Kanoen – Canadas perfekte framkomstmiddel

SAMUEL de Champlain, en fransk oppdagelsesreisende, krysset Atlanterhavet og drog oppover St. Lawrence-elven, som ligger i det som i dag er Canada. Snart støtte han på en stor hindring – elvestryket Lachine Rapids ved Montreal. Et hvilket som helst forsøk på å få båtene forbi strykene ville være forgjeves, skrev han i dagboken sin i 1603. Tett skog gjorde det så å si umulig å ta seg fram til fots. Så hvordan kom Champlain og mennene hans seg videre?

De fulgte urbefolkningens eksempel og brukte kanoer. Champlain sa: «Med kanoer kan man raskt og uten hindringer ta seg fram gjennom landet, både på de små og på de store elvene.»

Det perfekte framkomstmiddel

Canadas sjøer og elver var virkelig ideelle fartsårer, og kanoen ble sett på som det perfekte framkomstmiddel. Den satte urbefolkningen i stand til å utforske nye steder, til å jakte og til å frakte ting. Hvordan kanoene så ut, og hvordan de ble bygd, varierte naturligvis alt etter hva de skulle brukes til, og hva som var tilgjengelig i naturen. De som bodde på vestkysten av Canada, laget for eksempel kanoer ved å hule ut kjempetujaer. Den uthulte stammen ble så fylt med vann og varme steiner. Dette gjorde at trevirket ble mykt og kunne formes slik man ønsket. Noen slike  kanoer kunne frakte opptil to tonn, og de var både raske og trygge på sjøen, der man brukte dem til å jakte på store sjøpattedyr, blant annet hvaler.

Den mest kjente nordamerikanske kanoen er kanskje neverkanoen, som er laget av den ytterste delen av barken fra bjørketrær. For en stor del takket være stoffet betulin er bjørkebark både slitesterk og vanntett. Barken er også usedvanlig smidig og solid. «En neverkano kan komme seg gjennom elvestryk som ville ødelegge en kano i tre og duk», sier kanobyggeren David Gidmark.

Når man bygde neverkanoer, brukte man også trevirke av bjørketrær, trevirke av trær i sypressfamilien, granrøtter og harpiks fra trær. Siden alt dette kom fra skogen, var det nokså enkelt å reparere kanoene. De var også forholdsvis lette, og det var derfor ikke vanskelig å bære dem forbi farlige elvestryk og andre hindringer. De var også miljøvennlige. Når man måtte kvitte seg med en kano, lot man den rett og slett gå tilbake til naturen, som et tre som har veltet.

Byggemetodene var imponerende. Urbefolkningen «bruker ikke spiker eller skruer, men alt er sydd og bundet sammen», sa en iakttaker på 1800-tallet. «Sømmene, stingene og knutene er så jevne og faste og så kunstferdig laget at man ikke kunne ønske seg noe bedre.»

Før jernbanens tid var det å bruke kano den raskeste og mest pålitelige måten å ta seg fram på i store deler av Canada. Selv etter at jernbanen ble innført, ble ikke det å ferdes med kano avleggs over natten, for folk reiste ofte med både tog og kano.

Kanoen var så viktig for urbefolkningen i Nord-Amerika at den hadde innflytelse ikke bare på kulturen, men også på trosoppfatningene. Ifølge noen legender var det for eksempel kanoer, ikke den bibelske arken, som førte de overlevende trygt gjennom en stor flom.

Kanopadling i dag

Kanopadling er fremdeles populært i Canada, men i første rekke som fritidsaktivitet. Det blir dessverre stadig vanskeligere å få tak i bjørketrær som man kan bygge gode neverkanoer av. Men det finnes andre, lett tilgjengelige materialer, for eksempel aluminium, duk, tre og glassfiber.

Bill Mason, en kjent kanopadler, nevnte en annen dimensjon ved padling da han sa: «Det å reise med kano på fortidens vannveier er en fin måte å gjenoppdage vårt tapte forhold til naturens verden og til vår Skaper på – han som satte det hele sammen for så lenge siden.» Det er mange som vil si seg helt enige i det!

[Ramme/bilde på side 11]

KAJAKKEN

Inuittene holder til i et område av Canada der det ikke finnes skoger. Men det holdt dem ikke tilbake fra å bygge farkoster. Som råmaterialer brukte inuittene skinn av seler og villrein og også knokler og drivved som ble skylt i land langs den arktiske kyst. Dyrefett bidrog til å gjøre farkostene vanntette. Resultatet ble kajakken.

Den største forskjellen mellom en kajakk og en tradisjonell kano er at kajakken har et dekk som gir en viss beskyttelse mot vær og vind og gjør at den kan gå rundt uten å ta inn mye vann. Moderne kajakker er vanligvis laget av glassfiber og andre syntetiske materialer.

[Bilderettigheter på side 10]

Library of Congress