Hvordan jeg sluttet å elske krig

Fortalt av Thomas Stubenvoll

JEG ble født i New York den 8. november 1944. Jeg vokste opp i området South Bronx, som på den tiden var delt inn i etniske enklaver. Som gutt hang jeg mye i gatene, og jeg lærte snart å respektere grensene mellom de områdene der de forskjellige etniske gjengene holdt til. Disse gjengene var fryktet på grunn av sin kriminelle virksomhet og sitt voldsomme temperament.

Som tolvåring var jeg med i en gjeng. Vi kalte oss Dødninghodene. Kameratene mine og jeg pleide å bryte oss inn i godsvogner og stjele kasser med peanøttsmør og andre matvarer. De gjengene der guttene var i slutten av tenårene, var mye frekkere. Det var mange blodige kamper mellom slike gjenger. En gang ble en god venn av meg stukket i hjel rett for øynene på meg.

Fascinert av krig

Gjengmiljøet gjorde meg egentlig ikke lykkelig. Etter en tid hadde jeg bare lyst til å flytte ut av byen. Min onkel Eddie hadde deltatt i Koreakrigen, der han hadde tjenestegjort i det amerikanske marineinfanteriet. Det onkel Eddie fortalte om marineinfanteriet, fascinerte meg. Jeg fikk vite at hver marineinfanterist er en disiplinert leder og tøff kriger som er trent til å handle besluttsomt. Marineinfanteriets motto, det latinske Semper fidelis, som betyr «alltid trofast», framhevet de strenge reglene om lojalitet og plikttroskap. Snart var det ikke noe jeg heller ville enn å bli en dyktig marineinfanterist.

Den 8. november 1961, akkurat den dagen jeg fylte 17, lot jeg meg verve som rekrutt i marineinfanteriet. Mindre enn fire måneder senere hadde jeg gjennomført rekruttskolen. Det var begynnelsen på min elleve år lange karriere i militæret.

 Jeg begynte i militæret i fredstid. Men for en marineinfanterist dreier livet seg uansett om konstant trening. Først ble jeg sendt til Oahu, en av Hawaii-øyene, der jeg i to år fikk intensiv trening i infanteritaktikk og geriljakrigføring. Jeg ble skarpskytter og kunne treffe en blink som hadde en diameter på 25 centimeter, på drøyt 450 meters hold. Jeg fikk opplæring i kampteknikker, bruk av eksplosiver, kartlesing, sprengningstjeneste og sambandsvirksomhet. Jeg nøt hvert sekund.

Etter å ha vært på Hawaii var jeg på et seksmåneders oppdrag i Japan der jeg skulle overvåke undervannsvåpen ved Atsugi marineflybase. Snart økte fiendtlighetene mellom USA og Nord-Vietnam, og jeg fikk i oppdrag å være med i en av marineinfanteriets avdelinger på hangarskipet «Ranger». Fra Tonkinbukta deltok skipet vårt i luftbombardementet av Nord-Vietnam. Endelig var jeg med i en ordentlig krig. Jeg syntes likevel at jeg gikk glipp av de virkelige krigshandlingene, siden jeg bare var på et skip.

Krigens realiteter

Våren 1966, mens jeg var på «Ranger», fikk jeg avskjed i nåde etter fire års militærtjeneste. De fleste soldater i min situasjon ville ha vært glad for å dra hjem og slippe unna det blodbadet som snart skulle finne sted. Men jeg elsket å være marineinfanterist, profesjonell kriger, og jeg hadde ingen planer om å slutte. Jeg bestemte meg for å la meg verve på nytt.

Jeg ville kjempe. Det var det jeg var blitt opplært til. Jeg meldte meg derfor til tjeneste igjen. Det spilte ingen rolle hvor jeg ble sendt, så lenge jeg var marineinfanterist. Å være en god marineinfanterist var min livsoppgave, og krigen var i ferd med å bli min gud.

I oktober 1967 ble jeg sendt til Vietnam. Nervøs og spent ble jeg straks ført til fronten i provinsen Quang Tri. Før det hadde gått et døgn, befant jeg meg midt i et blodig slag. Overalt rundt meg ble menn drept eller såret. Jeg kunne se støvskyen stå når fiendens kuler traff bakken. Det var ingenting man kunne gjemme seg bak, bortsett fra noen få busker. Jeg bare begynte å skyte. Det var fryktelig. Jeg trodde jeg skulle dø. Langt om lenge var kampen over. Jeg overlevde, men jeg kan ikke si det samme om de mennene jeg var med på å bære bort.

De neste 20 månedene deltok jeg i de mest intense kamphandlingene i Vietnamkrigen. Sju dager i uken og nesten døgnet rundt enten skjøt jeg på andre eller forsøkte å unngå å bli skutt, mens jeg enten lå i bakhold eller ble angrepet fra bakhold. Mesteparten av tiden var jeg i skuddveksling med fienden mens jeg lå i groper i bakken som raskt ble til gjørmehull når det regnet. Noen ganger var det kaldt og uutholdelig ukomfortabelt. Jeg både spiste og sov i slike groper.

Oppdragene mine, som var av typen «finn og ødelegg», førte meg inn i og ut av den fuktige jungelen, der det hele tiden var fare for at fienden plutselig skulle hoppe fram fra den tette underskogen. Noen ganger var jeg i timevis omgitt av konstante drønn fra artillerigranater som detonerte. I et slag ved Khe Sanh ble omtrent tre fjerdedeler av den troppen jeg tilhørte, såret eller drept – bare 13 av oss var uskadd.

Den 30. januar 1968 befant jeg meg på en av hærens baser, der jeg for første gang på over et år kunne sove i et telt. Den relative komforten ble det raskt slutt på da jeg tidlig om morgenen ble vekket av den øredøvende lyden  av granater som eksploderte. Jeg ble såret. En rekke granatsplinter boret seg inn i skulderen og ryggen min. Den morgenen hadde fienden begynt en massiv invasjon.

Skadene mine førte til at jeg ble tildelt den militære medaljen Purple Heart, men de var ikke alvorlige nok til å hindre meg i å fortsette å slåss. Helsepersonell fjernet granatsplintene raskt, og snart var jeg på vei til byen Hue, der et av de største slagene i krigen fant sted. Der fungerte jeg som den rene drapsmaskin. Å skyte fienden gjorde meg ingenting. I 32 dager brukte jeg alle mine våkne timer på å gå fra hus til hus for å spore opp og drepe fienden.

På den tiden mente jeg at det jeg gjorde, absolutt kunne forsvares. Jeg resonnerte som så: «Fienden dreper jo tusener av uskyldige menn, kvinner og barn i Hue. Tusener av lik ligger strødd i gater og streder. Det ligger minefeller overalt, selv under noen av likene. Fiendens snikskyttere er en konstant trussel.» Ikke noe av dette virket avskrekkende på meg. Slik jeg så det, var det bare rett og riktig å drepe fienden.

En usunn appetitt på krig

En tid etter slaget ved Hue utløp min tjenestetid, som var på 13 måneder. Men krigen raste fortsatt, og jeg ville oppleve mer av den. Derfor meldte jeg meg frivillig til å bli i Vietnam i enda en tjenesteperiode. På den tiden var jeg sersjant og fikk et spesialoppdrag. Det innebar at jeg skulle føre noen av marineinfanteriets avdelinger inn i små landsbyer. Der samarbeidet vi med sivile og gav dem opplæring i å beskytte landsbyene. Vi måtte hele tiden være på vakt, for fienden blandet seg ofte med lokalbefolkningen. Om natten snek vi oss rundt – for å jakte på, fange og drepe fiendtlig stridende. Trass i det enorme nervepresset kom jeg bare til å elske krig mer og mer.

Min andre tjenesteperiode i Vietnam gikk raskt. Igjen spurte jeg om å få bli på slagmarken. Denne gangen sa mine overordnede nei; kanskje de hadde merket seg min usunne appetitt på krig. Men min karriere som marineinfanterist var ikke over. Jeg ble sendt tilbake til USA for å bli kampinstruktør og lære opp rekrutter. I tre og et halvt år konsentrerte jeg meg om mine oppgaver som kampinstruktør. Jeg hadde mye erfaring jeg kunne dele med rekruttene mine, og jeg gjorde mitt beste for å gjøre hver og én av dem til en slik fæl kampmaskin som jeg selv var blitt.

Jeg fant en bedre mening med livet

Jeg ble venner med en annen kampinstruktør. Hans kone hadde nettopp forlatt ham. Søsteren hans, Christine Antisdel, som nylig var blitt et av Jehovas vitner, tilbød seg å flytte inn hos ham og hjelpe ham med å ta seg av de to barna hans, som var helt små. Dette var første gang jeg noensinne hadde hørt om Jehovas vitner.

Jeg var blitt oppdratt som katolikk og hadde gått på katolsk skole i åtte år. Jeg hadde til og med vært altergutt i kirken. Likevel visste jeg praktisk talt ingenting om Bibelen. Det fikk Christine forandret på. Hun gjorde meg kjent  med bibelske sannheter som jeg aldri før hadde hørt om. Jeg fikk vite hva Bibelen egentlig lærer, og hva den ikke lærer.

Jeg fikk for eksempel vite at Bibelen ikke lærer at Gud straffer mennesker i et brennende helvete etter døden. (Forkynneren 9:5, 10) Den lærer heller ikke at Gud er en del av en treenighet. (Johannes 14:28) Men det den faktisk lærer, er at Gud skal gjøre slutt på ondskap, lidelse og død, og at mennesker som er lydige mot ham, skal få leve evig i et jordisk paradis. (Salme 37:9–11; Åpenbaringen 21:3, 4) Jeg lærte også sannheten om Guds moralnormer. (1. Korinter 6:9, 10) Jeg lærte at Gud har et navn, Jehova. (Salme 83:18) Det var alt sammen veldig fascinerende!

I november 1972 ble jeg overført til en annen militærbase, der jeg skulle undervise underoffiserer i krigstaktikk. Der begynte jeg å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg gikk på møtene deres, og den vennlige atmosfæren og det ekte brorskapet blant vitnene gjorde dypt inntrykk på meg.

Men jo mer jeg lærte om Bibelen, jo mer plaget samvittigheten meg. Min måte å leve på var helt i strid med Bibelens lære. Jeg hadde viet livet mitt til å fremme nasjonalistisk krigføring og vold, ting som Gud hater.

Jeg kom fram til at jeg ikke kunne være marineinfanterist og samtidig tjene Jehova Gud. Det var da jeg sluttet å elske krig. Jeg bestemte meg for å slutte i militæret. Etter flere måneder med papirarbeid og intervjuer foruten en psykiatrisk undersøkelse fikk jeg avskjed i nåde – denne gangen som militærnekter. Slik endte min elleve år lange tjeneste i marineinfanteriet.

Nå kunne jeg si til Jehova det som står i Jesaja 6:8: «Her er jeg! Send meg!» Ja, jeg var klar til å bruke mine krefter og min iver og glød til å tjene den sanne Gud i stedet for å tjenestegjøre i marineinfanteriet. Jeg ble døpt som et av Jehovas vitner den 27. juli 1973. Fem måneder senere giftet jeg meg med Christine Antisdel, det aller første vitnet jeg hadde truffet.

Christine og jeg har brukt våre 36 år sammen til å hjelpe andre til å få bibelkunnskap og komme i et nærere forhold til Gud. I åtte år var vi misjonærer i Den dominikanske republikk. De siste 18 årene har jeg tjent som reisende tilsynsmann. Min kone og jeg har besøkt hundrevis av Jehovas vitners spansktalende menigheter rundt omkring i USA.

Fram til i dag har jeg ikke kunnet merke noen følelsesmessige eller mentale skadevirkninger av mine krigserfaringer. Ingen granatsjokk, ikke noe posttraumatisk stress, ingen mareritt og ingen flashbacks (glimtaktige gjenopplevelser av tidligere hendelser). Men etter at jeg har fått et nærere forhold til Jehova Gud, angrer jeg dypt på at jeg tok livet av andre mennesker under krigen.

Jeg måtte forandre meg radikalt – men det har virkelig vært anstrengelsene vel verdt. Nå føler jeg at Gud har tilgitt meg det jeg gjorde tidligere. I stedet for å ta liv ser jeg det nå som mitt oppdrag å gjøre folk kjent med håpet om evig liv på en paradisisk jord. Da jeg var marineinfanterist, gjorde jeg det jeg gjorde, av uvitenhet og misforstått nidkjærhet. Nå som jeg er et av Jehovas vitner og har fått vite hva Bibelen lærer, gjør jeg det jeg gjør, ut fra en sterk overbevisning om at det finnes en sann, levende Gud, at han er en kjærlig Gud, og at de som elsker og adlyder ham, til slutt vil få oppleve bare gode ting.

[Uthevet tekst på side 25]

Sju dager i uken og nesten døgnet rundt enten skjøt jeg på andre eller forsøkte å unngå å bli skutt, mens jeg enten lå i bakhold eller ble angrepet fra bakhold

[Uthevet tekst på side 27]

Etter at jeg har fått et nærere forhold til Jehova Gud, angrer jeg dypt på at jeg tok livet av andre mennesker under krigen

[Bilder på side 24]

Som kampinstruktør (øverst) og som infanterist i Vietnam (til venstre)

[Bilde på side 25]

Skadene mine førte til at jeg ble tildelt Purple Heart, men de var ikke alvorlige nok til å hindre meg i å fortsette å slåss

[Bilde på side 26]

Christine og jeg har brukt våre 36 år sammen til å hjelpe andre til å få bibelkunnskap