Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Familier som har fått det til – del 1

Familier som har fått det til – del 1

Familier som har fått det til – del 1

Som dette spesialnummeret av Våkn opp! allerede har vist, er det ikke slik at lykkelige familier aldri har problemer. Det er ikke overraskende, for vi lever i det som Bibelen kaller ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3:1) Problemer av et eller annet slag vil helt sikkert oppstå i enhver familie.

Men husk at man ikke er avhengig av det som betraktes som ideelle forhold, for å lykkes. Jesus sa: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» (Matteus 5:3) Familier som dekker sitt åndelige behov ved å følge Bibelens prinsipper, har funnet en av de hemmelighetene som gjør at man kan lykkes – til tross for negative omstendigheter. Her er noen eksempler.

Å ha omsorgen for et funksjonshemmet barn. Bibelen legger stor vekt på det å ta seg av familiemedlemmer, også dem som har spesielle behov. Den sier: «Hvis noen ikke sørger for sine egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro.» – 1. Timoteus 5:8.

På side 15 forteller Victor, en far i Sør-Afrika, om hvordan han og hans kone har dratt omsorg for et funksjonshemmet barn i over 40 år.

Å vokse opp som adoptivbarn. Bibelske prinsipper kan hjelpe en person til å få et likevektig syn på seg selv – selv om han eller hun til og med skulle ha blitt forlatt av sine biologiske foreldre. Ja, Bibelen sier at Jehova Gud er en hjelper for dem som er farløse. – Salme 10:14.

På side 16 beskriver Kenyatta, en ung kvinne i USA, hvordan hun har klart å takle de følelsesmessige virkningene av at hun aldri har truffet sine biologiske foreldre.

Å takle det at en av foreldrene dør. Det at man mister en av foreldrene sine, kan føre til at man får følelsesmessige sår som er vanskelige å lege. Bibelen kan være til hjelp. Dens Forfatter, Jehova, er «all trøsts Gud». – 2. Korinter 1:3.

På side 17 forteller Angela, en ung kvinne i Australia, om hvordan hennes forhold til Gud hjelper henne til å takle et smertefullt tap.

Alle familier har sine utfordringer. Som beretningene på de neste sidene viser, har de som anvender bibelske prinsipper, funnet en viktig hemmelighet som hjelper dem til å lykkes til tross for de utfordringene de møter.

[Ramme/bilder på side 15]

Å ha omsorgen for et funksjonshemmet barn

Fortalt av Victor Maynes, Sør-Afrika

«Helt siden Andrew ble født, har han vært avhengig av vår hjelp for å kunne kle på seg, bade og noen ganger også for å kunne få i seg maten. Nå er han 44 år.»

VI FIKK mistanke om at noe var galt, da Andrew ikke hadde begynt å gå i ettårsalderen. Omtrent på den tiden fikk han et krampeanfall. Vi fikk ham til sykehuset i all hast, og der fortalte de oss at han hadde epilepsi. Men det var ikke alt. Etter at det var blitt foretatt flere undersøkelser, ble det fastslått at Andrew hadde en hjerneskade.

Etter at vi hadde prøvd mange forskjellige behandlingsmåter, fikk vi Andrews krampeanfall under kontroll. I en periode måtte han ta fire forskjellige medikamenter tre ganger om dagen. Men medisiner kan naturligvis ikke gjøre noe med det at han er psykisk utviklingshemmet. Selv om Andrew nå er 44 år, er hans mentale evner på samme stadium som hos et barn på fem eller seks år.

Leger rådet oss til å få Andrew inn på en institusjon, men vi bestemte oss for ikke å gjøre det. Vi var i en slik situasjon at vi kunne dekke Andrews behov, så vi bestemte oss for å ta oss av ham hjemme, til tross for de utfordringene det nødvendigvis kom til å medføre.

Vi har gjort det til et familieprosjekt å ta oss av ham. De tre andre barna våre – to jenter og en gutt – bodde hjemme og var en god støtte, og jeg er veldig takknemlig mot dem. Som Jehovas vitner har vi også fått utrolig god støtte fra medlemmer av menigheten. Noen ganger har de laget mat til oss eller til og med vært hos Andrew mens vi har vært ute i forkynnelsesarbeidet eller ordnet med andre ting.

Vi har alltid hatt i tankene ordene i Jesaja 33:24, som inneholder Guds løfte om at en dag skal «ingen innbygger . . . si: ’Jeg er syk’». Vi tror fullt og fast at Gud skal gjennomføre sin hensikt, som går ut på å innføre en ny verden og fjerne all sykdom. (2. Peter 3:13) Vi ser derfor fram til den dagen da Andrew vil bli frisk. I mellomtiden setter vi vår lit til Jesu ord om at hvis vi setter Guds rikes interesser først i livet, skal vi få det vi trenger. (Matteus 6:33) Vi har erfart at det alltid er slik. Vi har aldri manglet noe.

Nå er det naturligvis ikke alle som kan ta seg av et sykt familiemedlem hjemme. Hvis du er blant dem som gjør det, vil jeg først og fremst anbefale at du ber inderlige og regelmessige bønner. (1. Peter 5:6, 7) For det andre bør du gi barnet ditt rikelig med kjærlig omsorg, og du bør aldri undervurdere hans eller hennes evne til å lære å elske Jehova Gud. (Efeserne 6:4) For det tredje bør du engasjere hele familien og la dem hjelpe til. For det fjerde bør du huske at det er hjemme hos deg barnet vil få mest kjærlighet. Omstendighetene kan naturligvis variere. Vi for vår del har aldri angret på at vi har tatt oss av Andrew hjemme. Han er det mest elskelige barn – den mest elskelige mann – jeg vet om.

[Ramme/bilder på side 16]

Å vokse opp som adoptivbarn

Fortalt av Kenyatta Young, USA

«Stebarn har en biologisk tilhørighet, men siden jeg er adoptert, mangler jeg en slik tilhørighet. Jeg vet ikke engang hvem jeg ligner på.»

JEG vet ikke hvem faren min er, og jeg har aldri møtt den biologiske moren min. Hun misbrukte alkohol og narkotika da hun var gravid med meg. Da jeg ble født, kom jeg under det offentliges omsorg, og jeg var i forskjellige fosterhjem før jeg ble adoptert, nesten to år gammel.

Adoptivfaren min sier at da saksbehandleren viste ham bildet av meg, måtte han bare adoptere meg. Jeg likte straks den nye moren min. Jeg kalte henne mamma, og sa at jeg ville bli med henne hjem.

Men jeg husker at jeg som barn var redd for at jeg skulle gjøre noe galt og bli sendt bort og komme i fosterhjem igjen. Jeg følte at jeg aldri kunne være i dårlig humør eller være syk slik som andre barn var. Jeg prøvde til og med å unngå å bli forkjølet. Foreldrene mine fortsatte å forsikre meg om at de var glad i meg, og at de ikke kom til å gå fra meg.

Selv nå som jeg er voksen, hender det at jeg sliter med følelsen av at jeg ikke blir satt like stor pris på som dem som har vokst opp hos sine biologiske foreldre. Akkurat når jeg føler at jeg har tilpasset meg min situasjon, er det noen som sier til meg: «Du bør være takknemlig for at du har slike fantastiske foreldre som var villige til å adoptere deg.» Jeg er takknemlig, men slike kommentarer får meg til å føle at det er noe galt med meg, og at det var mye som skulle til for at noen skulle bli glad i meg.

Det er vanskelig for meg å akseptere at jeg sannsynligvis aldri vil få vite hvem som er min biologiske far. Noen ganger føler jeg meg såret over at den biologiske moren min ikke tok seg sammen, slik at hun kunne beholde meg, som om jeg ikke var verdt det. Andre ganger synes jeg synd på henne. Ofte tenker jeg at hvis jeg noen gang møter henne, vil jeg fortelle henne at jeg har det bra, og at hun ikke må være lei seg for at hun adopterte meg bort.

Adoptivforeldrene mine er Jehovas vitner, og en av de beste gavene de har gitt meg, er bibelkunnskap. Jeg synes at ordene i Salme 27:10 alltid er trøstende: «Hvis min egen far og min egen mor forlot meg, ja, da ville Jehova selv ta meg opp.» Det er virkelig sant i mitt tilfelle. Og det å være adoptert har sine positive sider. Jeg er for eksempel fascinert av mennesker – deres bakgrunn og deres liv – sannsynligvis fordi jeg ikke kjenner min egen biologiske familie. Jeg er glad i mennesker, og det er veldig viktig i det kristne forkynnelsesarbeidet. Det at jeg er et av Jehovas vitner og snakker om Bibelen, gir meg selvrespekt og en mening med livet. Når jeg er nedtrykt, bruker jeg tid på å hjelpe andre. Det at jeg underviser andre i Bibelen, hjelper meg til å få god kontakt med dem. Alle har sin historie.

[Ramme/bilder på side 17]

Å takle det at en av foreldrene dør

Fortalt av Angela Rutgers, Australia

«Da faren min døde, føltes det som om jeg ikke hadde noe sikkerhetsnett lenger. Den eneste som visste alt og kunne fikse hva som helst i livet mitt, var borte.»

FAREN min døde for ti år siden, da jeg var tenåring. Et halvt år tidligere ble han operert, og mens han fremdeles lå på overvåkningen, sa legen at det ikke var noe mer som kunne gjøres for ham. Moren min hadde et desperat behov for å få vite mer, broren min besvimte, og jeg følte meg helt overveldet av forvirrende følelser. Et halvt år senere var faren min død.

Jeg gikk igjennom en periode med motstridende følelser. Jeg ville at vennene mine skulle forstå hva jeg gjennomgikk, men jeg ville ikke bli sett på som et offer. Så jeg anstrengte meg for å skjule følelsene mine. På den annen side følte jeg at hvis jeg tillot meg å ha det hyggelig sammen med dem, ville det virke som om livet mitt til en viss grad var som før igjen, og det var det jo ikke. Nå skjønner jeg hva jeg må ha utsatt vennene mine for.

Er jeg plaget av skyldfølelse i forbindelse med at pappa døde? Ja, det er jeg! Jeg skulle ønske at jeg oftere hadde sagt til ham at jeg var glad i ham. Jeg skulle ønske at jeg hadde gitt ham flere klemmer eller vært mer sammen med ham. Uansett hvor mange ganger jeg sier til meg selv: «Han ville ikke ha likt at du tenkte slik», plager det meg fortsatt.

Som et av Jehovas vitner finner jeg stor trøst i Bibelens håp om en oppstandelse. (Johannes 5:28, 29) Jeg prøver å forestille meg at faren min bare har reist utenlands, og at han vil komme hjem en dag – vi vet bare ikke nøyaktig når. Jeg ble merkelig nok ikke oppmuntret da folk i begynnelsen sa til meg: «Faren din kommer tilbake i oppstandelsen.» Jeg tenkte: «Jeg vil ha faren min tilbake med én gang!» Men illustrasjonen om reisen til utlandet hjalp meg. Den hentydet til oppstandelsen samtidig som den hjalp meg til å takle tapet der og da.

Mine trosfeller har vært til stor støtte. Jeg husker spesielt en som sa at han syntes det var veldig vanskelig å snakke om det at faren min var død, men at han tenkte på meg og familien min hele tiden. Jeg glemte ikke det han sa. Det hjalp meg gjennom de dagene da ingen sa noe, for jeg forstod at selv om de ikke sa noe, så tenkte de på meg og familien min. Det betydde så utrolig mye for meg.

Fire måneder etter at pappa døde, begynte mamma å engasjere seg mer i forkynnelsesarbeidet, og jeg kunne se at det var til stor oppmuntring for henne. Jeg engasjerte meg derfor også mer i dette arbeidet. Det er utrolig hvordan det å hjelpe andre hjelper en til å takle en vanskelig situasjon. Det har styrket min tro på Jehovas Ord og hans løfter, og det hjelper meg allerede nå til å få et større perspektiv på tingene.