Jeg satte meg et bedre mål
Jeg satte meg et bedre mål
Fortalt av Plamen Kostadinov
DET var midt på dagen da jeg våknet. Overalt på gulvet lå det tomme flasker, og de overfylte askebegrene stinket. Det var ikke noe igjen av oppstemtheten fra festen kvelden før. Jeg følte meg frustrert og mer ensom enn noen gang. Alt virket så meningsløst! La meg fortelle hvordan jeg hadde havnet i denne sørgelige situasjonen.
Da jeg var 14 år, satte jeg meg som mål å bli kunstner. Det var sommeren 1980. Faren min hadde nettopp fortalt meg at jeg var kommet inn på kunstskolen i byen Trojan i Bulgaria. Jeg var veldig glad. Om høsten det året flyttet jeg fra hjembyen min, Lovetsj, til Trojan.
Jeg likte å bo langt unna foreldrene mine og kunne gjøre akkurat det jeg ville. Jeg begynte å røyke, og noen ganger drakk jeg meg full sammen med skolekameratene mine. Røyking og drikking var ikke tillatt på skolen. Det å bryte reglene gjorde det bare ekstra spennende.
Min kjærlighet til kunsten fortsatte å vokse. Jeg utviklet tegneferdighetene mine og begynte å drømme om å bli berømt. Etter at jeg hadde fullført fem år på skolen i Trojan, ønsket jeg å fortsette utdannelsen ved kunstakademiet i Sofia, Bulgarias hovedstad. Det var det mest prestisjefylte undervisningssentret i hele Bulgaria. I 1988 kom jeg inn på akademiet. Jeg var én av bare åtte heldige søkere som var blitt tatt ut fra hele landet. Så stolt jeg var! Én dag så jeg meg fornøyd i speilet og sa til meg selv: «Vel, Plamen, nå er det ikke noen tvil om at du kommer til å bli en berømt kunstner!»
Den gamle personlighet formes
Snart begynte jeg å kle meg i svart og lot hår og skjegg gro. Det ble nærmest betraktet som obligatorisk for en kunstner. Jeg la meg til det jeg mente var den tradisjonelle, bohemaktige livsstilen til en kunstner. Det innbefattet å leie en hybel i et kunstnerkvarter og ha det så uryddig og rotete der som mulig. Så tok jeg inn en katt med tre små unger og en liten hund. Å sløse med penger var også en del av livsstilen min.
Min lidenskap for kunsten fortsatte imidlertid å vokse. Jeg malte hele tiden og brukte abstrakte uttrykksmåter for å gjengi min fascinerende fantasiverden. Jeg malte til og med på veggene på rommet mitt. Dette var begynnelsen på en strålende karriere, trodde jeg.
En vesentlig del av min livsstil gikk ut på å feste mye sammen med de andre studentene. Vi kom ofte sammen på rommet mitt og hørte på musikk og drakk oss fulle, til og med når vi forberedte oss til en eksamen. De filosofiske diskusjonene våre dreide seg om musikk, kunst og meningen med livet. Vi snakket ofte om overnaturlige krefter og utenomjordiske vesener. Disse diskusjonene satte fantasien
min i sving og gav meg nye ideer til det neste jeg skulle male. Jeg ønsket at denne følelsen av oppstemthet skulle vare, men den varte bare så lenge jeg var beruset. Dagen etter var vanligvis ethvert spor av denne entusiasmen borte.Etter at jeg hadde levd et slikt liv i omkring ti år, følte jeg meg misfornøyd. Jeg brukte strålende farger når jeg malte bildene mine, men som en kontrast til dette ble det stadig mørkere inni meg, og jeg følte meg fryktelig ensom. Drømmen om å bli en berømt kunstner begynte å blekne. Jeg var deprimert og visste ikke hvordan jeg skulle klare å leve videre. Det er dette jeg beskriver i begynnelsen av denne beretningen.
Reddet av sannheten
I 1990 bestemte jeg meg for å stille ut kunsten min i Lovetsj. Jeg inviterte Janita, som jeg kjente fra akademiet i Sofia, til å delta på utstillingen siden hun også var fra Lovetsj. Da utstillingen var over, gikk Janita og jeg til en restaurant i nærheten for å feire begivenheten. I løpet av samtalen begynte hun å fortelle om det hun hadde lært ved å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun snakket om en ny verden som er forutsagt i Bibelen. Dette vakte min interesse.
Janita fortsatte å studere Bibelen i Sofia, og av og til hadde hun med noe bibelsk litteratur til meg. Jeg glemmer aldri hvor ivrig jeg leste brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye», og hvordan jeg i løpet av bare noen dager slukte boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. * Det var ikke vanskelig for meg å godta at Gud eksisterer, og jeg ville straks lære hvordan jeg skulle be. Jeg husker min første bønn. Jeg lå på kne og gav oppriktig uttrykk for mine bekymringer overfor Jehova. Jeg var helt overbevist om at han hørte meg. Ensomheten begynte å bli erstattet med glede og fred.
I Sofia presenterte Janita meg for et ektepar som var Jehovas vitner. De tilbød seg å studere Bibelen sammen med meg og inviterte meg med på de møtene de gikk på. Jeg husker mitt første møte, i juni 1991. Jeg kom to timer før det skulle begynne, og ventet i en liten park. Jeg var nervøs og engstelig og følte meg veldig usikker. Jeg lurte på hvordan jeg ville bli tatt imot. Til min overraskelse tok alle hjertelig imot meg, trass i mitt bisarre, bohemaktige utseende. Fra da av var jeg regelmessig til stede på møtene og hadde et bibelstudium to ganger i uken.
Jeg var overlykkelig da jeg fikk min første bibel. Jeg hadde aldri før lest noe så enestående og så treffende som den visdommen som kommer til uttrykk i Bergprekenen. Etter hvert som jeg studerte Bibelen, erfarte jeg personlig den kraft til å forandre mennesker som Guds Ord har, og som blir omtalt i Efeserne 4:23: «Dere skal bli gjort nye i deres sinns drivkraft.» Jeg sluttet å røyke og forandret mitt sjuskete utseende. Forandringen var så påfallende at en dag da faren min kom for å møte meg på togstasjonen i Lovetsj, gikk han forbi meg uten å kjenne meg igjen.
Jeg begynte å legge merke til hvordan det så ut rundt meg. Rotet på rommet mitt, det jeg hadde malt på veggene, og den vonde lukten av sigarettrøyk virket ikke lenger stimulerende på kreativiteten min. Jeg fikk lyst til å rydde og gjøre rent overalt. Jeg malte veggene hvite og fikk på den måten fjernet det treøyde romvesenet som jeg hadde malt der.
Det er vel unødvendig å si at vennene mine snart forlot meg, men de ble snart erstattet med alle dem som jeg ble kjent med på kristne møter, og som er mine gode venner den dag i dag. På grunn av slik oppbyggende omgang gjorde jeg raske framskritt. Den 22. mars 1992 ble jeg døpt på det første stevnet som Jehovas vitner hadde i Bulgaria, og som ble holdt i byen Plovdiv.
Tilbake til Lovetsj
Selv om jeg visste at det ikke ville være lett for en kunstner å tjene til livets opphold i en liten by, bestemte jeg meg for at jeg ville dra tilbake til Lovetsj etter at jeg hadde tatt eksamen. Jeg var klar over at det ville være veldig vanskelig, i hvert fall for meg, å ha en framgangsrik karriere som kunstner og samtidig sette Guds rike på førsteplassen. Jeg bestemte meg derfor for å sette meg andre mål i livet og bli frivillig bibellærer. Mens jeg fortsatt gikk på kunstakademiet, var Janita, som hadde tatt eksamen tre år før meg, allerede ivrig opptatt med å lære andre om Bibelens sannheter i Lovetsj. Hun var det eneste vitnet i byen.
Da jeg flyttet tilbake til Lovetsj, var det en liten gruppe som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner der. Jeg likte veldig godt å besøke folk fra hus til hus og gjøre dem kjent med det håpet for framtiden som jeg hadde fått. Jeg bestemte meg for å engasjere meg i dette arbeidet på heltid.
Etter hvert oppstod det imidlertid vanskeligheter. I 1994 ble vår offisielle registrering som en religiøs organisasjon opphevet, og en omfattende mediekampanje med sladder og bakvaskelse ble satt i gang. * Vitnene ble ofte innkalt til politistasjonen, og litteraturen vår ble beslaglagt. I denne vanskelige tiden var det forbudt for oss å samles til møter på offentlige steder. Vi hadde likevel regelmessig møter i et rom på tolv kvadratmeter i det huset hvor Janita bodde. Én gang klarte vi å få inn 42 personer i det lille rommet. For at vi ikke skulle forstyrre naboene, lukket vi vinduet mens vi sang Rikets sanger. Noen ganger, når det var høy temperatur ute, ble det veldig varmt og klamt inne i rommet, men vi var lykkelige over å være sammen.
Velsignelser fra Jehova
Jeg beundret Janita på grunn av hennes iver for den sanne tilbedelse, og med tiden oppstod det romantiske følelser mellom oss. Vi giftet oss den 11. mai 1996. Til tross for at vi er nokså forskjellige, utfyller vi hverandre veldig godt. Hun er min beste venn og hjelper. Jeg er takknemlig mot Jehova for at han har gitt meg en kone som er ’langt mer verd enn koraller’. – Ordspråkene 31:10.
Noen av mine tidligere venner skapte seg en karriere som kunstnere – det som også jeg en gang drømte om. Men jeg er takknemlig for at jeg valgte det som jeg betrakter som et bedre mål. Jeg har hjulpet mange til å finne meningen med livet, og de er nå mine åndelige brødre og søstre. De velsignelsene jeg har kunnet glede meg over i tjenesten for Jehova, betyr langt mer for meg enn den berømmelse eller anerkjennelse jeg kan ha oppnådd som kunstner. Jeg er glad for at jeg er blitt godt kjent med den største Kunstner, Jehova Gud.
[Fotnoter]
^ avsn. 14 Begge publikasjonene er utgitt av Jehovas vitner, men boken er ikke lenger på lager.
^ avsn. 22 I 1998, etter at saken var blitt anket til Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg, ble Jehovas vitners organisasjon registrert på nytt i Bulgaria.
[Bilde på side 12]
Janita og jeg