at vi ble veldig nær knyttet til hverandre. Mens jeg jobbet, pleide den familien jeg for tiden bodde hos, å holde utkikk etter dem som kunne komme til å anmelde meg. Som varselssignal slo noen to ganger på varmerørene med en jerngjenstand. Når jeg hørte det signalet, gjemte jeg raskt unna alt som kunne røpe hva jeg holdt på med.

Hvis vi fant ut at det huset hvor jeg arbeidet, ble overvåket, flyttet jeg straks til et annet sted. Den gangen var det en alvorlig forbrytelse å ha en skrivemaskin uten myndighetenes tillatelse, så det var en annen som tok med skrivemaskinen min til det nye arbeidsstedet. Jeg drog så til det nye stedet, vanligvis om natten.

Jehova beskyttet meg virkelig. Offentlige tjenestemenn visste hva jeg holdt på med, selv om de ikke kunne legge fram beviser for det. I 1973, for eksempel, da åtte Jehovas vitner stod for retten, kalte aktor meg inn til avhør. Han spurte meg rett ut: «Mockutė, hvor mye litteratur har du trykt i årenes løp?»

Jeg sa at jeg ikke kunne svare på det spørsmålet. Da spurte han: «Hva slags spørsmål er det så du kan svare på?»

«Spørsmål som ikke har noe med dette arbeidet å gjøre,» svarte jeg.

Forandringens vinder

Mot slutten av 1980-årene begynte situasjonen i Litauen å forandre seg. Det var ikke lenger nødvendig å gjemme seg for representanter for myndighetene. I 1990 var det så andre som begynte å gjøre oversettelsesarbeidet. Den 1. september 1992 ble det opprettet et lite oversettelseskontor i Klaipeda, den byen jeg til slutt slo meg ned i.

Til sammen arbeidet jeg som oversetter i omkring 30 år på 16 steder. Jeg hadde ikke et eget hjem. Men som jeg gleder meg over å se fruktene av vårt arbeid! I dag er det omkring 3000 Jehovas vitner i Litauen. Og oversettelsesarbeidet, som jeg en gang utførte i det skjulte i fjøs og loftsrom, blir nå utført under bekvemme forhold på det litauiske avdelingskontoret i nærheten av byen Kaunas.

Jeg husker fortsatt mitt spesielle møte med et av Jehovas vitner i den kalde fengselscellen i Klaipeda for nesten 60 år siden. Det forandret livet mitt! Jeg vil alltid være takknemlig mot vår store Skaper, Jehova, for at jeg fant sannheten om ham og hans hensikter, og være glad for at jeg innviet mitt liv til ham for å gjøre hans vilje.

[Uthevet tekst på side 13]

De oppmuntrende bibelske sannhetene som Lydia lærte fire av oss mens vi satt i fengsel, forandret livet vårt

[Bilde på side 12]

Rettssaken mot meg ble slått stort opp i en sovjetisk avis i 1962

 [Bilde på sidene 14 og 15]

Noe av den bibelske litteraturen som jeg oversatte med fare for å miste friheten

[Bilde på side 15]

Lydia gjorde meg kjent med bibelske sannheter mens jeg satt i fengsel

[Bilde på side 15]

To Jehovas vitner (til venstre) lærte meg mer om Gud mens jeg satt i en fangeleir i Khabarovsk-området i Russland i 1956

[Bilde på side 15]

En skrivemaskin jeg brukte da arbeidet vårt var forbudt