Naturen hadde det først
Naturen hadde det først
«Øret som hører, og øyet som ser – det er Jehova som har dannet dem, ja dem begge.» – Ordspråkene 20:12.
ØYNENE er som bitte små TV-kameraer. De omdanner bilder til elektriske impulser og overfører disse impulsene via synsnerven til den bakre delen av hjernen, hvor selve synsprosessen foregår.
Øyet er et under i miniatyr. Det er bare 24 millimeter i diameter og veier ikke mer enn 7,5 gram, men det er genialt konstruert. Det har for eksempel forskjellige systemer for tilpasning til lys og mørke, noe som gjør at øynene kan ha blitt 10 000 ganger mer lysfølsomme en halvtime etter at du har kommet inn i et mørkt rom.
Hva er det som gjør at du ser klart i normalt lys? Øynene har over 100 ganger mer lysfølsomme celler (piksler) enn de fleste videokameraer. En stor del av disse cellene er dessuten samlet i et lite område midt på netthinnen som kalles fovea centralis (den sentrale delen av den gule flekk). Det er denne delen som sørger for det skarpeste synet. Ettersom du flytter blikket flere ganger i sekundet, opplever du det som om hele synsfeltet er skarpt. Utrolig nok er ikke dette området i øyet større enn punktumet i slutten av denne setningen.
Elektriske impulser fra de lysfølsomme cellene går fra én nervecelle til en annen og videre til synsnerven. Men nervecellene gjør mer enn å videresende impulsene. De bearbeider dem ved å forsterke viktig informasjon og undertrykke unødvendige detaljer.
Synssentret i hjernen kan sammenlignes med en avansert videomottaker. Det gjør bilder skarpere ved å forsterke linjer og sammenligner impulser fra celler som er følsomme for primærfargene, slik at du kan skjelne mellom millioner av farger. Hjernen sammenligner også de ørsmå forskjellene mellom hva de to øynene ser, slik at du kan oppfatte avstand.
Tenk på hvordan øynene farer over ansiktene i en folkemengde et stykke unna og sender elektriske impulser til hjernen, som så omdanner dem til skarpe bilder. Tenk også over hvordan små detaljer i disse ansiktene sammenlignes med det som er lagret i hukommelsen, slik at du straks kjenner igjen en venn. Er ikke det en imponerende prosess?
[Bilde på side 7]
Den måten øyet behandler informasjon på, vitner om at det er konstruert på en genial måte