Albarracín – et annerledes «ørnerede»

«Besøk en av de vakreste byene i Spania, besøk Albarracín.» – José Martínez Ruiz, spansk forfatter, også kjent som Azorín, 1873–1967.

ALBARRACÍN er en helt spesiell by. Hva er det som gjør den til det? Først og fremst dens beliggenhet, dernest dens historie og sist, men ikke minst, dens vakre omgivelser. På grunn av dette erklærte spanske myndigheter i 1961 at denne lille byen i provinsen Teruel er et verneverdig kulturminne. Og i 2005 ble Albarracín utpekt som «den vakreste byen i Spania» av en gruppe representanter for reiselivsnæringen.

Albarracín er en gammel by med omkring tusen innbyggere. Den ligger høyt oppe i fjellene i den sentrale delen av Spania, omgitt av grønne enger som får vann fra flere elver, og en fjellkjede som har samme navn som den – Sierra de Albarracín.

Rikelig med både mat og vann

Før i tiden fantes det rikelig med vilt i området omkring Albarracín, og dette tiltrakk seg en del mennesker som bosatte seg her. Hulemalerier viser at de var dyktige kunstnere og våkne iakttakere av naturen omkring seg. De tegnet en rekke store okser og andre dyr, som de fargela med et hvitt fargestoff som bare er blitt funnet i dette området. Eksperter mener at disse hulene, hvor scener fra dagliglivet er skildret, ble brukt som møtesteder for religiøs og sosial virksomhet.

Også i dag er det mye hjort, rådyr, villsvin og annet vilt i naturreservatet Montes Universales like i nærheten. Og elven Guadalaviar (et arabisk ord som betyr «hvit elv») er en av de beste ørretelvene i Spania.

I år 133 fvt. underla romerne seg de lokale keltiberiske stammene og bygde en rekke landsbyer i Albarracín-området. I det første århundre evt. bygde romerske ingeniører en 18 kilometer lang akvedukt (1). Den regnes for å være det mest kompliserte av alle offentlige romerske byggeprosjekter i Spania. Romernes religion satte også  sine spor. Et relieff på en romersk gravstein i Albarracín viser at det ble praktisert keiserdyrkelse i området.

Gode tider under muslimsk styre

På 800-tallet hadde maurerne invadert området, og man mener at Albarracín har fått navn etter den berbergruppen som bosatte seg her, Banu-Razin. I middelalderen levde maurere, jøder og navnkristne sammen i fred og fordragelighet her. Det førte til at dette ble den mest framgangsrike perioden i byens historie.

Kunsthåndverkere i Albarracín laget de vakreste gjenstander. Det er også tydelig at legevitenskapen blomstret. Ved utgravninger er det blitt avdekket et sett kirurgiske instrumenter som viser at byens kirurger opererte grå stær. Albarracín ble værende under muslimsk styre til slutten på 1100-tallet, da den ble underlagt romersk-katolsk styre. Det er interessant å merke seg at dette ser ut til å være det eneste tilfellet i spansk historie da et slikt politisk maktskifte foregikk på fredelig vis.

Hvordan ser Albarracín ut i dag? Byen har ingen moderne bebyggelse, så de besøkende føler virkelig at de tar et skritt tilbake til middelalderen.

En helt spesiell silhuett

Den spanske filosofen José Ortega y Gasset (1883–1955) beskrev Albarracín som «byen som avtegner sin helt spesielle silhuett mot høydene». Det er en god beskrivelse, for byen klamrer seg fast til et klippeframspring omkring 1200 meter over havet og er omgitt av en dyp kløft som er som en festningsgrav. Denne beliggenheten har beskyttet Albarracín opp gjennom århundrene og gitt den tilnavnet «Ørneredet».

Når besøkende rusler gjennom de smale, brosteinsbelagte gatene, ser de mange eksempler på en fascinerende arkitektur fra en svunnen tid. Noen av de best kjente er hjørnebalkongen, det blå huset (2) og Julianeta-huset (3). Det sistnevnte ser ut som om det balanserer over to gater der hvor disse møtes.

Husene i byen er bygd av tre og gips, materialer som veier mye mindre enn stein – og det er en viktig faktor når man skal bygge på toppen av en høyde. De små vinduene med blondegardiner og jerngitter (4) foran er et blikkfang. De framspringende takskjeggene, balkongene med utskåret treverk og de spesielle dørhamrene, som ofte er utformet som dyr, er også med på å gi husene sitt særpreg.

Hvis man er plaget av svimmelhet, bør man ikke se ned når man går inn i et av disse «hengende» husene. Fordi byen ble bygd på et klippeframspring og det var begrenset tomteplass, ble noen av husene bygd rett på kanten av stupet.

Aller øverst på høyden ligger en maurisk festning, som utgjorde selve kjernen i den opprinnelige byen. Torre del Andador er en del av den muren som ble bygd av araberne på 900-tallet. Blant byggverk av nyere dato kan vi nevne den gotiske katedralen, fra 1500-tallet, og det hesteskoformede rådhuset med dets bueganger.

Naturskatter i nærområdet

For naturelskere har Albarracín mer å tilby. I fjellkjedene omkring byen er det mange ulike økosystemer og et rikt dyre- og planteliv. Oppkommer og fosser forskjønner de trekledde fjellsidene. Og campingturister blir betatt av den praktfulle stjernehimmelen.

Det bor flere familier som er Jehovas vitner, i dette området. De vakre omgivelsene får dem til å tenke på Bibelens løfte om at hele jorden skal bli et paradis under Guds rikes styre. De går ivrig inn for å gjøre sine naboer kjent med dette gode budskapet. – Salme 98:7–9; Matteus 24:14.

Hvert år er det over 100 000 turister som går gjennom de smale gatene i Albarracín. Kanskje du nå har fått lyst til å besøke dette spesielle «ørneredet» oppe i fjellene hvis du kommer til Spania?

 [Ramme/bilder på side 18]

KUNSTSKATTER FUNNET I ALBARRACÍN

Sølvkrukke til å ha salve i. Maurerkongen Abdelmelic fikk laget denne krukken til sin kone Zahr. Navnet hennes betyr «blomst» på arabisk. På krukken er det en innskrift i gull, hvor det blant annet står: «Evigvarende velsignelse . . . , guddommelig hjelp og rettledning til godhet og rettferdighet.» Krukken regnes for å være en av de flotteste sølvskattene innen spansk-arabisk kunst.

Fisk i bergkrystall. Fisken er smykket med skjell, og munnen er av sølv og finnene av gull. Den er også dekorert med perler og rubiner. Graveringene er så kunstferdige at eksperter mener at en enkelt håndverker umulig kunne ha gjort den ferdig i sin levetid.

[Rettigheter]

Krukke: Museo de Teruel. Foto Jorge Escudero; krystallfisk: Sta. Ma de Albarracín Foundation

 [Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

PORTUGAL

SPANIA

MADRID

Albarracín

[Bilde på side 17]

1 Akvedukt

[Bilder på side 18]

2 Det blå huset

3 Julianeta-huset

4 Jerngitter

[Bilderettigheter på side 17]

© Ioseba Egibar/age fotostock