Katakombene i Odessa – en underjordisk labyrint

DET ble plutselig en lang sprekk i en nyoppusset vegg i en leilighet som nettopp var blitt renovert. «Å nei, det er katakombene som gjør huset skjevt», klaget eieren.

Uansett hva som er problemet – om en vannledning sprekker, eller om en vei blir ødelagt – er det de underjordiske gangene under den vakre ukrainske byen Odessa, som ligger ved Svartehavet, som får skylden. Dette området, som man mener består av 2500 kilometer med underjordiske ganger, utgjør muligens de største katakombene i verden.

«Hvordan hadde det seg at disse underjordiske gangene ble til?» lurte vi på. «Hvordan blir de som bor i byen, berørt av dem?» En omvisning gav oss svar på de spørsmålene vi hadde.

En reise under jorden

Turbussen vår kjørte ut fra jernbanestasjonen i Odessa med en entusiastisk gruppe turister og studenter. Mens vi var på vei til katakombene, fortalte guiden oss litt om deres historie.

Vi fikk vite at gravingen av katakombene sannsynligvis begynte i 1830-årene, da byen hadde behov for billig og lett tilgjengelig byggemateriale. Under byen fantes det lange årer med lett og slitesterk gul kalkstein. Utvinning av kalkstein ble derfor en lønnsom forretning for den voksende byen. Etter hvert som gruvearbeiderne tok ut stein, begynte katakombene å ta form.

Snart fantes det en ikke kartlagt, vilkårlig labyrint under byen. Ganger ble hogd ut mer enn 35 meter under bakkenivå. Noen av gangene krysset hverandre i forskjellige plan. En sjakt ble forlatt når den var tom for kalkstein, og så ble nye påbegynt. Med tiden strakte nettet av underjordiske ganger seg helt ut på landsbygda.

Bussen var snart i Nerubajske, en liten landsby like nord for Odessa. Kort tid etter stod vi ved en kalksteinsmur med en solid metallport som sperret inngangen til en av de underjordiske gangene i katakombene. Guiden sa: «Vi kommer nå inn i et område som ble okkupert av sovjetiske partisaner under den annen verdenskrig. Dere vil få et inntrykk av hvordan de hadde det her på den tiden.» Ifølge Andrij Krasnozjon, en ekspert på katakomber, bodde en gruppe partisaner i disse katakombene i 13 måneder.

 Guiden tilføyde: «Husk at mange andre på et eller annet tidspunkt okkuperte forskjellige deler av katakombene. Blant disse var banditter, pirater og politiske flyktninger. Alle hadde det stort sett på samme måte.»

Vi gikk inn i en dunkel korridor som forsvant inn i mørket. «Partisanene prøvde å gjøre det så bekvemt som mulig i disse underjordiske gangene, slik at disse ikke bare var et skjulested», fortalte guiden. «I oppholdsrommet satt mennene og spilte dam, sjakk eller domino i skjæret fra stearinlys. Rom som menn og kvinner skulle bo i, ble hogd ut i fjellet fra hovedgangen. I hvert rom var det hogd ut en hylle i veggen, og den var dekket med høy. Den fungerte som sovebenk. Sykeavdelingen var utstyrt med ordentlige senger og et rom til operasjoner. Kvinnene laget mat på en vedovn som var laget av den gule kalksteinen, og røyken ble ført til en gang lenger oppe.»

Taket i gangen minnet om en stor, naturlig svamp – bortsett fra at det var hardt å ta på. Merker etter saging gikk i sikksakk nedover veggene der det var hogd ut steinblokker. Det føltes som om veggene var av grovt sandpapir. «Når partisanene skulle bevege seg utenfor katakombene, skiftet de klær, slik at tyskerne ikke kunne kjenne dem på lukten», forklarte guiden. «Fuktigheten i katakombene trakk inn i klærne og gav dem en særegen lukt.»

«Det var også andre ting som gjorde det spesielt å leve under jorden, for eksempel det å leve i stummende mørke», sa guiden. Hun slo av lyset, slik at det ble helt mørkt. «De kunne ikke brenne parafinlampene sine hele tiden», bemerket hun. Vi famlet oss fram langs veggen, og hun la til: «Fjellet absorberer lyd, så hvis du går deg bort, er det ingen som hører at du roper.» Heldigvis slo hun på lyset igjen!

«De som stod skiltvakt, hadde bare totimers skift», fortsatte hun, «for etter en lang periode i mørket og i fullstendig stillhet kunne man få hørselshallusinasjoner.» Gjennom et hull i taket i gangen der vi var, kunne vi se en gang lenger oppe, som gikk på tvers av den gangen vi var i. Jeg tenkte: «Hvor kommer den fra? Hvor leder den hen?» Jeg fikk en følelse av eventyrlyst. «Bare cirka 1700 kilometer av katakombene er blitt kartlagt, så det er fortsatt mye arbeid som gjenstår», sa guiden.

I den senere tid har forskere lokalisert nye ganger. Der har de funnet hundre år gamle aviser, parafinlamper fra før revolusjonen og penger fra tsartiden. Slike funn, som har ligget urørt i mange tiår, tilhørte svunne tiders okkupanter av de dyptliggende, mørke og lange katakombene i Odessa. – Innsendt.

[Ramme/bilde på side 25]

ARKITEKTONISKE SKATTER

Vakre bygninger som er bygd av gul kalkstein, står fremdeles i sentrum av Odessa. Dørene i noen av kjellerne fører direkte inn i katakombene. Man oppfører fortsatt bygninger i slik kalkstein.

[Bilde på sidene 24 og 25]

Sykesenger som sovjeterne brukte under den annen verdenskrig

[Bilde på sidene 24 og 25]

Man mener at katakombene i Odessa består av omkring 2500 kilometer med underjordiske ganger