Fra SS-offiser til tjener for den sanne Gud

Fortalt av Gottlieb Bernhardt

Jeg var offiser i SS, Hitlers elitekorps, og var stasjonert på Wewelsburg slott. I april 1945 fikk jeg ordre om å henrette noen fanger i en konsentrasjonsleir i nærheten. De var Jehovas vitner. SS forlangte ubetinget lydighet mot overordnede. Det gjorde at jeg ble stilt overfor et moralsk dilemma. La meg forklare hvorfor.

JEG er født i 1922 i en landsby i nærheten av Rhinen. Selv om dette var et meget katolsk område, tilhørte familien vår en pietistisk gruppe, en religiøs bevegelse som oppstod på 1600-tallet. I 1933, da jeg var elleve år, kom Hitler til makten i Tyskland. Fordi jeg utmerket meg i teoretiske fag og også gjorde det bra i sport, ble jeg noen år senere tatt ut til å gå på et akademi i nærheten av Marienburg, nå Malbork i Polen. Der, flere hundre kilometer hjemmefra, ble jeg sterkt opptatt av den nasjonalsosialistiske ideologi, eller nazismen. Elevene lærte slike ting som ærbødighet, flid, lojalitet, lydighet, pliktfølelse og dyp respekt for vår tyske arv.

Den annen verdenskrig og SS

I 1939, da den annen verdenskrig brøt ut, meldte jeg meg til tjeneste i Leibstandarte SS Adolf Hitler, en militær eliteenhet som stod under direkte kommando av Hitler. Enheten sørget for livvakter til visse myndighetspersoner, og den ble brukt i forbindelse med spesielle militære operasjoner. Jeg var vitne til kamper i Belgia, Frankrike, Nederland, Romania, Bulgaria og Hellas. Mens jeg var i Bulgaria, var jeg til stede ved en gudstjeneste som ble ledet av en feltprest. «Blir den samme slags gudstjenester holdt av fienden?» spurte jeg meg selv. Jeg tenkte også: «Velsigner Gud krig? Tar han parti?»

Senere ble jeg valgt ut til å gjennomgå Junkerschule, en skole for unge menn som skulle få overordnede militære stillinger. Deretter ble jeg tilknyttet en enhet som skulle forsvare Det tredje rikes hovedkvarter i Berlin, hvor jeg en gang hørte Hitler skrike offentlig til en høytstående politiker. «Det var en uverdig oppførsel,» tenkte jeg. Men jeg våget ikke å si det høyt.

I Berlin traff jeg Inge, som også arbeidet ved hovedkvarteret. Da vi skulle gifte oss, ble min enhet plutselig sendt med fly til den russiske fronten – uten skikkelige vinterklær! Vi soldater var rystet, for vinteren 1941/1942 sank temperaturen til under minus 30 grader. Der ble jeg for andre gang tildelt Jernkorset.  Senere, etter at jeg var blitt alvorlig såret, ble jeg fløyet tilbake til Tyskland. Inge og jeg giftet oss i 1943.

Det neste stedet jeg ble sendt til, var Hitlers hovedkvarter i Obersalzberg i De bayerske Alper. Der var også Heinrich Himmler, som var riksfører for SS. Han sørget for at jeg ble behandlet av hans personlige massør og lege, Felix Kersten. Senere fikk jeg vite at Kersten hadde en eiendom, Hartzwalde, i nærheten av Berlin. I siste halvdel av krigen bad han Himmler om tillatelse til å la Jehovas vitner fra en konsentrasjonsleir i nærheten få arbeide på eiendommen hans. Himmler gav sitt samtykke, og Kersten behandlet vitnene med respekt. Et vitne som arbeidet for Kersten i Sverige, la alltid et eksemplar av Vakttårnet i kofferten hans med tanke på vitnene i Tyskland. *

Jeg kommer i kontakt med Jehovas vitner

Sent på året i 1944 gav Himmler meg i oppdrag å være personlig adjutant for en SS-general som var kommandant på Wewelsburg slott, en 400 år gammel borg i nærheten av byen Paderborn. Himmler planla å gjøre Wewelsburg til et senter for SS-ideologi. I nærheten av borgen lå det en liten konsentrasjonsleir kalt Niederhagen, der en spesiell gruppe fanger – Jehovas vitner, også kalt bibelforskerne – var plassert.

En fange som het Ernst Specht, kom flere ganger for å behandle skadene mine. Han pleide å si: «God morgen!»

«Hvorfor sier ikke du ’Heil Hitler!’?» forlangte jeg å få vite.

Han svarte taktfullt: «Er du oppdratt som kristen?»

«Ja,» sa jeg. «Jeg fikk en pietistisk oppdragelse.»

«Da vet du sikkert,» fortsatte han, «at Bibelen lover frelse (Heil) gjennom bare én person, Jesus Kristus. Det er derfor jeg ikke kan si ’Heil Hitler!’»

Både forbauset og imponert spurte jeg: «Hvorfor er du her?»

«Jeg er en av bibelforskerne,» sa han.

Jeg hadde flere samtaler med Ernst og med et annet vitne, Erich Nikolaizig, som arbeidet som frisør, og det de sa, gikk rett til hjertet på meg. Det var imidlertid forbudt å ha slike drøftelser, og min overordnede sa at jeg måtte slutte med det. Men jeg følte at hvis alle i Tyskland – et såkalt kristent land med millioner av  kirkemedlemmer – hadde oppført seg slik vitnene gjorde, ville det ikke ha vært krig. «Slike mennesker bør ikke bli forfulgt. De fortjener å bli beundret,» tenkte jeg.

På denne tiden ringte en fortvilt enke og bad om transport for sønnen sin, som hadde et akutt behov for å få fjernet blindtarmen. Jeg gav øyeblikkelig ordre om transport, men ordren ble opphevet av min overordnede. Hvorfor? Hennes mann var blitt henrettet fordi han var medlem av en gruppe som hadde forsøkt å ta livet av Hitler i juli 1944. Jeg kunne ikke gjøre noe, og gutten døde. Den hendelsen plager min samvittighet den dag i dag.

Selv om jeg bare var i begynnelsen av 20-årene, begynte jeg å se livet slik det virkelig er – ikke slik nazipropagandaen framstilte det. Samtidig vokste min beundring for Jehovas vitner og det de lærte. Dette førte i sin tur til den mest dramatiske avgjørelsen i mitt liv.

I april 1945 nærmet de allierte styrker seg, og min overordnede flyktet fra Wewelsburg. Nå ankom en enhet som hadde ordre fra Himmler om at borgen skulle ødelegges og fangene drepes. Kommandanten for den nærliggende konsentrasjonsleiren gav meg en liste over de fangene som skulle henrettes – bare vitner. Hva var grunnen? De hadde angivelig kjennskap til hvor kunstskatter som Det tredje rike hadde lagt beslag på, var oppbevart. Disse kunstverkene var tydeligvis gjemt i noen av bygningene. Den hemmeligheten måtte for all del ikke komme ut. Hva skulle jeg så gjøre med henrettelsesordren?

Jeg gikk bort til leirkommandanten og sa: «Amerikanske styrker er på vei. Tror du ikke det ville være fornuftig av deg og mennene dine å dra?» Det var ikke vanskelig å overtale ham! Så gjorde jeg det som var utenkelig for en SS-offiser – jeg unnlot å adlyde en ordre, og vitnenes liv ble spart.

En ære å være deres bror

Etter krigen tok Inge og jeg kontakt med Jehovas vitner og begynte for alvor å studere Bibelen. En kvinne som het Auguste, hjalp oss, og det gjorde også andre vitner. De skadene jeg hadde pådratt meg under krigen, og den harde etterkrigsperioden gjorde livet vanskelig. Men min kone og jeg innviet vårt liv til Jehova og ble døpt – jeg i 1948 og Inge i 1949.

I 1950-årene vendte flere vitner som hadde vært i Wewelsburg under krigen, tilbake dit for å treffes igjen. Blant dem var Ernst Specht, Erich Nikolaizig og en annen trofast fange, Max Hollweg. Jeg betrakter det som en stor ære å bli kalt deres bror, for disse modige Guds tjenere hadde risikert livet for å forkynne for meg. Blant dem som var til stede, var også Martha Niemann, som hadde vært sekretær i Wewelsburg. Også på henne hadde vitnenes oppførsel gjort dypt inntrykk, og hun var blitt en innviet tjener for Jehova.

Når jeg ser tilbake på de årene som har gått, ser jeg tydelige beviser for at «hele verden ligger i [Satan Djevelens] makt» – noe jeg ikke forstod som en naiv, idealistisk ung mann. (1. Johannes 5:19) Jeg ser også tydelig den store forskjellen mellom det å tjene tyranniske regimer, som Hitlers, og det å tjene Jehova. Slike regimer krever blind lydighet, mens Jehova vil at vi skal tjene ham av kjærlighet basert på nøyaktig kunnskap om hans personlighet og hans hensikter, som blir åpenbart i Bibelen. (Lukas 10:27; Johannes 17:3) Ja, Jehova er den jeg vil tjene så lenge jeg lever.

[Fotnote]

[Bilde på side 19]

På bryllupsdagen vår, i februar 1943

[Bilde på side 19]

Wewelsburg slott skulle bli et senter for SS-ideologi

[Bilde på side 20]

Inge og jeg i dag