Færøyene – knyttet sammen på en unik måte

FÆRØYENE er en liten øygruppe i den urolige Nord-Atlanteren. Den består av 18 øyer, og befolkningen har sitt eget språk – færøysk. På disse øyene, som er så vakre at de kan ta pusten fra en, finner man bratte, forrevne fjell som stuper rett ned i havet. I nærheten av havet ligger det landsbyer med hus som er malt i mange farger. Om sommeren utgjør de intenst grønne, gresskledde høydedragene et utrolig vakkert syn.

Selv om øyenes 48 000 innbyggere i dag fungerer som et fellesskap, har dette ikke alltid vært like lett. Tidligere ble robåter brukt til å frakte folk og varer fra øy til øy. Hvis man skulle dra fra én landsby til en annen, måtte man ta seg fram til fots over bratte fjell og gjennom dype kløfter. Å bygge et hus når man måtte bruke robåt for å få fram alle materialene, var en formidabel oppgave. Før byggearbeidet kunne komme i gang, måtte materialene bæres til tomten fra en liten, naturlig havn ved kysten.

De første innbyggerne

De tidligste beretningene man har om Færøyene, ble skrevet av en irsk munk omkring 825 evt. Han forteller at det hadde vært irske eremittmunker der i over 100 år før han kom dit. I begynnelsen av 800-tallet, da Grímur Kamban kom til øyene fra Norge, skal det imidlertid ha blitt grunnlagt en bosetning der.

 Disse tidlige innbyggerne levde av fiske, men de begynte også med saueavl. Det færøyske navnet på Færøyene er Føroyar, som betyr «fårøyene», eller «saueøyene», og oppdrett av sauer spiller fortsatt en viktig rolle her. Ull er blitt brukt som beskyttelse mot vind, regn og kulde. Ja, det er blitt sagt at «ull er Færøyenes gull».

Den dag i dag er det flere sauer enn mennesker på øyene. Sauene blir slaktet på tradisjonelt vis, og kjøttet blir hengt opp til tørk i skur hvor det er gjennomtrekk. Dette gir kjøttet en spesielt ettertraktet smak som gjør det til en stor delikatesse.

Som man kanskje kan forvente der hvor befolkningen er liten og isolert, føler færøyingene seg sterkt knyttet til hverandre med den slags bånd som oppstår blant mennesker som er avhengige av hverandre for å overleve. Og denne følelsen lever fortsatt, selv om moderne måter å reise og kommunisere på har gjort det lettere å ha kontakt med de andre øyboerne.

Knyttet sammen ved hjelp av tunneler

Den første tunnelen på Færøyene ble åpnet i 1963. Den ble bygd gjennom et fjell på den sørligste øya, Suðuroy, og danner forbindelse mellom to landsbyer. Tunnelarbeidet, som innbefattet omfattende graving, boring og sprengning, ble utført samtidig fra begge sider av fjellet.

En tunnel som er blitt bygd i den senere tid, fører trafikken omkring 150 meter under havet og forbinder to av de større øyene. Under byggingen brukte man et fem meter langt bor for å arbeide seg inn i fjellmassene. Så plasserte man dynamitt i enden av hullet og tente på. Etter eksplosjonen ble stein og steinblokker fjernet, og en fem meter lang del av tunnelen var dermed ryddet. Denne framgangsmåten ble gjentatt inntil tunnelen var omkring seks kilometer lang. Den ble åpnet for trafikk den 29. april 2006.

Færøyene har nå 18 tunneler – to av dem er undersjøiske og knytter sammen øyer. Ingen annen nasjon i verden har så mange kilometer med tunneler i forhold til antall innbyggere. Likevel er det flere tunneler på tegnebrettet. Parlamentet har bestemt at det skal bygges enda to tunneler mellom større øyer. En av dem skal ifølge planen være fullført i 2012 og bli nærmere tolv kilometer lang, noe som vil gjøre den til en av verdens lengste undervannstunneler.

Et annet unikt bånd

På Færøyene finnes det en gruppe mennesker som er knyttet sammen på en annen måte – med det sterke åndelige bånd som finnes blant Jehovas vitner. De første vitnene som besøkte øyene – to selvoppofrende kvinner som kom fra Danmark i 1935 – brukte sommeren på å gå fra hus til hus med Bibelens budskap om Guds rike. Med tiden var det noen av øyboerne som tok imot det oppmuntrende budskapet og også begynte å fortelle andre om sin tro. – Matteus 24:14.

I dag er det omkring 100 vitner som kommer sammen på møter i fire Rikets saler på øyene. De deltar ivrig i forkynnelsen, godt hjulpet i sitt arbeid av de fine veiene og tunnelene som danner fysiske forbindelser mellom disse fascinerende øyene i den urolige Nord-Atlanteren.

[Bilde på side 17]

Denne tunnelen fører trafikken omkring 150 meter under havet og forbinder to av de større øyene