Et annerledes liv i øvre Amazonas

SPILL AV

Et annerledes liv i øvre Amazonas

FRA foten av de peruanske Andesfjellene og østover brer det seg et teppe av grener og løvverk 370 mil tvers over det søramerikanske kontinentet. Til slutt møter dette grønne teppet det blå Atlanterhavet.

Den delen av Amazonasjungelen som ligger i Peru – Perus Amazonasområde – dekker nesten 60 prosent av dette landet. Bare en brøkdel av Perus befolkning bor der, men det finnes mange planter og dyr under skogens løvtak, som strekker seg 35 meter opp i været. Amazonasområdet regnes faktisk for å være en av de rikeste økologiske skattekistene på jorden. Over 3000 sommerfuglarter svever og flagrer i den tunge luften. Omkring 4000 forskjellige typer orkideer viser fram sine praktfulle blomster inniblant løvverket. Mer enn 90 slangearter ligger på lur oppe i grenene og nede på skogbunnen. Og man anslår at 2500 fiskearter – som elektrisk ål og piraja – patruljerer de små og store elvene.

Den viktigste av vannveiene er den mektige Amazonaselven. Noen steder kan det i løpet av et år komme 2500–3000 millimeter regn som gjennomvæter skogen og får Amazonas og dens 1100 sideelver til å oversvømme skogbunnen. Varmen og fuktigheten skaper en badstueffekt, noe plantene liker godt. Utrolig nok trives den frodige vegetasjonen i en leirjord som går for å være en av de mest næringsfattige typene på jorden og uegnet til permanent dyrking.

Tidlige bosetninger

Hvem ville velge å bosette seg i et slikt område? Arkeologer mener at det i tidligere århundrer bodde millioner av mennesker i Amazonasbekkenet. Man regner med at det for tiden bor 300 000 i den peruanske delen av Amazonasområdet. Disse tilhører over 40 etniske grupper. Man tror også at 14 av disse urfolkene nå lever nesten helt isolert fra omverdenen. Etter et kortvarig møte med det «siviliserte» samfunn har disse folkegruppene trukket seg tilbake til de dypeste avkroker i jungelen, i håp om å unngå ytterligere kontakt.

Når kom de første folkene hit, og hvor kom de fra? Fagfolk antar at de første gruppene kom nordfra flere hundre år før vår tidsregning. Jívaroene (kjent for innskrumpning av hodene til sine drepte fiender) kom fra Karibia, og arawakene kom fra Venezuela. Man mener at andre folkegrupper har kommet fra Brasil i øst og fra Paraguay i sør.

Når folkegruppene først hadde etablert seg, ser det ut til at de fleste av dem holdt seg innenfor et bestemt område og drev jakt og innsanking der. De dyrket også de få nyttevekstene som kunne vokse i den sure jorden, for eksempel kassava, chilifrukter, bananer og mais. Spanske historieskrivere har kommentert at noen av folkene var godt organisert – de hadde tenkt ut måter å lagre mat på og metoder for å ale opp ville dyr.

En kulturkollisjon

På 1500- og 1600-tallet invaderte spanske conquistadorer Amazonasområdet. Like i hælene på dem fulgte jesuittmisjonærer og fransiskanermisjonærer som hadde til hensikt å omvende urbefolkningen til katolisismen. Disse misjonærene laget svært gode kart, noe som åpnet Amazonasområdet for europeiske interesser. Men misjonærene åpnet også veien for sykdom og ødeleggelse.

I 1638 ble det for eksempel opprettet en misjonsstasjon i det som nå er provinsen Maynas. Misjonærene hentet inn urbefolkningen og plasserte helt tilfeldig medlemmer av rivaliserende folk i samme gruppe, og de tvang dem til å bli integrert i samfunnet. Hva var det «edle» formålet? Urbefolkningen, som ble sett på som uvitende og mindre verdt, ble tvunget til å arbeide for misjonærene og conquistadorene. Som følge av tett kontakt med europeerne var det flere tusen av urbefolkningen som døde av meslinger, kopper, difteri og spedalskhet. Tusener av andre døde av sult.

Mange indianere rømte fra de misjonsstasjonene som forskjellige religiøse grupper hadde opprettet, og flere titall misjonærer ble drept i opptøyer. På et tidspunkt i de første tiårene av 1800-tallet var det faktisk bare én prest igjen i Amazonasområdet.

Hvordan de lever i dag

I dag er det mange av urbefolkningsgruppene som fortsatt lever på tradisjonelt vis. De bygger for eksempel husene sine i landsbyen på den måten de alltid har gjort – de bruker tilhogde påler fra skogen og tekker husene med palmeblad eller annen vegetasjon. Fordi husene står på påler, utgjør den årlige oversvømmelsen ikke noe problem, og det er sjelden at farlige dyr trenger seg inn.

Befolkningsgruppene kler seg og dekorerer seg på forskjellige måter. Menn og kvinner som bor langt inne i jungelen, bruker lendeklede eller et kort, vevd skjørt, og barna går nakne. De som har mer kontakt med omverdenen, har begynt å gå i vestlige klær. Noen urfolk lager hull i nesen eller øreflippene og setter inn ringer, pinner, ben eller fjær som pynt. Andre, for eksempel mayorunaene, lager hull i kinnene. Noen tikunaer og jívaroer filer til og med tennene sine. I mange av de forskjellige gruppene er det vanlig å fjerne kroppshåret og lage tatoveringer på huden.

Folkene i Amazonasområdet kjenner flere tusen planter og bruker skogen som medisinskap. Der får de tak i det de trenger for å behandle slangebitt, dysenteri og hudsykdommer, for bare å nevne noe. Lenge før samfunn i Vesten oppdaget gummi, tappet folk i Amazonasområdet gummitrær og brukte saften til impregnering av kurver som de hadde nytte av i arbeidet, og de lagde gummiballer til lek. Skogen gir også de materialene som trengs til transportmidler og til kommunikasjon over store avstander. Mennene feller for eksempel trær og huler ut kanoer, som de bruker for å ta seg fram på elvene, og av store stokker huler de ut trommer, som de slår på for å formidle budskaper som skal høres langt unna.

Sjamanenes og overtroens innflytelse

De som bor i Amazonasområdet, oppfatter jungelen som et sted der sjeler vandrer omkring om natten, der åndevesener forårsaker sykdom, og der guder lurer i elvene og venter på uoppmerksomme ofre. Aguarunaene, en av de mest tallrike gruppene i Peru, har for eksempel fem forskjellige guder: «Fader Kriger», «Fader Vann», «Moder Jord», «Fader Sol» og en «Sjamanfar». Mange tror at mennesker blir forvandlet til planter og dyr. Av frykt for å krenke åndevesener er det visse dyr urbefolkningen lar være å drepe, og andre dyr jakter de på bare når det er nødvendig.

De som styrer det tradisjonelle religiøse livet og samfunnet, er sjamanene, eller medisinmennene, som bruker hallusinogene planter for å falle i transe. Noen landsbyboere vender seg til disse mennene for at de skal helbrede sykdommer, forutse utfallet av jakt og innhøstning og forutsi andre ting.

Kommer området til å bli ødelagt?

Den verden som folket i Amazonasområdet lever i, minker raskt. Nye hovedveier gjør innhogg i skogen. Landbruk og kokadyrking tærer på jungelen. Illegal tømmerhogst etterlater seg enorme områder uten trær. Hver dag blir det ødelagt et område som tilsvarer 1200 fotballbaner! Også vannveiene er hardt rammet. Lovlig gruvedrift og ulovlig kokainproduksjon forurenser de sideelvene som renner ut i Amazonaselven.

De isolerte befolkningsgruppene i Amazonasområdet merker virkelig at vi lever i det som Bibelen profeterte ville være ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3:1–5) Er dette området dømt til total ødeleggelse? Bibelen forsikrer oss om at det ikke er det. Under Guds rikes styre kommer hele jorden til å bli et paradis, slik vår Skaper hadde til hensikt at den skulle være. – Jesaja 35:1, 2; 2. Peter 3:13.

[Bilde på side 16]

Amazonas-elven

[Bilde på side 17]

Aguarunaene tilber fem forskjellige guder

[Bilde på side 17]

Kvinner fra Lamas

[Bilde på sidene 18 og 19]

En fra Amazonasområdet som skyter ut piler med pusterør

[Rettigheter]

[Bilde på side 18]

Et typisk landsbyhus

[Bilde på side 19]

På grunn av illegal tømmerhogst blir det hver dag ødelagt et område som tilsvarer 1200 fotballbaner

[Rettigheter]

[Bilderettigheter på side 16]

[Bilderettigheter på side 17]

VÅKN OPP!