Fra tjeneste på havets dyp til hellig tjeneste

Fortalt av Andrew Hogg

«Hvis vi noen gang må ta i bruk atomstridshoder,» sa ubåtsjefen vår, «har oppdraget vårt mislyktes.» Dette var årsak til livlige diskusjoner om hvorvidt det er etisk riktig å delta i kjernefysisk krigføring. Men hvordan hadde det seg at jeg tjenestegjorde i ubåtvåpenet?

JEG ble født i Philadelphia i Pennsylvania i USA i 1944. I oppveksten ble jeg påvirket av faren min, bestefaren min og onkelen min, som alle hadde vært i de væpnede styrker, og som så på det som noe av det største man kunne oppnå. Som gutt besøkte jeg marineverftet som lå like i nærheten, og der så jeg en ubåt for første gang. Fra da av hadde jeg som mål å tjenestegjøre i ubåtvåpenet. Da jeg gikk siste året på high school, kom jeg inn på sjøkrigsskolen (U.S. Naval Academy). Jeg ble uteksaminert fire år senere, i juni 1966.

Jeg deltok i Naval Nuclear Propulsion Program og fikk opplæring i kjerneteknikk og ubåtoperasjoner. Så, i april 1967, giftet jeg meg med Mary Lee Carter, som fortsatt er min kjære kone. I mars 1968 ble guttedrømmen endelig oppfylt – da fikk jeg i oppdrag å tjene på mitt første fartøy, ubåten «USS Jack». Omkring et år senere fødte Mary Lee det første av våre to barn – vår datter Allison.

I 1971 ble jeg maskinoffiser på «USS Andrew Jackson», og det var sjefen på dette fartøyet som kom med den uttalelsen som er nevnt i begynnelsen. En gang da vi var til sjøs med denne ubåten, som hadde Polaris-missiler om bord, oppstod det en krisesituasjon som er ethvert ubåtmannskaps skrekk – brann. Jeg satt og slappet av sammen med noen andre offiserer like etter midnatt da vi kjente et dunk. Så hørte vi alarmen – «gong, gong, gong» – og ordene: «Brann i maskinrom én!»

Ettersom jeg var ansvarlig for så å si alle de mekaniske og elektriske systemene, styrtet jeg akterut for å undersøke skaden. Det hadde oppstått en eksplosjonsartet brann i en av fartøyets oksygengeneratorer, som produserer luft til å puste i. Vi var fire stykker som raskt tok på oss oksygenmasker og fjernet alle brennbare gasser fra området. Heldigvis ble ingen skadet. Til tross for uhellet kunne vi fortsette i vårt tildelte oppdrag – noe som viste hvor godt opplært mannskapet var.

Jeg valgte å lese om en fredsstifter

For at vi lettere skulle kunne takle den stressende jobben, ble vi oppmuntret til å bruke noen timer hver uke til å engasjere oss i noe kulturelt. Jeg pleide å lese biografier over betydningsfulle personer i det militære. Men denne gangen bestemte jeg meg for å lese om en som var kjent som en fredsstifter – Jesus Kristus. Jeg brukte den Bibelen jeg hadde fått da jeg ble uteksaminert fra sjøkrigsskolen, og gikk i gang med evangeliene. Men det jeg leste, reiste flere spørsmål enn det besvarte. Jeg hadde behov for hjelp.

 Da det nærmet seg slutten av oppdraget vårt, kalte ubåtsjefen offiserene sammen til et møte og sa: «Mine herrer! Maskinsjefen vår er nå blitt tildelt den mest ettertraktede jobben i den amerikanske marine. Han skal være maskinoffiser på det første fartøyet i marinens nye klasse av angrepsubåter.» Jeg var lamslått!

Det nye oppdraget førte til at vi flyttet til Newport News i Virginia, hvor «USS Los Angeles» ble bygd. Arbeidet mitt innebar å føre tilsyn med testingen av de maskintekniske systemene og å utarbeide tekniske manualer og øvelsesprogrammer. Arbeidet var svært komplisert, men givende. På denne tiden fødte Mary Lee sønnen vår, Drew. Nå var jeg far til to, og tankene mine gikk igjen til Gud: «Hva synes han om krig? Hva skjer når man dør? Finnes det et helvete?»

Endelig svar!

Omtrent på den tiden begynte min kone å ha samtaler med to Jehovas vitner. En dag da jeg ringte hjem fra skipsverftet, sa Mary Lee: «Det er to ’bibeldamer’ her.»

«Hvilket kirkesamfunn kommer de fra?» spurte jeg.

«Jehovas vitner,» svarte hun.

Jeg hadde ingen anelse om hvem vitnene var, men jeg ønsket å forstå Bibelen. «Inviter dem hjem til oss en kveld,» sa jeg. Kort tid senere kom en av dem tilbake sammen med mannen sin, og min kone og jeg begynte å studere Bibelen.

Endelig begynte jeg å få svar på de spørsmålene som jeg hadde grublet på i årevis. Jeg lærte for eksempel at «de døde vet slett ingen ting» – det er som om de befinner seg i en dyp søvn, en sammenligning Jesus brukte. (Forkynneren 9:5; Johannes 11:11–14) De døde opplever derfor verken lykksalighet eller pine, men de «sover» i døden i påvente av en oppstandelse.

Mary Lee og jeg begynte også å gå på kristne møter i den lokale Rikets sal. Der så vi vitner med forskjellig kultur, utdannelse og etnisk bakgrunn – og alle tjente Gud i fred og enhet. «Bibelen kan virkelig forbedre folks liv,» var den konklusjonen min kone og jeg trakk. – Salme 19:7–10.

Vi må treffe en avgjørelse

Da den fjerde arabisk-israelske krig brøt ut, i 1973, ble ubåter fra den amerikanske atlanterhavsflåten utplassert. Situasjonen kunne lett ha forverret seg, og jeg begynte å forstå at det  bare er Guds rike, og ikke politikk, som vil skape sann og varig fred. Jeg hadde faktisk ofte bedt: ’La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden’, men jeg skjønte ikke hva det innebar. (Matteus 6:9, 10) Men nå forstod jeg at Guds rike er en himmelsk regjering som snart skal herske over hele jorden og rense den for all ondskap og alle som gjør det som er ondt. – Daniel 2:44; 7:13, 14.

Det var noen vers i Bibelen, i 2. Korinter 10:3, 4, som jeg tenkte mye på. Der står det at sanne kristne «ikke [fører] krig etter det vi er i kjødet. Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige, men mektige ved Gud». Jeg lærte at disse ’våpnene’ er av åndelig karakter, og at de innbefatter «åndens sverd», Bibelen. – Efeserne 6:17.

Jeg stod nå ved et veiskille. Skulle jeg fortsette min karriere, som jeg syntes var både utfordrende og interessant, eller skulle jeg innrette livet mitt i samsvar med Bibelens sannhet? Etter å ha bedt mye om saken kom jeg til at hvis jeg virkelig ville være en fredsstifter, burde jeg gjøre tingene på Guds måte.

Min nye «øverstkommanderende»

Mary Lee og jeg drøftet dette, og vi bad sammen om hva vi skulle gjøre framover. Vi bestemte oss for å tjene den eneste virkelig «øverstkommanderende» – Jehova Gud. Vi ønsket begge å innvie vårt liv til Jehova, og jeg leverte min oppsigelse til marinen. Så ble jeg overført til Norfolk i Virginia for å vente på å bli dimittert. De fleste andre offiserene var overrasket over avgjørelsen min, og noen var fiendtlig innstilt. Men andre var oppriktig interessert i mitt bibelske standpunkt og respekterte meg for den avgjørelsen jeg hadde truffet.

Jeg ble dimittert i 1974. På Jehovas vitners stevne med temaet «Guds hensikt» i Hampton i Virginia det samme året ble min kone og jeg døpt i vann som symbol på vår innvielse til Gud. (Matteus 28:19, 20) Vårt nye liv hadde begynt.

Nye utfordringer

Mary Lee og jeg hadde to små barn, ingen inntekt og nok penger bare til de første månedene. Jeg sendte CV-en min til flere arbeidsgivere og la alt i Guds hender. Snart ble jeg tilbudt jobb i et energiverk. Lønnen var omkring halvparten av det jeg hadde tjent i marinen, men jobben gjorde at vi kunne bli boende i området.

Etter hvert som min kone og jeg gjorde åndelige framskritt, hadde vi lyst til å gjøre mer i tjenesten for Jehova. En familie som var Jehovas vitner, og som vi kjente, hadde flyttet til et annet sted i Virginia for å tjene der det var større behov for noen som kunne lære andre om Bibelen, og de inviterte oss til å komme og besøke dem. Vi var hos dem bare én gang før vi begynte å legge planer om å flytte. Jeg søkte firmaet om å bli overflyttet dit, og til min store glede ble det innvilget. Dessuten fikk jeg faktisk en bedre stilling. Og energiverket gikk med på å dekke flytteutgiftene. «Ja, Gud tar seg virkelig av dem som anstrenger seg for å gjøre hans vilje,» tenkte vi. – Matteus 6:33.

I vår familie har vi gått inn for å ha en relativt enkel livsstil, og Mary Lee og jeg har derfor kunnet være heltidsforkynnere. Dette gjorde at vi kunne være mye sammen med de to flotte barna våre i oppveksten deres. Det har virkelig gitt gode resultater og brakt oss uendelig stor glede, for både Allison og Drew fortsetter «å vandre i sannheten». – 3. Johannes 4; Ordspråkene 23:24.

Fra tid til annen har økonomi, boforhold, helse og det at man blir eldre, riktignok gjort oss bekymret. Men Jehova har alltid støttet oss. Angrer jeg på at jeg sluttet i min tjeneste på havets dyp? Overhodet ikke! Når Mary Lee og jeg tenker tilbake på hvordan vi har brukt livet vårt, kan vi med den største overbevisning si at det å tjene Jehova er det mest opphøyde og givende et menneske kan gjøre. – Forkynneren 12:13.

[Uthevet tekst på side 14]

Vi bestemte oss for å tjene den eneste virkelig «øverstkommanderende»

[Bilde på sidene 12 og 13]

«USS Los Angeles»

[Rettigheter]

U.S. Navy photo

[Bilde på side 13]

Mary Lee og jeg i dag