Automatisk navigering

DU VET sikkert hvor vanskelig det kan være å finne fram i en ukjent by. Hvordan kan så en navigatør finne fram på det åpne havet? Det at han har et kompass, er ikke til noen hjelp hvis han ikke vet hvor han befinner seg i forhold til bestemmelsesstedet. Det var først i 1730-årene, da sekstanten og skipskronometeret ble oppfunnet, at navigatører kunne finne ut nøyaktig hvor skipet befant seg, og stikke ut kursen på et kart – hver posisjonsbestemmelse krevde flere timer med utregninger.

I dag navigerer bilister i mange land ved hjelp av relativt rimelige innretninger som er knyttet til GPS (Global Positioning System). Du trenger bare å taste inn adressen til bestemmelsesstedet. Apparatet kan vise nøyaktig hvor du befinner deg. Så blir du guidet dit du skal. Hvordan fungerer det?

Apparater for satellittnavigering er avhengige av omkring 30 satellitter som alle sender signaler som viser satellittens posisjon, og som også angir tiden med en nøyaktighet på noen milliarddels sekunder. Så snart apparatet ditt mottar signaler fra noen satellitter, måler det nøyaktig hvor lang tid det tar for et signal å bevege seg fra satellitten til mottakeren din. Ved hjelp av denne informasjonen kan mottakeren bestemme din posisjon. Kan du forestille deg hvor komplisert matematikk det dreier seg om? I løpet av noen sekunder beregner mottakeren avstanden til tre satellitter som alle befinner seg tusenvis av kilometer unna, og som beveger seg i forskjellige retninger med en hastighet på mange kilometer i sekundet.

Professorene Bradford Parkinson og Ivan Getting oppfant GPS tidlig på 1960-tallet. Selv om dette systemet opprinnelig ble utviklet med tanke på militær bruk, ble det senere gjort tilgjengelig for offentligheten, og i 1996 var det fullt operativt. En GPS-mottaker er et mesterverk når det gjelder datateknologi, men var dette den første automatiske navigasjonsinnretningen?

[Bilderettigheter på side 8]

Jordklode: Based on NASA photo