Feilvurderinger som førte til verdenskrig

Kan en tredje verdenskrig bli utløst ved en tilfeldighet eller ved et uhell? Kan statsledere og deres militære rådgivere komme til å feilvurdere risikoene fullstendig og forårsake tap av millioner av liv?

DET vet vi ikke. Men det vi vet, er at noe lignende har skjedd. For snart hundre år siden styrtet europeiske ledere sine nasjoner ut i Den store krigen, som senere ble kalt den første verdenskrig, uten å ane omfanget av de redslene det ville medføre. «Vi rotet oss opp i krig,» erkjente David Lloyd George, som var britisk statsminister fra 1916 til 1922. La oss se på noen av de viktigste hendelsene som førte til denne grusomme nedslaktingen.

«Det var ingen statsmenn som ønsket krig i stor målestokk,» skrev historikeren A.J.P. Taylor, «men de ønsket å true, og de ønsket å vinne.» Den russiske tsaren sa at man måtte gjøre alt for å bevare freden. Han ønsket ikke å bli ansvarlig for et enormt blodbad. Men på en eller annen måte kom tingene ut av kontroll. Det begynte med to fatale skudd som ble avfyrt omkring kl. 11.15 den 28. juni 1914.

To skudd som forandret verden

I 1914 hadde en langvarig rivalisering mellom de europeiske stormaktene skapt et svært spent forhold og frambrakt to allianser som stod steilt mot hverandre: trippelalliansen, som bestod av Østerrike-Ungarn, Italia og Tyskland, og trippelententen, som bestod av Storbritannia, Frankrike og Russland. Disse nasjonene hadde dessuten knyttet politiske og økonomiske bånd med en rekke andre land, deriblant landene på Balkan.

Balkan var på den tiden et politisk ustabilt område hvor stormaktenes overherredømme var et sterkt irritasjonsmoment, og det fantes mange hemmelige organisasjoner som arbeidet for uavhengighet. Her var det en liten gruppe ungdommer som planla å myrde den østerrikske erkehertug Franz Ferdinand under hans besøk i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, den 28. juni. * Det var bare en liten politistyrke til stede, noe som burde gjøre det lettere å gjennomføre planen. Men disse potensielle morderne hadde minimal trening. En av dem kastet en liten bombe, men traff ikke målet, og andre forble passive da øyeblikket kom. Gavrilo Princip var den attentatmannen som lyktes – og det bare ved en ren tilfeldighet. Hva skjedde?

Da Princip så erkehertugen kjøre videre, uskadd av  bomben, forsøkte han forgjeves å komme bort til bilen. Nedslått gikk han over veien til en kafé. Erkehertugen, som var rasende på grunn av bombeangrepet, hadde samtidig bestemt seg for at han ville kjøre en annen vei. Men sjåføren, som ikke kjente til denne forandringen i planene, kjørte feil og måtte snu bilen. Akkurat da kom Princip ut av kafeen og hadde plutselig skyteskiven rett foran seg – erkehertugen satt i den åpne bilen bare tre meter fra ham. Princip sprang bort til bilen og avfyrte to skudd, som drepte erkehertugen og hans kone. * Princip, en naiv serbisk nasjonalist, hadde trolig ingen anelse om hvilket skred han nettopp hadde utløst. Men det var ikke han som ene og alene hadde skylden for de redslene som skulle komme.

Klare for krig

Før 1914 hadde europeere flest en romantisk forestilling om krig. De betraktet krig som noe fordelaktig, edelt og ærefullt – og det til tross for at de bekjente seg til kristendommen. Noen statsmenn var til og med av den oppfatning at krig ville skape nasjonal enhet og styrke folket! Noen generaler forsikret dessuten sine ledere om at en krig kunne vinnes raskt og effektivt. «På to uker skal vi slå Frankrike,» skrøt en tysk general. Det var ingen som forutså at millioner av menn skulle komme til å oppholde seg i gjørmete skyttergraver i flere år.

I årene før krigen var det dessuten slik at «en stor tidevannsbølge av hypernasjonalisme feide over Europa,» står det i boken Cooperation Under Anarchy. «Skolene, universitetene, pressen og politikerne deltok alle i denne overveldende mytedannelsen og selvforherligelsen.»

De religiøse lederne gjorde lite for å motvirke en slik destruktiv ånd. Historikeren Paul Johnson sier: «På den ene siden stod det protestantiske Tyskland, det katolske Østerrike, det ortodokse Bulgaria og det muslimske Tyrkia. På den andre siden stod det protestantiske Storbritannia, det katolske Frankrike og Italia og det ortodokse Russland.» De fleste prestene, sier han videre, «likestilte kristendom med patriotisme. Kristne soldater fra alle religionssamfunn ble oppfordret til å drepe hverandre i Frelserens navn». Også prester og nonner ble mobilisert, og flere tusen prester ble drept i kamp.

De europeiske forbundene, som var ment å skulle sikre at det ikke brøt ut en storkrig, kan i stedet ha bidratt til krigsutbruddet. På hvilken  måte? «De europeiske stormaktenes sikkerhet var tett sammenvevd,» sies det i Cooperation Under Anarchy. «Hver stormakt følte at dens egen sikkerhet var avhengig av dens allierte, og følte seg derfor tvunget til å storme fram for å forsvare sine allierte – selv når disse allierte hadde provosert sine angripere.»

Et annet farlig element var den tyske Schlieffen-planen, som fikk navn etter general Alfred von Schlieffen, tidligere generalstabssjef. Fordi man mente at Tyskland ville bli nødt til å kjempe mot både Frankrike og Russland, gikk planen blant annet ut på å sette inn et raskt førsteangrep mot Frankrike og vinne en hurtig seier der mens Russland brukte tid på å mobilisere, og deretter angripe Russland. «Så snart planen var satt ut i livet, var det militære alliansesystemet nesten en garanti for at det ville bli en stor krig i Europa,» står det i World Book Encyclopedia.

Snøballen begynner å rulle

Etter en offisiell gransking ble det ikke funnet noen beviser for at den serbiske regjering hadde stått bak mordet på erkehertugen, men Østerrike var bestemt på å sette en stopper for slavernes agitasjon én gang for alle. Østerrike var ivrig etter «å gi Serbia en lærepenge,» sier historikeren J.M. Roberts.

I et forsøk på å dempe spenningen arbeidet Nicholas Hartwig, den russiske ambassadøren i den serbiske hovedstaden, for å få i stand et kompromiss. Men han fikk et hjerteanfall og døde under et møte med de østerrikske diplomatene. Den 23. juli sendte Østerrike omsider en liste til Serbia med krav som i virkeligheten var et ultimatum. Fordi Serbia ikke kunne godta alle kravene, brøt Østerrike straks alle diplomatiske forbindelser. I et slikt avgjørende øyeblikk brøt altså diplomatiet sammen.

Det ble likevel gjort noen forsøk på å forhindre krig. Storbritannia anbefalte for eksempel at det ble holdt en internasjonal konferanse, og den tyske keiseren oppfordret tsaren til ikke å mobilisere. Men hendelsene kom ut av kontroll. «Statsmenn, generaler og hele nasjoner ble overveldet av selve omfanget av de hendelsene som var i ferd med å finne sted,» står det i boken The Enterprise of War.

Med forsikringer om tysk støtte i ryggen erklærte den østerrikske keiseren Serbia krig den 28. juli. Russerne støttet Serbia og forsøkte derfor å holde Østerrike tilbake ved å utkommandere omkring en million russiske soldater til den østerrikske grensen. Ettersom det ville innebære at grensen mellom Russland og Tyskland ble liggende ubeskyttet, gav tsaren motvillig ordre om full mobilisering.

Tsaren prøvde å forsikre den tyske keiseren om at han ikke hadde noen planer om å invadere Tyskland. Men den russiske mobiliseringen fikk fart på tyskerne, og den 31. juli begynte de å sette Schlieffen-planen ut i livet. De erklærte krig mot Russland den 1. august og mot Frankrike to dager senere. Fordi de tyske krigsplanene innebar at troppene skulle marsjere gjennom Belgia, advarte britene Tyskland og sa at de ville erklære krig mot landet hvis det krenket belgisk nøytralitet. Den 4. august gikk tyske tropper inn i Belgia. Terningen var kastet.

«Den største diplomatiske katastrofe i nyere tid»

«Britenes krigserklæring var den endelige besegling av den største diplomatiske katastrofe i nyere tid,» skrev historikeren Norman Davies. Og historikeren Edmond Taylor skrev at etter Østerrikes krigserklæring den 28. juli «var det rett og slett rot som spilte en stadig viktigere rolle for [krigens] utvikling. Det var altfor mye som skjedde altfor fort på altfor mange steder. . . . De skarpeste og mest ryddige hjerner kunne ikke lenger fordøye de rådata som de ble matet med».

Over 13 millioner soldater og sivile måtte bøte med livet for dette katastrofale ’rotet’. Menneskenaturen og de optimistiske forhåpningene om framtiden ble også tilføyd et dødsstøt, idet såkalt siviliserte mennesker bevæpnet med kraftige, masseproduserte, nyoppfunne våpen slaktet hverandre ned i et omfang som savnet sidestykke. Verden skulle aldri bli den samme igjen. – Se rammen  «Verdenskrig – et tegn i tiden?»

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 20]

 VERDENSKRIG – ET TEGN I TIDEN?

Det er forutsagt i Bibelen at kriger skulle være en del av tegnet på de siste dager for denne onde verden. (Matteus 24:3, 7; Åpenbaringen 6:4) Oppfyllelsen av profetiene om tegnet viser at vi raskt nærmer oss den tiden da Guds rike, Guds regjering, skal overta herredømmet over jorden. – Daniel 2:44; Matteus 6:9, 10.

Guds rike skal dessuten fjerne usynlige krefter som påvirker forholdene på jorden, nemlig onde ånder, som blir ledet av Satan Djevelen. «Hele verden ligger i den ondes makt,» står det i 1. Johannes 5:19. Den skadelige påvirkningen fra Satan har vært en medvirkende årsak til mange av de trengslene menneskene har gått igjennom, uten tvil også til de hendelsene som førte til at den første verdenskrig brøt ut. – Åpenbaringen 12:9–12. *

[Fotnote]

[Rettigheter]

U.S. National Archives photo

[Bilde på side 19]

Mordet på erkehertug Franz Ferdinand

[Rettigheter]

© Mary Evans Picture Library